En verden full av muligheter

Som ett av tre nordiske gallerier deltar 1857 på den nystartede kunstmessen Paris Internationale som åpner i morgen. Galleriscenen er full av muligheter, mener Steffen Håndlykken fra 1857.

Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge. Fotomontasje: Kunstkritikk. Foto: 1857. Gjengitt med tillatelse. Logo: Paris Internationale.
Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge. Fotomontasje: Kunstkritikk. Foto: 1857. Gjengitt med tillatelse. Logo: Paris Internationale.

En ny generasjon gallerister er i ferd med å etablere seg på den internasjonale kunstscenen. Dette resulterer blant annet i nye kunstmesser: I 2014 åpnet Paramount Ranch i Los Angeles, og i morgen, tirsdag 20. oktober, åpner Paris International i et «hotel peculiére» (en byvilla) i den franske hovedstaden.

Den nye messen omfatter 34 gallerier og 7 ikke-kommersielle visningssteder og skal i følge pressemeldingen «utvikle en relevant modell for å fostre nye avanserte initiativer i samtidskunsten». Programmet omfatter, i tillegg til utstillingene, tre paneldebatter kuratert av det østerrikske tidsskriftet Spike og et liveprogram iscenesatt av Vincent Honoré, direktør for den Paris-baserte kunstsamlingen David Roberts Art Foundation.

Tre nordiske gallerier deltar på den nye messen: Christian Andersen og Bianca D’Alessandro fra København og 1857 fra Oslo. 1857 ble startet av Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge i 2010, og har til nå vært profilert som et kunstnerdrevet visningssted med vekt på å presentere internasjonale kunstnerskap i Oslo. Nå legges en ny dimensjon til virksomheten:

– Etter å ha startet 1857 og drevet et par år oppdaget vi at vi hadde fått et stort publikum i utlandet. Dette var fremmede folk som kunne beskrive flere utstillingene vi hadde vist, ofte uten at de hadde besøkt oss. Dette var interessant, fordi vår intensjon var å hente verden hjem til Oslo. Dette har vist seg å interessere også et internasjonalt publikum. Nå tenker vi at den oppmerksomheten som blir 1857 til del ute i verden også kan komme kunstfeltet i Norge til gode. Det kan vi gjøre ved å presentere norske kunstnere i utlandet, blant annet på denne messen her i Paris, sier Steffen Håndlykken til Kunstkritikk.

Mirak Jamal, My Father, pen on paper, Minsk USSR, 1985, 2015. Fra utstillingen Conflicting Evidence, 2015. Foto: 1857.
Mirak Jamal, My Father, pen on paper, Minsk USSR, 1985, 2015. Fra utstillingen Conflicting Evidence, 2015. Foto: 1857.

1857 vil presentere tre kunstnere i Paris. Den norske duoen Erlend Hogstad & Jennie Hagevik Bringaker viser objekter som er et resultat av en performance de gjennomførte på Museet for samtidskunst i Oslo i 2014. I tillegg vil iransk-kanadiske Mirak Jamal vise tegninger risset inn i gipsplater, av samme typen som han presenterte på 1857 i gruppeutstillingen Conflicting Evidence sommeren 2015.

Håndlykken mener det er en rekke positive aspekter ved det å delta på en messe:

– Det er en konkurransepreget og sosial situasjon som er full av muligheter, der man kommer i kontakt med interessante folk. Mange av samlerne er pasjonerte, kunnskapsrike og oppdaterte, sier Håndlykken, som savner en dynamisk galleriscene i Oslo.

– Noe av det jeg savner mest på den norske kunstscenen er et mer velfungerende kommersielt system. Om det fantes en slags underskog eller et mangfold av gallerier som kunne samarbeide med norske kunstnere om deres produksjon, og som ville kunne hjelpe dem til å bli mere kjent i utlandet, så ville det være positivt. Da ville det ikke være så stort behov for at vi skulle gjøre dette.

1857 vil følge opp Paris International med deltakelse på NADA Miami Beach i Desember og Paramount Ranch i januar. Håndlykken understreker at dette ikke betyr at 1857 er i ferd med å bli et kommersielt galleri.

– Det er ikke akkurat noen blue chip-verden vi er i ferd med å bevege oss inn i. Vi er fortsatt en ikke-kommersiell stiftelse. Men vi synes salg av kunst er tipp topp. Det er bra for oss, som får midler til å starte nye prosjekter, det er bra for kunstnerne, som får inntekter, og det er bra for samlere som får kunst som er så bra at den har vært stilt ut hos oss. Men det å bli et kommersielt galleri ville innebære at vi skulle representere kunstnere, og det har vi ingen planer om å gjøre. Jeg tror dessuten det ville være svært dårlig for nattesøvnen, legger han til.

Han tilføyer at kunstmessen passer inn i den utforskende tilnærmingen som preger 1857.

– Vi er kunstnere selv og har sett på det å drive utstillingssted som en måte å utforske alle de lagene som legges på kunsten etter at den er produsert; alt fra installasjon via pressemeldinger til distribusjon – alle de tingene som forankrer kunsten i institusjonen. Nå vil vi også utforske de konvensjonene som gjelder et kommersielt galleri. Det er spennende.

1/5: Erlend Hogstad & Jennie Hagevik Bringaker, Compositions in Clay, Part I. Performing for Aase Texmon Rygh, Museet for samtidskunst, 2014. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Leserinnlegg