Enigmatikeren

Det er en intensitet og konsentrasjon i Marius Enghs verk i utstillingen The Sign of Four på Oslo Kunstforening som gjør dem tiltrekkende, også når de er provoserende innforståtte. Et av de mest frigjørende spørsmålene jeg har fått, var en gang da jeg uttrykte mild misbilligelse over at enkelte mener kunst bør ha én-til-én-forklaringer. Foranledningen var en noe eksentrisk utstilling på visningsstedet jeg var med på å drive på den tiden. En kritiker fra dagspressen som var tilstede på åpningen, prikket meg på skulderen og ba om en forklaring, noe jeg ikke kunne gi. Da jeg nevnte dette for en kollega, svarte hun: «Hva er det egentlig de forlanger å forstå?». 

Engh forstår at en utstilling er et format som beror svært mye på presentasjon, uavhengig av hvor mye man har nerdet i stillhet i kulissene. Nettopp dette gjør kunstneren til en god formidler av sine egne prosjekter, som i grove trekk er ja, hermetiske, i flere betydninger av ordet. Engh framstår som en krøllete tenker, men han er en klinisk elegant kunstner. Man kan projisere et hvilket som helst innhold på et objekt, som vi vet. Engh har benyttet seg av denne kjensgjerningen i sin egen produksjon, som ofte består av formalt stramme skulpturer med innfløkt subtekst. I en årrekke har Engh interessert seg for Alfred Jarry, en enfant terrible og rotete proto-surrealist som blant annet skapte furore med sitt puerile skuespill Ubu Roi da stykket ble urfremført i Paris i 1896. Jarry var opphavsperson til begrepet patafysikk, en filosofi hinsides metafysikken som harselerte med vitenskapelige modeller, ofte kommunisert på en måte som er mildt sagt vrien å forstå på andre måter enn å «vibbe», som ungdommen sier.

Enghs utstilling på Oslo Kunstforening har røtter i mer tradisjonsbunden praksis. Det går i pidestaller og emblemer ment for masseproduksjon av motiv. Visuelt er The Sign of Four en slank, stringent og vertikal greie. Pidestallene hermer hermer, en skulpturform fra antikkens Hellas hvor et hode (og innimellom en pikk (sic)) var plassert på en søyle for å markere eiendom og beskytte mot ondskap. Ikke så annerledes enn en tomtestein i skauen heromkring. Men litt festligere å se på. Disse står rundt i det skakke lokalet til kunstforeningen (som ligger i den eldste bevarte murbygningen i kvadraturen i Oslo) både som påstander og som gåter. Pidestallen er som grammatikk i et visningsrom, helt nødvendig og likevel usynlig når den er korrekt. Engh gjør pidestallen synlig. 

Enghs pidestaller er håndverksmessig upåklagelige. De er i hovedsak dekorert på en måte som kan minne om trafikkskilt, og altså iøynefallende på grensen til alarmerende. Unntakene er Double-Herm (Oracle of the Agora) for D.K., som er kledd i skjell, og Herm (Quadrigeminal Cistern), laget i glass. Den siste har en vittig tappekran svært strategisk plassert. Hva man skal drikke av den tomme beholderen, er uvisst. Pidestallene framstår, som jeg bare kan anta at hermene gjorde, som menneskelige skikkelser. Høyden varierer fra 140 til 190 centimeter. Ellers finnes tinnrelieffer, visstnok basert på faksimiler fra trykksaken Emblamata fra 1500-tallet, som alle viser ulike varianter av guden for handel, reise, fruktbarhet, og sikkert mye mer: Hermes. Emblematasjangeren er samlinger av allegoriske illustrasjoner, og Enghs Hermes viser guden i ulike avskygninger, støpt i tinn. Hermesskulpturer var som sagt også veivisere for reisende, slik varder er heromkring.

Tross Enghs langvarige kjærlighetsforhold til kunsthistorien, utstillingshistorien, litteraturhistorien og idéhistorien, historier som han alle refererer flittig, gir de mange påskeeggene og den noe litterære tilnærmingen til å lage kunst, aldri noen enkel fasit for dem som ser dem. Kunstnerens formfullendte verk er både arrogante og enigmatiske. Et særpreg Engh har som kunstner, er at man ofte værer verkene hans i utstillingsrommet. Så også på Oslo Kunstforening, til tross for en tilbakeholden og nærmest grafisk utstillingsdesign. Verkene er på en nesten dyrisk måte tilstede, uten at jeg rutinemessig har klart å gripe hva tilstedeværelsen går ut på, og ikke minst hva den vil meg.

Ikke slik å forstå at Enghs utstillinger er en uordnet masse. Tvert imot. De er visuelt presise og kalkulerte. Noe av dette skyldes antagelig kunstnerens sans for humor, en litt erten og tilbakeholdende attityde, som lar beveggrunnene for å lage de innviklede nettverkene av håndverk og referanser, forbli obskur. Det å hermetisere seg selv som metode eller strategi, er etter mitt syn helt legitimt. Synes jeg det er irriterende når kunstnere lager et offentlig utsagn, som utstillinger er, og jeg som publikummer må løpe etter ledetråder for å forsøke å forstå? Litt. Men en utstilling er ikke en fastlåst størrelse kunstneren sitter på fasiten til. Av og til er det smart og sunt å stille seg åpen.