Jeg lurer litt på hvilket språk man skal skrive på og for hvem man formidler kunstkritikk – eller bare kunst generelt på nettet – eller i det hele tatt. NU var selvfølgelig på engelsk, alle norske magasiner – minus Hot Rod er på norsk (har noen lest noe som helst i Hot Rod etter at Ari Behn skrev noe for dem i 1998 – eller 99?).
om man ser på avgansutstillingskataloger så er de i Oslo bygd opp med ett katalogessay, og så får hver utstiller/student noen få sider hver(tror det er 2 eller 3 sider). Har dessverre ikke sett på Trondheim- eller Bergenskatalogene enda. I Umeå – for å se til Sverige (aner ikke hvorfor jeg fikk katalogen i postkassa, men jeg fikk den TAKK UMEÅ) – har man satt 21 skribenter på katalogen. Hver utstiller/student får hver sin skribent. Og katalogen er på engelsk.
om man ser på kunstblogger, og her er kanskje jills post fra 11. oktober 2000 en viktig lakmustest der hun – på norsk – skriver at hun har funnet en norsk weblog på engelsk. I mellomtiden skriver jill kunn på engelsk.
Hvem som leser og hvorfor er kanskje de viktigste faktorene for å bestemme hvilket språk man bruker. Sekundært er spørsmålet om skribentenes egenskaper i engelsk (som jo er det eneste alternativet som alle forstår).
Stockholm Art Scene har løst dette ved å bare skrive på svensk, Kunst Blog velger å la skribentene sine levere på det språket de ønsker (som gjør at det ligger visse ting online på engelsk). Hvorfor jill er gått over til engelsk vet jeg ikke, men regner med at hennes treffgruppe er multispråklig og dermed er engelsk beste måten å kommunisere på.
Problemet er også et spørsmål om representasjon av hva. Jill skriver for seg selv og sine lesere uten noen form for nasjonale eller regionale forpliktelser. Når kunstkritikk, sarts eller kunstblog publiserer må man spørre seg hvem er mine lesere – befinner de seg utelukkede i norden eller skal utenlandske lesere kunne bruke dette som orientasjonspunkt? Om svaret er ja, da engelsk.
sov godt
Interessant spørsmål, dette. Jeg begynte med å blogge på norsk fordi jeg gjerne ville nå et norsk publikum, og (skal jeg være ærlig) fordi jeg var litt redd for et større publikum. Jeg byttet til engelsk da jeg ville være med på internasjonale – eller OK da, engelskspråklige – diskusjoner. Det å kommentere engelskspråklige diskusjoner på norsk er som å rope ut et manifest alene på kottet, ingen hører hva du sier.
I dag ville det nok vært annerledes. Det er mange som blogger på norsk og mange nordmenn som leser blogger. Det foregår debatter i den norske “bloggosfæren”. Men jeg vil jo gjerne høres internasjonalt også!
Sist jeg så etter var nesten 40% av leserne av jill/txt i Norge, selv om jeg skriver på engelsk.
Spennende at du utforsker kunstkritikk og blogging! Skal følge med framover :)