Vil du stille ut på den neste Berlinbiennalen, kan du sende inn prosjektforslag til kurator for utstillingen, Artur Żmijewski. Men samtidig må du redegjøre for dine realpolitiske sympatier. Nylig kunngjorde han, via det amerikanske distribusjonsnettverket e-flux, en «open call» til Berlinbiennalen i 2012. Han begrunner den kuratoriske strategien med at han vil synliggjøre strukturer som vanligvis forblir usynlige. I sin kuratoriske uttalelse (som ligger her) skriver han:
Usually, artists are not asked to identify their political positions. But this time it’s different. In my opinion, all artists represent particular political standpoints, even if they don’t want to identify them clearly.
En slik kuratorisk strategi er uvanlig på mange måter. Gjennom å forlange en realpolitisk begrunnelse sammen med de kunstneriske prosjektforslagene, og gjennom å forbeholde seg retten til å stille disse ut sammen, inkluderer han kunstnerens realpolitiske standpunkter i verkene. Slik sier han at disse er knyttet sammen. Żmijewski legger altså en utvidet forståelse av politikk til grunn: å lage kunst og å stille den ut, er en politisk handling i seg selv.
Men dette gjelder også hans eget arbeid som kurator. For Żmijewskis kuratoriske strategi peker på hvordan han også forstår utstillingsproduksjon som en politisk handling. Å bruke fri innsendelse som kuratorisk metode er en velbrukt fremgangsmåte i utstillingsproduksjon. En slik fremgangsmåte slipper til et større antall kunstnere enn om kuratoren skulle lete dem opp selv, og oppleves derfor som mer demokratisk. Men samtidig er bruken av fri innsendelse tradisjonelt knyttet til ideen om at et kunstverk kan representeres på en nøytral måte – altså at utstillingen i seg selv er et nøytralt medium. I en slik sammenheng blir det å understreke den kuratoriske forfatterstemmen et politisk poeng i seg selv, ettersom dette synliggjør at utstillinger ikke er nøytrale konstruksjoner men heller politiske ytringer knyttet til ulike personlige, institusjonelle og økonomiske interesser.
Det interessante med det kuratoriske grepet til Żmijewski er derfor hvordan han kombinerer den frie innsendelsen med at han synliggjør sin egen posisjon som medskapende aktør. For det potensielt store antallet forslag vil gjøre det mulig for Żmijewski å kuratere det innsendte materialet akkurat i den retningen han ønsker. Samtidig forsterkes en slik forventning av at han er utdannet som kunster. Resultatet er at vi blir bevisst på den brutale seleksjonsprosessen som ligger bak all kuratering og utstillingsproduksjon, uavhengig av om man tar i bruk «demokratiske» produksjonsmetoder. Samtidig som vi gjøres oppmerksomme på hvordan denne er motivert i forhold som vanligvis er skjult for oss.
Problemet med den kuratoriske metoden til Żmijewski er kanskje det at det i en biennalesammenheng er vanskelig å synliggjøre de viktigste politiske strukturene som ligger til grunn for produksjonen. Da tenker jeg spesielt på de økonomiske forholdene. For eksempel det at administrasjon av den frie innsendelsen vil ta store deler av utstillingsbudsjettet. Eller, det at kunstnere ofte inkluderes i biennaler fordi de kommer fra rike land med støtteordninger, og slik bidrar til biennalens produksjonsbudsjetter. Det gjenstår derfor å se hvilket omfang Żmijewskis politiske kuratering vil ha. I denne utstillingen møter vi kanskje grensen for hvor politisk kuratering kan være?
For mer informasjon om den frie innsendelsen, se Berlinbiennalens hjemmeside og Artur Żmijewskis kuratoriske statement.
