Det finnes to typer malere: én gruppe som mer eller mindre ubesværet viderefører mediets konvensjoner, og en annen som forholder seg til maleriet som et problem som fordrer stadig nye strategier. Selv om maleriene til amerikanske Jaya Howey ser uanstrengte og lekne ut, tilhører han sistnevnte gruppe.
Av de 11 maleriene som vises i utstillingen Stay in Bed på Standard (Oslo) består de fleste av strektegninger laget i Adobe Illustrator som deretter overføres til lerretet ved hjelp av stensiler – derav motivenes stramme og kjølige digitale preg. På et vis innebærer Howeys stiliserte malerier i grått og hvitt (Howey bruker kun Torrit Gray, en variabel gråfarge som utrolig nok komponeres ved å samle pigmentstøv fra ventilasjonsfiltrene hos malingprodusenten) en radikal reduksjon av maleriets spillerom. Særlig hvis man sammenligner dem med hans tidligere, hovedsakelig abstrakte arbeider, der fargesterke, markerte penselstrøk ble holdt på plass innenfor geometriske felter. Samtidig har de formale begrensningene åpenbart vært foranledning til å slippe løs figurasjonen i fullt monn.
Da Howey stilte ut på New York-galleriet Taxter & Spengeman i 2008, delte han utstillingen i to, mellom store, improviserte og små, regelbundne abstraksjoner – verk som «ved første blikk så ut til å være laget av to forskjellige kunstnere», som han selv har sagt. I Stay in Bed viderefører han denne strategien ved å bryne to retninger mot hverandre innenfor samme malerier. Dette gjør han på forskjellig vis i de to seriene Narratives og Respites. Strektegningene tilhører førstnevnte.
Titular Narrative with Frame Work 9 viser et skjermvindu med en epost («Hi. I won’t be coming into work again today») ved siden av en skikkelse som ligger snorkende i senga med dynen trukket opp til pannen, mens brev og utkastelsesvarsler hoper seg opp foran inngangsdøren. Lenger ned er en rørtang sabotasjeaktig stukket inn mellom to tannhjul, og en graf styrter dramatisk mot et bunnpunkt. Om dette maleriet følger en narrativ linje (den har endog et preg av selvbiografisk bekjennelse: epostens egenmelding er adressert til Human Resources-avdelingen på Boston University, der Howey er assisterende professor i maleri) er andre av Narratives-bildene vanskeligere å avkode. I og for seg kunne de enkelte figurene ikke vært tydeligere – med sin forenklede, skjematiske form ligner de piktogrammer eller ordbokillustrasjoner. Samlet utgjør de fem-seks tegningene som får plass på hvert lerret imidlertid en slags rebuser. Vanskene med å dechiffrere sammenhengen mellom Howeys sidestilte figurer skyldes at det savnes syntaks. I dette minner de om en annen piktogram-basert kommunikasjonsform som foreløpig er uten klare grammatiske regler: emojien.
Emojier komprimerer et ekspressivt emosjonelt register slik at det passer til effektive kommunikasjonsformater som for eksempel tekstmeldingen. Maleriet er derimot et format som tåler standardiserte uttrykksformer dårligere når det skal kolportere et ekspressivt innhold. Med Narratives-malerienes stensilerte vektorgrafikk er motivene så skjematiske at et hvert tilløp til subjektivitet er fravristet dem. Selv Howeys mulig selvbiografiske bekjennelser fremstår sjablongaktig, uten egentlig nærvær. Når Howey kaller den andre serien med malerier Respites, som betyr å ta en pause, gjerne fra en ubehagelig eller slitsom aktivitet, insinuerer han at det her dreier seg om et midlertidig tilbakefall til den improviserte abstraksjonens gleder. Titler som Meandering Respite og Recreational Respite antyder noe uforpliktende og vinglende. Maleriene består av mørke, overlappende sjablonger som ligger så tett at nesten hele bildeflaten er dekket av buktende, pastose strøk. Innimellom skimter man såvidt konturene av figurative elementer. Det er som om Howey i Respite-serien har overstyrt den ellers så konsekvente stilistiske prosedyren for å kunne utfolde seg i en mer intuitiv og sensuell modus.
«Only a bad painter forgets to apply themselves to the clarity of both the thoughts and the mark making», står det i presseteksten, utformet som et «brev til en ung maler», full av velmenende, professorale råd. Både de tidvis kuriøse Narratives-motivene og den sanselige og virvlende penselføring i Respites-bildene holdes i sjakk av de stramme, stensilerte konturene. Kanskje handler disse maleriene mest av alt om å balansere en ekspressiv og opak malergestus mot en transparent og standardisert figurasjon.
I Stay in Bed fungerer denne formelen utmerket. Men prosjektet truer også med å rakne, synes Howey å antyde; de skjøre, keramiske rammene som er festet til enkelte av maleriene har fått bruddsteder provisorisk skjøtet sammen med tjukke kladder epoxylim. Gjennom sammenholdingen av malerienes to uttrykksformer blir det tydelig at det pastose penselstrøket, med sitt løfte om malersubjektets nærvær, også er en standardisert, representativ figur.
