Et forskningens Guantánamo Bay

«Jeg tenker at stipendiatprogrammet er et slags institusjonelt teater», sier Thomas Kvam, som disputerte med prosjektet Pulp Philosopy (The Film Machine/Conceptual Clusters) på Kunstakademiet i Oslo sist fredag. Han har tatt konsekvensen av denne innsikten ved å levere avhandlingen i form av romanen Pulp Philosophy Vol 1 – Homo Sacco. Mot slutten av sin disputas, som delvis ble fremført av en skuespiller i rollen som romankarakteren Scram, oppfordret Kvam bedømmelseskomiteen til å underkjenne avhandlingen.

Kunsthøgskolenes stipendiatprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid er i følge skolens hjemmesider «en parallell til forskerutdanningene organisert som doktorgradsprogrammer», der målet er å «utvikle kunstnerisk kompetanse på høyt internasjonalt nivå». Med avhandlingen retter Kvam kritikk – som han selv mener har vært fraværende i den tid programmet har eksistert – mot institusjonaliseringen av kunstnerisk forskning, og mot stipendiatprogrammets utvanning av forskningsbegrepet.

Thomas Kvam har en rekke utstillinger bak seg, blant annet på Blomquist og UKS. Han driver forlaget Office for Contemporary Anarchy, hvor han utga boken Emokonseptualisme sammen med Kjetil Røed i 2010, og nowthatsfuckedup/Krieg dem Kriege i 2011. Romanen Homo Sacco skal utgis på et ikke navngitt forlag neste år.

Du skriver følgende i et notat til bedømmelseskomiteen: «Manuset – eller romanen – er, slik jeg tenker det, mitt svar på forestillinger knyttet til begrepet kunstnerisk forskning.» Hvilke forestillinger er det du imøtegår?

At jeg leverer avhandlingen som roman er for meg en logisk konsekvens av den litt tvilsomme oppgaven det er å forske på seg selv. For å opprette en slags distanse splittet jeg meg selv og skapte en litterær persona som jeg kaller Scram – i stedet for Kvam. Jeg konstruerte en egen sjanger, Pulp Philosophy, en skitten litterær hybrid, et kunstteoriens skrekkabinett, hvor kunst og forskning, politikk og filosofi kvernes sammen. Med den holdning at kunstnerisk forskning er selviscenesettelse og institusjonelt teater, har jeg i løpet av stipendiatperioden gått inn og ut av rollen som Scram, ut og inn av fiksjonen – med de implikasjonene som følger. Å sitte i politiavhør og insistere på at etikken i situasjonen er definert av Scram, kunstnerisk forskning og ikke meg selv, var et ytterpunkt blant flere.

Så innenfor stipendiatprogrammet er det en forutsetning at man forsker på seg selv?

Implisitt skal man jo det. Man går inn og skal utføre et prosjekt man selv har definert, deretter skal man prøve å gjøre tilblivelsesprosessen transparent og åpen, slik at andre skal kunne lære av din erfaring. Og så skal du ha en kritisk refleksjon om prosess, metode og det ferdige verket – hva du selv har lært underveis. Alt dette springer ut fra én og samme person, og det er deg selv som stipendiat. I siste ende er jo en eller annen form for distanse det eneste som kan legitimere bruk av ordet forskning. Og denne distansen vil sjelden kunne oppstå så lenge man forsker på seg selv. Situasjonen presser meg ut i fiksjonen. Jeg nærmest tvinges til å fordoble meg selv for å kunne oppfylle den oppgaven jeg har påtatt meg, og som er gitt meg fra institusjonen som stipendiat.

I roman-avhandlingen din har teoretisk refleksjon blitt integrert i et kunstnerisk produkt. Er dette kun mulig innenfor romanens rammer?

Jeg tror at dynamikken mellom selvrefleksjon, teori og kunst kan eksistere innenfor romanen, her er disse krysskoblingene mulige. Det fungerer godt innenfor et fiksjonsunivers, men er nok langt vanskeligere i realiteten.

Hva så du for deg da du søkte på programmet?

Det var jo å fordype seg. Å ha økonomi og tid til å jobbe hundre prosent med kunst. Det er fantastisk, som kunstner får du ikke noen bedre mulighet i Norge. Men man må være innenfor institusjonen en stund før man forstår hva det dreier seg om. Og over tid ble det mer og mer problematisk for meg.

Er det også slik at programmet former kunstens retning?

Ja. I og med at man begynner med en beskrivelse av et prosjekt, og har tre år på å fullføre det. Jeg tror det er noe med hele prosessen som gjør at man ender opp med en egen kunstsjanger. Det blir noe i nærheten av en oppdragskunst som oppstår i et ullent område mellom deg selv og dine egne forestillinger om hva institusjonen krever.

Under disputasen sammenlignet du kunstens forhold til vitenskapen med homeopatiens forhold til medisinen. Hva legger du i dette?

Den europeiske paraplyorganisasjonen for homeopati driver intens lobbyvirksomhet i en rekke europeiske land. Målet deres er at homeopatien fristilles som «vitenskap» i en unntakstilstand hvor etablerte forskningsregler opphører. Spørsmålet jeg stilte var ganske enkelt: Er dette kunstens fremtid? Skal vi som homeopatene utgjøre et forskningens Guantánamo Bay, hvor vi i selvvalgt eksil sperrer oss selv inne i en lovløs sone innenfor forskningens regelverk? Skal vi tusle rundt ikledd oransje drakter, slik at de virkelige forskerne skal gjenkjenne oss for det vi er – kvasi-forskere?

Men jeg er like bekymret for forskningens del som på kunstens vegne. Det jeg frykter er en tredjegrads forbrenning av vitenskapen. Først forbrennes overhuden. Vitenskapenes grunnforskning tilsidesettes for oppdragsforskning. Dernest svies underhuden: humanioras post-moderne vending, hvor man kan, for å sitere Terry Eagelton, ta en doktorgrad på et kjønnshårs krumming. Til sist har vi en tredjegrads forbrenning – ned i selve kjøttet – kunstnerisk forskning.

Men kunne man ikke forestille seg at noen av de rammene forskjellige fagdisipliner setter for forskningsetikk og arbeidsetikk også kunne ha paralleller i kunsten?

Det er mange måter å utvikle og forbedre stipendiatprogrammet på. Det kunne være én mulighet.

Så det er programmet heller enn sammenstillingen av kunstnerisk praksis og forskning som sådan du er kritisk til?

Gjennom hele det tyvende århundre har kunsten vært en form for forskning. Men jeg tenker at det er en forskjell mellom å være en fri agent, en intellektuell i en offentlighet, og det å gå inn i en formalisert struktur. Stipendiatprogrammet er som et departementsopprettet Black Mountain College. «The Norwegian Mountain College» blir allerede fra starten en tilstivnet elite innenfor kunsten. Tidligere sto alle på lik linje etter at man gikk ut av kunstakademiet. Vi har fått en gradering av BA og MA og nå altså en kvasi-ph.d. Det er ingen som lenger gidder å høre på en BA-student. Har du Master? Ok, la meg gi deg et par minutter. Man ser hvordan det oppstår klasseskiller. Jeg tror ikke denne utviklingen er sunn. Og det handler i siste ende om å legge til rette for institusjonene og ikke for studentene.