Aesthetics at Work, Unipub forlag. Arne Melberg (red.) Bidragsytere: Arnfinn Bø-Rygg, Liv Hausken, Ina Blom, Synne Skjulstad, Tellef Kvifte, Marius Wulfsberg og Arne Melberg.
Det foregår en estetisering av samfunnet utenfor det tradisjonelle estetiske feltene. Aesthetics at Work tar utgangspunkt i denne tendensen og samler forskjellige tekster av mer eller mindre kjente musikkvitere, kunstvitere og litteraturvitere. Boken er et resultat av et forskningsprosjekt som ble gjennomført i perioden 2004-2006 ved Universitetet i Oslo.
I boka introduseres prosjektet slik:
«The focus has been on aesthetic processes in contemporary culture, on the historical, theoretical and technological premises for these processes, and on the trends in these processes, which we sum up in terms of aestheticisation.»
Selv om Aesthetics at Work ikke forholder seg strengt til de forskjellige kunstartene – eller hybride mellomtilfeller – er det utvilsomt «kunst», i en eller annen form, som er bokas fremste gjenstand for undersøkelse. Forskningen sies å ta utgangspunkt i hvordan estetikken sprer seg inn i stadig flere sammenhenger, muligens på bekostning av kunst i mer tradisjonelle former. De viktigste forandringene, hevder introduksjonsforfatterne, finnes i reklame og journalistikk og i presentasjon av klær, interiørdesign og matlaging. Studiene i boka innebefatter en rekke ulike fenomener og felt som sammenfattes som en «ny estetikk» – eller som en estetisering av virkeligheten og hverdagen. So far, so good: men i hvilken grad lykkes de syv essayene i boka å fange denne estetiseringen innenfor reklame, media, sport og matlaging – alle feltene som nevnes i innledningen? Lykkes forfatterne i å formidle den, for dem, sentrale, og gjennomgående estetiseringen av samfunnet?
Svaret på det er både ja og nei. Selve innledningen beskriver jo hvilke forventninger man hadde til forskningsprosjektet. Men noen grundig og gjennomgående, karakterisering av samtidens estetiske karakter, og hvordan den skiller seg fra tidligere tider, finnes ikke. På enkelte steder finnes ansatser til en slik analyse, men ikke på de områdene som beskrives som så sentrale i innledningenLikevel er vel, kan man tenke seg, noen av artiklene verdt å lese?
Tekstene pendler mellom å være allmenne introduksjoner til enkeltstående disipliner, som i musikkprofessoren Arnfinn Bø-Ryggs tilfelle, til det mer spesialiserte I samlingens første tekst gir Bø-Rygg et introduserende innblikk i estetisk teori fra et analytisk og pragmatisk perspektiv, mens medieviter Liv Hausken skriver om røntgenbildets estetikk. Eller for å ta et annet eksempel, professor ved Norsk folkemusikksamling Tellef Kviftes tekst og digital sampling og analog estetikk. Essaysamlingen er med andre ord temmelig sprikende, eller – om man vil være litt mer positiv – mangefasettert.
Bø-Ryggs gjennomgang skisserer hvilke områder estetikk, som disiplin, faktisk kan sies å dekke. Et av dem er selvfølgelig kunstfilosofien, som eksemplifiseferes med den amerikanske filosofen Arthur C Danto og hans jakt etter et skille mellom kunstfilosofi og estetikk. Danto knytter først og fremst estetikken til skjønnhetsbegrepet. Bø-Rygg vil ikke selv ha noe skille mellom kunstfilosofi og estetikk, men mener at estetikk delvis bør dreie seg om kunstfilsofi, men også teorier om skjønnhet – og andre felt som «applies to the senses, to sensory experience». Tanken om at vi lever i et estetisk paradigme kommer også til uttrykk i essayet – gjennom den tyske filosofen Wolfgang Welsch. Denne tanken korresponderer med innledningen til artikkelsamlingen og tanken om vår tids gjennomgående estetisering. Konkrete eksempler eller kunstverk som kunne forankret tankegangen er det dessverre dårlig med.
En av de friskeste tekstene kommer fra doktorgradsstudent i mediekunnskap Synne Skjulstad som skriver om forskjellige stridsområder innenfor webdesign. Ifølge forfatteren Curt Cloninger pågår det nå en strid mellom eksperter på anvendelighet (usability experts) og grafiske designere. En annen pågående diskusjon handler om webkommunikasjonens materialitet. Skjulstads ambisjon er å betrakte disse diskusjonene fra et kommunikasjonsdesignmessig perspektiv, hvor spørsmål om estetikk er avgjørende. Denne teksten utmerker seg på flere måter – tar man en titt på noteapparatet ser man at de, til forskjell fra de andre tekstene i boka, faktisk er forankret i en åpenbar samtidighet, et «nå». For tekster om webdesign og tilgrensende felt eldes fort. Foruten en referanse til Marshall McLuhan (1964), dateres den eldste fotnoten til 1995, mens de fleste stammer fra 2000-tallet, til og med noen fra i år.
Hva er så estetikkens funksjon innenfor dette området? For Jakob Nielsen, en aktør i bransjen,var det viktig at bedrifter og produktutviklere ikke siktet seg inn mot estetikk. For bransjen står estetikk i motsetning til funksjonalitet som handler om at brukere, kjapt og enkelt, kan finne frem til den informasjonen de er ute etter. Bedriftenes kommersielle behov prioriteres, mens kunst og underholdning – som slåes sammen – ikke anses som tilsvarende viktig. Nielsens retningslinjer har, for mange, blitt allment aksepterte regler i dagens webdesign. Skjulstad skriver også om kunst, hennes eksempel er Jodi.org, en ganske tidlig nettkunstside der HTML-programmering og mediet som sådan utgjorde kunsten.
Tellef Kvifte skriver som nevnt om sampling og estetikk. Essayets største fordel er at det inneholder en skikkelig og grundig drøfting av begrepet sampling. Kvifte går gjennom begrepet, fra den grunnleggende betydningen, nemlig konvertering av ett analogt signal till et digitalt signal, til mer avanserte meningslag som betydningen av ordet i forbindelse med instrument kalt «samplers» (som hermer lyden i forskjellige instrumenter, f eks et piano). I likhet med Skjulstad byr også Kvifte på en rekke tekniske begreper. Det blir heldigvis ikke for terminologisk lukket, men kan tenkes å stimulere en allment interessert leser. En tredje betydning, som nok er den vanligste, er rett og slett hvordan en musiker inkorporer lydspor fra andre i sin egen musikk. Det er ofte forvirring knyttet til hvorvidt det er snakk om et teknisk grep eller selve kommunikasjonsakten, hevder Kvifte. Deretter forklarer han hvor tett digital og analog sampling er. Kvifte henviser til hele tre (!) tekster av seg selv på området – som om vi allerede hadde forstått at det er han som er Eksperten.
Boka rundes av med essayene «On Phototextuality – History, reading and theory» av Marius Wulfsberg, professor i komparativ litteratur, og litteraturprofessor Arne Melbergs «Prose». Wulfsberg skriver et klart språk og presenterer en oversiktlig og grundig tekst der leseren allerede i disposisjonen vet hva forfatteren er ute etter. Wulfsburg foretar en historisk gjennomgang av begrepet fototekstualitet (phototextuality). Han innleder med en refleksjon over daguerrotypien og forfattere som Baudelaire og Strindberg, som begge har skrevet om bilde-tekst relasjonen. Med kilder fra så forskjellige hold som Sophie Calle og Walter Benjamin gir teksten inntrykk av en seriøsitet og en grundig orientering i forskjellige felt. Wulfsberg bruker sitt begrep om fototekstualitet på en rekke bøker, blant andre André Bretons Nadja og Roland Barthes’ Det lyse rommet (selvfølgelig!). Wulfsburgs bidrag er, så vidt jeg kan bedømme, det tydeligste bidraget i antologien. om fototekstualitet.
Essaysamlingen avsluttes med Arne Melbergs bidrag om hvordan prosa – eller «prosafisering» (prosification) kan oppfattes som en slags estetisering. Men der Wulfsberg er tydelig er Melberg komplisert. To ganger spør Melberg retorisk hva prosa er – «But what, then, is prose?» og deretter, «So: what is prose?». Noe entydig svar får leseren likevel ikke. Det skyldes nok ikke bare Melberg, det skal sies, men også den enorme litteraturen som allerede finnes på feltet. Men en skarpere og, for anledningen, mer sammenhengende definisjon hadde ikke skadet. Melberg prøver likevel, ved hjelp av Roman Jakobsen, å klargjøre begrepet slik: «…neither metaphorical poetry nor metonymical prose can stay pure, but they are interrelated – and it is the tendency of these interrelations that I like to call prosification». Melbergs språk er elegant og han trekker referanser til områder som musikalsk prosa (Schönberg) og billedkunst, spesielt nevner han Cézanne og Duchamp. Det disse to har til felles er, ifølge Melberg, estetisering – det faktum at nye gjenstander, områder, og aktiviterer inkluderes i et begrep om det estetiske og gis estetiske funksjoner. Prosafisering er altså en type estetisering som, hos forfatteren W. G. Sebald, beskrives som å søke etter, konstruere, etablere og fremstille en uttrykksfull og meningsfull sammenheng. Vi er altså et stykke på vei, men noen skikkelig klarhet i begrepet uteblir.
Til slutt vil jeg igjen nevne at ambisjonene, som skisseres i bokas innledning, ikke samsvarer skikkelig med de faktiske tekstene. På hvilken måte estetiseringen av samfunnet finner sted, for eksempel i reklame og journalistikk – som signalisert innledningsvis, og hva denne egentlig består i, ser leseren få, om noen, spor av. Spørsmålet blir derfor: hvorfor står en så seriøs og inspirerende introduksjon som brohode til en så broget ansamling tekster? Tekstene er ikke dårlige eller uviktige, men prosjektet, som presentert i denne boka, er usammenhengende, og uferdig.
– Det foregår en estetisering av samfunnet utenfor det tradisjonelle estetiske feltene.
For en flott setning.
Det spørs jo helt hvilket ståsted man har.
Det er nok slik at de ledende kulturelle og estetiske drivkreftene ikke (bare) finnes innen kunstfaget lenger, men snarere innen vitenskap og teknologi.
Det er dog en markant trend blant kjøperne av kunst at de foretrekker u-estetiske uttrykksformer.
Beklager. Her klarte vi å gjøre det meste feil. Men nå skulle det være rettet. Artikkelen er altså skrevet av Rikard Ekholm for kunstkritikk.no. Den er første artikkel i vår serie anmeldelser av kunstfaglig litteratur. Serien blir redigert av Kjetil Røed.
Takk. Om klarhet om hvem som gjør hva: klar over problemet, vi skal fikse det!
Takk for initiativet Kjetil – det var fint å lese Ekholms anmedelse på Aesthetics at Work. Én ting: det er ikke tydelig nok på nettsiden hvem som er redaktør, hvem som er skribent, og hvor anmedelsen først ble publisert.