Noen høytider er det umulig å forstå seg på. Dagene blir stadig færre til Halloween, og jeg minnes daglig på at jeg er aldri hatt fått grep om denne dagen. På mange måter fremstår den som farsdag, fullstendig konstruert av markedsmessige hensyn. I sistnevntes tilfelle dreier det seg om en brutalt effektiv allianse mellom de som produserer slips og de som produserer napoleonskake, noe som man først forstår i voksen alder. Halloween utgjør om mulig enda tydeligere restekroken i det kapitalistiske markedet. Produkter som ellers i året fører en skyggefull tilværelse, er i noen avmålte oktoberdager straks noen av nasjonens mest etterspurte. Pingpongball-øyeepler, fiseputer med fjernkontroll, plastmotorsager med batteridrevet lyd, hockeymasker med falskt blod og Hulken-kostymer i baby-størrelse. Selv er jeg blant dem som er engestelig overfor teater og som finner kostymer svært lite frigjørende. Dette i motsetning til den russiskte fritenkeren Mikhail Bakthin som hevdet at karnevalet gjorde mulig å oppheve konvensjoner og sosiale koder, og i et øyeblikk snu opp ned på verden. Passelig nok kommer denne ventilasjonsluken to dager før valget. Å håpe på et nyhetsinnslag med George W. Bush ikledd vampyrkostyme og John Kerry iført en langhåret Chewbacca-drakt, er vel i overkant. Men jeg er villig til å vedde en femmer på at nyhetene vil vise bilder av de to presidentkandidatene dele ut godteri til småunger. ”Trick or treat?” ungene vet ikke hvor tett de er på kritisk journalistikk under årets feiring.
Egentlig er jeg invitert opp til fest i Boston hos en kunstsamler, men jeg sliter med å komme opp med et overbevisende kostyme. Jeg lurte på om jeg skulle ikle meg et lerret og en gullramme, og løpe rundt som det stjålne ”Skrik”-maleriet av Munch. Det er forbausende mange som har registrert nyheten om tyveriet fra Munch-museet her i New York. Inklusiv den kvinnelige politibetjenten på grensekontrollen som slapp meg inn i landet ved sist innreise. ”You don’t have much crime do you?”, sa hun og ristet på hodet. Jeg synte å ane en fortvilelse over vår blåøyde tillit til det gode i mennesket, manglende sikring av kulturskatter, overvåkingskameraer og bevæpnet politi. ”Not more than we can handle”, repliserte jeg. ”You got to protect your culture, you got to protect what is Norwegian”, forklarer hun meg. ”You know with a lot of immigrants you lose that. That was what happened to this country.” Hun gir meg passet mitt. ”But you’re a nation of immigrants”, svarer jeg. Hun virker ikke å være enig.
På vei til Brooklyn legger jeg merke til en grafitti sprayet på asfalten på Manhattan Bridge. ”Fig 4. Only 22% of the Asian American population register to vote”. Fakta fra sist valg er at blant Asian Pacific Americans (APA) i all hovedsak den kinesisk-, koreansk- og filipinsk-ættede delen av USAs befolkning avga bare 17,8 % av velgerne stemme. Landsgjennomsnittet for øvrig var på 47,1%. I år er det beregnet at halvparten av de 6 millioner registrerte velgerne fra disse folkegruppene vil stemme. Problemet har tidligere ikke bare vært manglende valgdeltakelse, men at hovedvekten av disse velgerne tilhører delstater som allerede er politisk konsoliderte, da særlig New York og California. I år har imidlertid de asiatisk-amerikanske velgerne en mulighet til å avgjøre valget i en hel rekke mindre forutsigbare delstater, de såkalte ”swing states”. I Florida vil trolig 86.000 asiatisk-amerikanske velgere avgi stemme, i delstaten Washington tilsvarende 84.000, og i Michigan vil tallet bli nærmere 65.000. Interessant nok, bare 22% av de spurte blant disse velgerne holder frem Irak-krigen som avgjørende for deres valg. Derimot er 47% opptatt av økonomiske spørsmål og landets sysselsettingspolitikk. “For a long time, I thought that Asians did not vote,” forteller datakonsulenten David Ching i et intervju til magasinet Asian Week. “Asian Pacific Americans tended to shy away because they felt that they had no say in anything, that nothing would change. And to some extent that was true, because in the past people were born in Chinatown and spent their entire lives in Chinatown, and it would not change.” Ting er mulig i endring med årets valg. Ved neste valg, i 2008, vil trolig den asiatiske befolkningen vokst til 12 millioner. Kanskje mer skremmende fakta for George W. Bush enn monstermaskene som barna vil ha på seg på søndag.
hei eivind, hva driver forresten carrie bradshaw med for tiden?