Kunstakademiet i Oslo har i løpet av året fortatt en rekke nyansettelser. Det er blitt en ganske bemerkelsesverdig liste med navn, med mange internasjonalt anerkjente kunstnere og skribenter. Kunstnerne Felix Gmelin, Saskia Holmkvist, Dora García og Bouchra Khalili er ansatt som nye professorer i samtidskunst, kurator og skribent Rike Frank er ny førsteamanuensis i utstillingsstudier, og nåværende leder for Tensta Konsthall, Maria Lind blir professor i kunstnerisk forskning. Kurator og skribent Mike Sperlinger tiltrådte tidligere i år som professor i teori og skriving, og kunsthistorikeren og kritikeren Jan Verwoert blir nå professor i kunst og teori. De eneste nye norske navnene er kunstnerne Kristian Øverland Dahl og Fredrik Værslev, som begge er hentet inn som vikarierende høgskolelektorer i maleri.
Dekan ved Kunstakademiet, Vanessa Ohlraun, sier til Kunstkritikk at de har lagt vekt på å få en balansert lærerstab som i en viss grad speiler mangfoldet i samtidskunstverdenen: ulike praksiser, generasjoner, opprinnelser og erfaringer – og hun forteller at de også har tatt med i betraktningen skolens målsetning om å øke antallet kvinnelige professorer.
Det er mange internasjonalt anerkjente kunstnere og skribenter blant de nyansatte. Men bortsett fra de to vikarlærerne i maleri, er ingen av dem norske. Betyr det at det er en mangel på gode norske kandidater?
– Vi hadde svært sterke kandidater fra hele verden til de nye stillingene – flere hundre til sammen. Blant dem var mange skandinaviske og norske kandidater, men ja, også mange internasjonale. Man kan spekulere på om dette avspeiler de aktuelle økonomiske forholdene i verden. Norske kunstnere er for øyeblikket mindre avhengige av undervisningsstillinger enn mange andre kunstnere rundt om i verden. En mulig effekt av dette kan være at internasjonale kunstnere og kritikere blir mer interessert i undervisningsarbeid som kontekst for utøvelsen av sitt arbeid.
Mener du det har noen betydning om lærerne har lokal tilknytning og kunnskaper om det norske kunstfeltet?
– Det er viktig at lærerne ved akademiet har kontakt både med den lokale, nasjonale og internasjonale kunstscenen, det er det ingen tvil om. Alle de nye lærerne har forbindelser til den nordiske kunstscenen, mange av dem har arbeidet i Skandinavia og spesielt i Norge – de har stilt ut i norske institusjoner, og de har skrevet om dem og undervist ved dem. En rekke av de nye professorene vil nå bosette seg i Oslo, noe som vil styrke deres forhold til den lokale kunstscenen. Det gjelder blant andre Felix Gmelin, Saskia Holmkvist, Mike Sperlinger og Jan Vewoert. Dette kan sees som en enorm gevinst for kunstfeltet i Norge.
Felix Gmelin, som er ansatt som én av fire nye professorer i billedkunst, er utdannet ved Kungliga Kosthögskolan i Stockholm, hvor han også har undervist. Han har over tjue års undervisningserfaring, blant annet fra De Ateliers i Amsterdam, Staedelschule i Frankfurt am Main og Konstfack i Stockholm. Som kunstner arbeider han særlig med maleri og video. Han har blant annet stilt ut på Portikus i Frankfurt am Main, og deltok både i den 50. og 52. Veneziabiennalen og den 4. Berlinbiennalen. Kunstkritikks Martin Högström anmeldte i 2012 Felix Gmelins utstilling på Stockholmsgalleriet Nordenhake.
Også Saskia Holmkvist har sin utdannelse fra Stockholm, nærmere bestemt fra Konstfack. Hun har også studert kunsthistorie, idehistorie og antropologi ved Universitetet i Stockholm. Holmkvist arbeider med performative strategier, stedsspesifikke prosjekter, film og video. Hun har blant annet stilt ut på Centre d’Art Contemporani, Barcelona 2014, Malmö Konsthall 2010, Momentum 2009 og Veneziabiennalen 2009. I 2011 hadde hun en separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, som ble anmeldt av Line Ulekleiv her på Kunstkritikk.
Ny professor i billedkunst blir også Dora García, som for tiden bor i Barcelona, hvor hun jobber som kunstner, lærer og kurator. García er utdannet i Salamanca og Madrid i Spania, og ved Rijksakademie i Amsterdam. I sitt kunstneriske arbeid er hun spesielt interessert i performance, teater, litteratur, psykiatri, psykoanalyse og politikk. García har blant annet stilt ut på Index i Stockholm 2009, Lyonbiennalen 2009, São Paulo-biennalen 2010, Veneziabiennalen 2011 og Documenta 13. Hun deltok også på Bergen Assembly i fjor med verket Exhausted Books, og bidro dessuten til en gruppeutstilling på Bergen Kunsthall høsten 2011, med prosjektet Prayers.
Den siste av de nye professorene i billedkunst er fransk-marokkanske Bouchra Khalili, som for tiden er basert i Berlin. Hun har utdannelse i film fra Sorbonne Nouvelle og i visuell kunst fra École Nationale Supérieure d’Arts i Paris. Hennes arbeider innenfor video, installasjon, fotografier og trykk undersøker diskurser og motstandsstrategier hos medlemmer av politiske minoriteter. Khalili er medgrunnlegger av La Cinémathèque de Tanger, en kunstnerdrevet nullprofittorganisasjon basert i Tanger i Marokko. Hun har blant annet vist sine arbeider på Veneziabiennalen 2013, Palais de Tokyo i Paris i 2012 og Sydneybiennalen 2012.
Den nederlandske kunsthistorikeren og kritikeren Jan Verwoert blir professor i kunst og teori. Han underviser også ved the Piet Zwart Institute Rotterdam, og ved de Appel curatorial programme, Amsterdam. Verwoert er skrivende redaktør i Frieze magazine, og har gitt ut flere bøker, blant dem Bas Jan Ader: In Search of the Miraculous (2006), Animal Spirits – Fables in the Parlance of Our Time (2013), Tell Me What You Want, What You Really, Really Want (redigert av Vanessa Ohlraun, 2010) og senest essaysamlingen Cookie! (2014). Verwoert gjestet Kunstakademiets Academy Lectures i oktober i fjor, og tidligere samme høst deltok han i Bergen Assemblys seminarprogram.
Den svenske kuratoren og skribenten Maria Lind, som de siste årene har vært direktør for Tensta Konsthall i Stockholm, blir professor i kunstnerisk utviklingsarbeid. Lind har tidligere ledet undervisningsprogrammet ved Center for Curatorial Studies, Bard College, og hun har også vært direktør for Iaspis i Stockholm og Kunstverein München. Hun har også arbeidet som kurator ved Moderna Museet, og var medkurator for Manifesta i 1998. Lind har publisert tekster i en rekke aviser, tidsskrifter, kataloger og andre publikasjoner, og hun har også redaktørerfaring. I 2010 publiserte Sternberg Press boken Selected Maria Lind Writing.
Rike Frank er Berlin-basert kurator og skribent, utdannet ved Universitetet i Salzburg. Hun ansettes nå som førsteamanuensis i utstillingsstudier. Frank har vært virksom som kurator siden 2001, blant annet ved Kunstakademiet i Leipzig, hvor hun var ansvarlig for programmeringen av akademiets visningsrom og utstillings- og forelesningsrekken «Studio International». Som skribent har hun bidratt i en rekke publikasjoner, som Afterall, Artforum og Texte zur Kunst. Rike Frank er også med i Tromsø Kunstforenings kunstneriske råd.
Den britiske skribenten og kuratoren Mike Sperlinger tiltrådte tidligere i år som professor i skriving og teori. Sperlinger har studert engelsk litteratur, estetikk og kunstteori ved universitetene i Sussex og Middlesex. Som skribent har han bidratt til publikasjoner som Afterall, Dot Dot Dot, Frieze, Radical Philosophy og Texte zur Kunst, samt katalogtekster for kunstnere som Keith Arnatt, Ursula Mayer, Laure Prouvost og Hong-Kai Wang. Han har også jobbet som redaktør, med prosjekter som inkluderer bøker om tidlig konseptuell kunst. I 2002 var Sperlinger med på å grunnlegge LUX, et London-basert byrå for kunstnere som jobber med bevegelige bilder. Hans viktigste interessefelt er tekst og kunstnerpublikasjoner, særlig tekstbaserte praksiser som utfordrer skillet mellom kunstverk og kritisk kommentar.
Det komiske med den voldsomme internasjonaliseringen oppstår jo når det norske språket ikke tillates brukt ved forelesninger ved kunsthøyskolen ( tidl. akademiet ) lenger. Jeg var selv vitne til en forelsning der hele lektyren ble holdt på et stotrende engelsk av en norsk språklig foredragsholder.
( kun to av de frammøtte hadde ikke -norsk bakgrunn )
Det er fin fint med internasjonale stjerner ved høyskolene men ved totalt fravær av kunstnere med norsk bakgrunn- spørs det om ikke noe blir borte på veien-
noe så uhipt eller hipt , alt etter som man er fra New York eller Toten- som lokal forankring .
Et paradoks i kunstlivet i globalitetens tidsalder er at alle trakter etter det unike samtidig som lokale dialekter og språk er i ferd blir presset ut til fordel for det akademisk korrekte engelsk- vår tids mantra – selveste kunstspråket. At engelsk forøvrig sniker seg inn i hele vårt vokabular er liksom greit.
Som om ikke kunsten var vanskelig nok fra før av så skal vi i tillegg underminere vårt opphav.
Slik blir kunsten tilsynelatende mer og mer lik over hele verden og kunstnere mer og mer uniforme, på tross av at de insistererpå det motsatte. Man kunne kanskje balansere ansettelsesbildet litt…
Men det har nog inte nått fram till Norge – och här gillar man ju Lundin Oil, så Maria Lind blir nog populär på ett sätt hon aldrig mer kan bli i Sverige!
Den skandalen nådde oss hit i Amsterdam. En av Hollands bästa kritiker skrev en attack på Lind:
Protest swiftly arose, with critics homing in on the Lundin family, owners of Bukowskis and “the Swedish businessworld’s most ethically unacceptable family”: Maria Lind’s exhibition “Abstract Possible” is allegedly exploring the nature of abstraction and the economy of today’s art world, but the institution nowhere exposes the ownership of the auction house or the relationship between the funding of the exhibition and Lundin Oil’s horrific operations in Africa. To make things worse, the suburb in which Tensta Konsthall is located is also home to hundreds of exiled families from exactly those parts of Sudan which Lundin Oil has made uninhabitable.
http://www.e-flux.com/journal/inside-abstraction/
Konstigt att man inte nämner att Maria Lind skapade en skandal när hon lät sig sponsras av Lundin Oil och vägrade berätta hur mycket pengar som varit involverat för konsthall och/eller privat. Sedan dess har hon förlorat allt kulturellt kapital i Sverige och vill börja om i grannlandet.