«Dette er til å gråte av!» utbryter en eldre dame ettertrykkelig da Nasjonalmuseets avdelingsdirektør for design og kunsthåndverk Widar Halén passerer henne. Vi befinner oss i samlingsutstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo, og stengningen av museet er kun noen dager unna. Søndag 16. oktober er det slutt, 102 år etter at bygningen sto klar, og 140 år etter at museet ble stiftet. Omlag 50 000 gjenstander skal nå klargjøres til flytting, de fleste vil ikke bli tilgjengelige for publikum før det nye Nasjonalmuseet åpner på Vestbanen i 2020.
«Så hyggelig at dere setter pris på oss. Dere må komme til Vestbanen også, det kommer til å bli så fint», parerer Halén avvæpnende. Damen svarer: «Det der er du programforpliktet til å si». Da vi går videre innrømmer Halén at det har kommet noen frustrerte brev fra museets stamgjester den siste tiden.
Ifølge Halén har publikum strømmet til museet for å få et siste glimt av utstillingene før de forsvinner. Den siste midlertidige utstilling, Japanomania i Norden 1875–1918 om den japanske innflytelsen på nordisk kunst og design, finner sted både på Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet, og demonstrerer tydelig den bebudede tverrfaglige profilen til det kommende Nasjonalmuseet.
Basisutstillingene er allerede delvis nedmontert. Det siste som står igjen er Design og kunsthåndverk 1905–2005. Den ble laget i 2005 i anledning av jubileet for unionsoppløsningen, og består av periodeoppdelte vitrinepresentasjoner av høydepunkter i moderne design og kunsthåndverk, med vekt på norske produkter.
I det første av utstillingsrommene fremhever Halén Guttorm Gagnes’ forgylte kaffe- og teservise fra David-Andersen fra 1930-tallet. Sølv og emalje var blant de store spesialitetene i norsk industridesign, forklarer han. Grete Prytz Kittelsens emaljearbeider fra midten av 1900-tallet, og Tone Vigelands smykker er andre gjenstander som eksemplifiserer museets interesser de siste årene. Halén forteller at fokuset på design og kunsthåndverk fra den hjemlige sfæren har vært rådende gjennom hele museets 140-årige historie. Han tror at museets popularitet blant annet har skyldtes at publikum har kunnet gjenkjenne ting fra hjemmet.
Kunstindustrimuseet er blant Norges eldste museer og et av de første av sitt slag i Europa. Det var med imponerende effektivitet at museet ble opprettet. Idéen ble først luftet av Norges første professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson, i hans tiltredelsesforelesning i februar 1876. Der fastslo han at Kristiania trengte et museum «som i de brede Lag kunde føde og nære Sansen for ædel kunstnerisk Form også i det daglige Liv». Allerede måneden etter var Kunstindustrimuseet i Kristiania en realitet, etter modell av det britiske Victoria and Albert Museum. Etter å ha holdt til i Pilestredet i noen tiår, flyttet museet inn i sitt nåværende, spesialtegnede bygg i St. Olavsgate i 1904, der det lå vegg i vegg med Statens håndverks- og kunstindustriskole inntil denne flyttet til Grünerløkka i 2010.
Kunstindustrimuseet i St. Olavsgate er det første av museumsbyggene i Oslo som fraflyttes. I de kommende månedene og årene står Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet for tur. Mens de andre byggenes fremtid fortsatt er uviss, ble det klart tidligere i år at Edvard Munch videregående skole skal overta Kunstindustrimuseets lokaler.
For Halén selv fremkaller ikke flyttingen noen tårer, selv om han vedgår at det er vemodig å skulle forlate bygningen som har vært hans arbeidsplass i 26 år.
– Selvfølgelig er det trist å flytte herfra, vi har vært her siden 1904. Huset har en egen atmosfære, og mange store utstillinger har funnet sted her, sier Halén til Kunstkritikk. Men han tilføyer fort at de ser frem til å komme på plass i det nye museet.
Med sin elegante, dandyaktige fremtoning, med nesten blank isse, en smal, gråhvit Clark Gable-bart, og en hang til stramme blazere og ornamenterte skjorter, er Halén en mann som passer godt inn i et museum for design. Han er utdannet ved Universitetet i Oxford, der han tok doktorgraden om den britiske industridesigneren Christopher Dresser. Han begynte ved museet som førstekonservator i 1990, og har i løpet av årene gått gradene i institusjonen, først som sjefskonservator, og siden 2010, som avdelingsdirektør for kunsthåndverk og design.
Hva har vært de største endringene gjennom Kunstindustrimuseets historie?
– Den største endringen i min tid var i 2005, da vi fikk den store samlingsutstillingen vi står i nå, Design og kunsthåndverk 1905–2005. Designhistorien hadde ikke vært satset på tidligere. En annen utvikling er at man tidligere ikke tok for seg samtiden på samme nivå som vi har gjort de siste femten årene. Da Kunstindustrimuseet ble grunnlagt i 1876 var det rettet mot næringslivet og utviklingen av industrien, og det var tenkt mer som et designsentrum, slik som Norsk Form er i dag. Man skulle vise forbilder som var gode for samtidens industri. Men man ble ganske tidlig opptatt av det antikvariske. Etter 1920 kom ideen om at utstillingene skulle ha en kulturhistorisk vri, med historiske interiører som viste gjenstandene i deres naturlige element. Og det førte til at man samlet mer fra fortiden. Frem til 1980-tallet holdt man på tradisjonen med de stilhistoriske rommene og historiske utstillinger. De tidligere direktørene sa at man ikke kunne se samtiden før det hadde gått noen år, først da kunne man bedømme hva som holdt seg. I dag er informasjonen så bred at vi kan se hva som er bra i den tiden det produseres.
Hva har vært hovedfokuset i din periode som avdelingsdirektør?
– Det har vært samtiden og den nære fortiden, særlig i design og kunsthåndverk-avdelingen. Samlingsutstillingen har riktignok stått i ti år allerede, men vi har også kjøpt inn veldig mye de siste årene som vil vises i det nye museet. Nå har vi et statlig fond for innkjøp av kunsthåndverk som har vært veldig gunstig for oss. Det har også bidratt godt til kunsthåndverkmiljøet. Man kunne ønske seg et lignende fond for industridesign, for industridesignerne sliter veldig i et land med lite småindustri. Industridesigneren Tias Eckhoff var med meg da vi satte opp de av arbeidene hans som vi viser i Design og kunsthåndverk 1905–2005. Da var han nærmere 80 år, og jeg spurte han om dette var alt han hadde gjort i løpet av livet. Ja, svarte han, det var omtrent det som sto i disse hyllene. Slik er det å være industridesigner i Norge, det har ikke vært mange muligheter til å utfolde seg.
Det er knapt noen kommersielle gjenstander som ikke utformet av en profesjonell designer i dag. Med et designbegrep som rommer så vidt, hvor går grensene for deres prioriteringer, og hvordan veier dere mellom det representative og det fremragende?
– Nå finnes det jo husflid i dag òg. Men det er riktig at design i dag rommer mye mer, fra emballasje til nettdesign. Vi har flere museer i Norge som tar for seg forskjellige aspekter ved industridesign, og vi går av og til opp grenseganger mot Norsk Teknisk Museum. Vi gjør selvfølgelig også avveininger på vårt eget felt. Mange designmuseer har fått en mer kulturhistorisk vridning, og har gått fra å vise unike objekter til å presentere interiører og gjenstander i bruk i sitt rette element. Det vil nok også vi gjøre mer av i det nye museet, og dette er for å imøtekomme et publikum som har lettere for å forholde seg til denne typen utstillinger enn til ikon-utstillingene. Men det er klart at vi holder oss med visse estetiske normer, på samme vis som når man samler billedkunst.
Da Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff i april holdt et foredrag om det nye museet på Vestbanen, sa han at Kunstindustrimuseet har vært stemoderlig behandlet i hundre år. Er det en riktig karakteristikk?
– Ja, på mange måter synes jeg det. Fra statens side har det vært satset lite her, det må man kunne si. Det har bare vært gitt midler til å holde huset i drift, og så har man måttet skaffe midler til innkjøp og utstillinger selv. Det var hardt i mange år, men det ble bedre økonomi da vi ble innlemmet i Nasjonalmuseet.
Debatten om fraflyttingen fra Kunstindustrimuseet har ikke vært like høylytt som for Nasjonalgalleriet. Hva tror du det skyldes?
– Nasjonalgalleriet er et museum med en større tilhørerskare. Design og kunstindustri står kanskje heller ikke like høyt i folks bevissthet som Nasjonalgalleriets malerier gjør. Beliggenheten her i St. Olavsgate har også blitt litt avsides etter at Kunst- og håndverkskolen flyttet ut fra nabobygget, så mange har nok også innsett at det kan være en fordel om museet flytter på seg. Med det nye museet på Vestbanen har vi fått en stor mulighet med et bygg som vil gi oss fantastiske fasiliteter, og det synes jeg vi må ta imot.
Har du vært overbevist om dette helt siden samlokaliseringen av museene først ble bragt opp?
– Ja, det har jeg. I dag er det vanskelig å drive et museum her. Bygningen har smale trapper, liten heis, og ikke klimaanlegg, noe som gjør det vanskelig med innlån fra andre museer. Noe annet er plassmangelen. Vi har ikke kunnet prioritere vandreutstillinger fordi vi har hatt for små arealer. I det nye museet vil vi få en tredjedel større areal sammenlignet med det nåværende bygget. Og så får vi et mye større temporært utstillingsareal, på 2400 m2, mot de nåværende 300 m2. Det er en enormt stor forskjell. Vi får nesten hele første etasje i museet til design, mens annen etasje vil være for billedkunst. I noen av enhetene overlapper vi og har tverrfaglige møter. Det skal bli spennende.
Hvordan tror du de nye, tverrfaglige samlingsutstillingene vil slå ut for design- og kunsthåndverk?
– Det er viktig å også holde på egenarten i design og kunsthåndverket. Men det er iblant slik at kunsthåndverkere og designere går inn i billedkunsten, så det er helt naturlig å tenke «crossover» i dag.
For en utenforstående kan vektleggingen av det tverrfaglige oppfattes som en kunstfaglig etterrasjonalisering av en samlokalisering som er politisk fundert. Har dette perspektivet ligget til grunn hele veien?
– Det har vært viktig hele veien at det skulle være et flerfaglig museum. Vi skal selvfølgelig ikke arbeide slik hele tiden, men noen utstillinger blir tverrfaglige. Det er en fordel å ha en flerfaglig enhet. Det er mange museer omkring i verden som har det, slik som Louvre, British Museum, Victoria and Albert Museum, som alle gjør det svært godt. Jeg tror vi også skal få til dette.
