Hvordan kan man gi et meningsfullt og interessant innhold til begrepet landskap i en samtidig kunstsammenheng? Et nærliggende, om enn åpenbart, grep ville være å gå tilbake til etymologien og forsøke å fravriste landskapsbegrepet den konserverende bindingen til det romantisk-naturlige, og så se om det lot seg anvende på et sett med egenskaper som ikke nødvendigvis var ensbetydende med liggende format og/eller naturmotiv. Det er umiddelbart uklart hvilken idé om landskap som er styrende for utstillingen Untitled Landscapes på Lautom.
En rask gjennomgang av kriteriene som tilsynelatende er lagt til grunn for å kvalifisere til landskapsbilde i denne utstillingen blir som følger: 1. at paletten er dempet og naturlik (Ness, Rydhagen, Eriksson); 2. at bildet bærer en tittel som indikerer at det er et landskap (Ness, Schønning); 3. at bildet har et naturmotiv som f.eks. en eller fler trestammer (Schønning, Eriksson, Ness); 4. at bildene er blitt til utendørs (Schønning); 5. at bildet overhodet ikke er et landskap men et hus som ikke engang er omgitt av et landskap men svever fritt og stilisert over en monokrom bakgrunn, og heller ikke innfrir noen andre tenkelige kriterier, ikke engang det liggende formatet. (Borchgrevink); 6. at et naturfenomen er indeksert i bildet (Johannessen).
Den av kunstnerne som tydeligst problematiserer begrepet landskap er tidligere Wang-kunstner Jenny Rydhagen. Med sine utspørringer av grensefenomener, der kameraets fokus og utsnitt f.eks. kan la noen bregner foran et grønt draperi gli assosiativt over mot et naturmotiv, tematiserer hun nettopp dette begrepets skjøre konstitusjon.
Det tydeligst uttalte samlingspunktet for de ulike kunstnerne som er med på utstillingen er at det å drive med landskapskunst gir en tilgang på subjektiv erfaring i grenselandet mellom kultur og natur, hvor menneskets spesifikke værensbetingelser fremtrer med større tydelighet enn på innsiden av kulturen. Jeg er grunnleggende sympatisk til å tilskrive kunsten en slik probende funksjon i møte med kulturens utside, hvor det å utøve kunst innebærer et alibi for å nærme seg eksistensen som en uendelig differensiering, og hvor formdannelser er ustabile og forbigående. Men jeg er mindre sikker på at denne modusen er tjent med å knyttes opp til landskapstradisjonen forstått motivisk. Man er jo ikke avhengig av granskog for å se kulturen slå sprekker eller erkjenne at vår evne til å forutsi noe som helst er skrikende begrenset, for deretter å oppgi det nevrotiske kontrollbehovet og åpne prosessen mot det uintenderte.
Denne dialektikken mellom kunstens intensjonsstyrte og naturens tilfeldige formdannelser er tydelig definerende for Janicke Schønning, som i serien Motherland lar guoache- og blekkmaleriene sine henge ute i skogen hvor regn og frost kan herje fritt med dem. Av Schønnings bilder er det de der likegyldigheten kommer sterkest til uttrykk som er de mest vellykkede, som de små tusjbildene hvor det ikke finnes et eneste penselstrøk, men bare frostdannede krakeleringer i tusjens overflate. Til sammenligning virker de større gouachemaleriene med sine ekspressive trestammer og dramatiske grå- og blåtoner litt kokette. I sin streben etter ikke å la det ukontrollerbare få overtaket på motivet, har Schønning latt tilfeldighetsornamentikken reduseres til et vedheng til den overordnede figurasjonen.
Andreas Eriksson er tilsvarende interessert i den komposisjonelle destruksjonen som ligger latent i naturens former og leter etter motiver hvor denne vilkårligheten kommer til uttrykk. Det eneste objektet på utstillingen er skulpturen Sorkhög, en uformelig liten jordhaug etter en muldvarp, avstøpt i bronse. I fotoet The First Idea ser vi en haug med nedsagde trær under et tynt dekke av snø, hvor det brunoransje tverrsnittet av en stamme opptrer som en forstyrrende punktering av bildeflaten. Tittelen indikerer at det dreier seg om en sammenkobling av opprinnelse og idé med en refleksjon over menneskets betvingelse av den naturlige verden, representert ved det nedsagde tømmeret. Dette blir et bilde på den typen erkjennelse av værensbetingelser som landskapskunstnerne da etter sigende har unik tilgang på. Men man må strengt tatt ikke ut i skogen for å oppdage det spesifikt menneskelige. Det er heller ikke gitt at det å åpne prosessen mot det vilkårlige, slik Schønning gjør, nødvendigvis vil avstedkomme bilder av skog. Det som er metodisk interessant hos de to kunstnerne er altså ikke forbundet med landskapsmotivet, men med deres resignasjon overfor krefter som riktignok kommer tydeligst til uttrykk der kulturen er delvis fraværende, men som finnes overalt, også i de mest gjennomkontrollerte miljøer.
Anslaget i utstillingen Untitled Landscapes på Lautom fester landskapsbegrepet til et sett med lett diffuse betingelser som gjør det vanskelig å se at det tilfører kategorien «landskapsbilder» noen perspektiver som ikke allerede var innebefattet fra før. I den grad kategorien utvides fra det man tradisjonelt forstår som landskap i kunsten, er det i alle retninger og langs oppgåtte stier. Sånn sett er utstillingen akkurat så upresis og konservativ som man kunne forvente av en utstilling smykket med tittelen Untitled Landscapes. Denne innvendingen gjelder riktignok helheten og ikke de enkelte verkene. Det skal også sies at til tross for kuratorens generalisering av landskapsbegrepet, sokner de fleste av kunstnerne på utstillingen unektelig til landskapet som motivkrets, i en eller annen forstand. Det savnes bare et forsøk på en skarpere formulering av hva et landskapsbilde i denne sammenhengen innebærer som ikke trekker veksel på de mest overfladiske eller kontraintuitive tolkningene, og alle på en gang. Uten mer retning enn dette fremstår utstillingsstrukturen som en retorisk påkostet ramme for enkeltverkene, et slags påskudd som løper unnskyldende bak utvelgelsen og ikke foran, som en samlende idé.
