Elektronisk på Black Box

Random Cube: Ryfylke, Biosphere og Carsten Nicolai, Black Box Teater, Oslo
16 april, 2005

Carsten Nicolai har vært en av de mest markante innen elektronisk musikk de siste årene. Besøket i Oslo viste en gudbenådet komponist som arbeider med klinisk presisjon i det dansbare registeret. Ryfylkes støymusikk var også en opplevelse mens Biosphere ble en nedtur.

Alexander Rishaug og Andreas Meland arrangerte i fjor festivalen Random System. Da spilte storheter som Kim Cascone, David Grubbs og Jan Jelinek. I år skulle det egentlig ikke skje noe, men da tyske Carsten Nicolai viste seg å skulle være i Oslo ble det vanskelig å la være. Dermed ble det Random Cube: klubb på Black Box. Med et program bestående av norsk støy, norsk ambient og tysk techno, ble det en utmerket anledning til å høre ulike typer eksperimentell elektronisk musikk. Alt var imidlertid ikke like stas.

Ryfylke
Festen åpnet med norske Ryfylke, og det er med en pen slump skam jeg må innrømme at jeg kun kjente dem av navn før denne kvelden. På forhånd omtalte Random Systems presseskriv duoen som «norges mest sofistikerte støymakere». Jeg var spent på hva dette ville si, om det var en referanse til selve musikken eller om de bare var pene i tøyet til støymakere å være. Heldigvis var det det første som var tilfelle. Konserten deres bar preg av en komposisjonell bevissthet som er sjelden innen en sjanger der det å kjøre på for fullt kan være nok for å tekkes et ofte litt ukritisk publikum. Når en konsert med en støyartist man ikke kjenner begynner, er det alltid spennende å se hvilken side av dette skillet mellom trash og komposisjon artisten befinner seg på.

Siden jeg ikke kjente Ryfylke fra før, og selv om jeg er forholdsvis godt vant med støy og har en generelt høy toleranse for høyt volum, så var også jeg litt spent på hvor stor påkjenningen ville bli. Det sprengfulle lokalet på Black Box lille scene gjorde nemlig at jeg ble sittende litt nærmere en av høyttalerne enn hva som føltes helt trygt, og ettersom rommet er såpass lite, med høyttalere vendt rett mot en vegg, så smeller lyden umiddelbart tilbake og skaper et totalt nærvær av lyd hvor det ikke finnes noe sted man kan stikke seg unna. Dette er viktig i forbindelse med konserter som dette, ettersom støy for mange publikummere ikke er hverdagskost og ettersom musikerne har uvanlig stor makt over lytteren. Lyden blir en tydelig fysisk enhet og man kjenner at den rusker i håret og treffer en i mellomgulvet, og jeg har tidligere opplevd følelsen av at lyden nærmest presser lufta ut av lungene. Det finnes få andre kunstformer der vi som publikum i tilsvarende grad legger skjebnen i utøverens hender; det skal så lite til for å gjøre betydelig skade på hørselhelsa, og følelsen av å kunne stole på musikerne er derfor av prekær nødvendighet dersom lytteren skal kunne møte lyden med den åpenheten som trengs for å få noe særlig ut av erfaringen.

Men Ryfylkes sett begynte likevel forholdsvis beskjedent med en lavfrekvent buldring, omtrent slik et kraftig jordskjelv kanskje høres ut på lang avstand mens et ensomt fyrtårn tåkelurte i det fjerne, ikke ulikt partier på Deathprods Treetop Drive. Det fortsatte så med lignende ambient støy en periode, men med tydelig forandring og progresjon i lydbildet. Susing og buldring gav etter hvert plass til rikosjetterende spraking og fresing, og gradvis bygget det hele seg opp mot, om ikke et klimaks, så en tilstand av vedvarende intensitet. Dog aldri uten at Toft og Skagen, som utgjør gruppen, beholdt kontrollen over alle detaljer i lydbildet. Det hele var preget av en vilje og evne til å holde tilbake, og dette gjør det til en ren glede når det endelig begynner å bråke skikkelig. Selv om de til tider kunne se strenge ut der de stod, så er det liten tvil om at Ryfylke ville oss vel. Mitt inntrykk av settet levnet liten tvil om at deres interesse for støy er nærmere knyttet til behovet for en slags katarsis enn et ønske om overveldende å angripe lytterens hørsel. Uansett, dette var i hvert fall min erfaring av lyden de presenterte, og etter at det var blitt stille og folk hadde klappet fra seg, så tenkte jeg at nå kunne det egentlig vært greit å ha gått hjem, for jeg var såpass fornøyd at kvelden ikke trengte å gi meg noe mer enn dette.
Last ned Ryfylke, Uven, Boknafjord>> (MP3-format, 7,7 Megabytes)

Biosphere
Følelsen av at det var på tide å gå hjem fulgte meg dessverre gjennom store deler av Biospheres konsert. Geir Jenssen trenger vel egentlig ingen nærmere presentasjon; som Norges første superstjerne innen elektronisk musikk og en av pionerene innen ambient house på begynnelsen av 90-tallet nyter han en internasjonal anerkjenelse som få artister er forunt. På Black Box ble det dessverre ikke like gøy denne gangen. Jeg har sett Biosphere to ganger tidligere, blant annet på Bergens kortlevde Fløienfestival, der konserten fant sted rundt midnatt, utendørs og i lett høstregn mens jeg befant meg liggende i ly av et tre. Det var på mange måter den perfekte setting, men en Biosphere-konsert kan også være bra på klubb, så grunnen til min skepsis denne gangen hadde ingenting med klubbaspektet å gjøre. Problemet var mer omfattende enn som så.

Først og fremst føltes det litt som om tiden har løpt fra Biosphere. Geir Jenssen benytter seg hovedsakelig fortsatt av det samme analoge lydbildet, med programmerte trommelyder som høres forholdsvis enkle ut, og synthmelodier som befinner seg midt mellom det hypnotisk forførende og det irriterende intetsigende. Jeg liker det for så vidt helt greit, det er fine lyder, men det er noe som skurrer, og en del som mangler. Det er repetitivt, men ikke repetitivt nok, flytende men ikke flytende nok, harmonisk men ikke harmonisk nok og så videre. Lyden har en påfallende evne til å hinte i retning av lyder jeg heller ville ha hørt, men som aldri kommer. Dessuten er det så retro at det føles feil å oppleve dette ute på livet i stedet for bak lukkede dører under privat surfing down memory lane.

Det å være markant annerledes fra det gjengse vil vanligvis være en styrke, men under denne konserten satt jeg i stedet med en følelse av at Biosphere er fanget i et spor han ikke finner veien ut av og at han ville hatt godt av å rappe litt fra dem som er kommet til etter ham. Både når det gjelder ambient og mer dansegulvorientert elektronisk musikk finnes det i dag mange som gjør mer spennende ting. På den ene siden har man det mer digitalt orienterte klimaet der glitch og støy spiller hovedrollene; på den andre siden har mange av dagens ambientartister beveget seg i en enda mer minimalistisk retning enn hva Biosphere har gjort. Et eksempel som i så måte fremstår som uendelig mye mer potent er William Basinskis The Distintegration Loops der gamle tape-loops er blitt digitalisert mens de i sanntid var i ferd med å falle fra hverandre. Her utforskes den nesten bedøvende kraften som ligger i lavmælt repetisjon, omtrent slik Brian Eno satte det hele i gang med Discreet Music. Mot slutten av Biospheres konsert dukker det opp et motiv som kunne vært hentet fra en av Brian Enos andre ambientutgivelser, nemlig Music for Airports. Dessverre satt jeg på dette tidspunktet med en følelse som var påfallende lik den man har etter å ha befunnet seg på en flyplass litt lenger enn man skulle ønske.
Last ned Biosphere, Nook & Cranny, Cirque>> (MP3-format, 6 Megabytes)

Carsten Nicolai / alva.noto
Carsten Nicolai fra Tyskland er en av storhetene innen elektronisk musikk de siste fem årene. Under en rekke ulike navn og som del av samarbeidsprosjekter med folk som Ryoji Ikeda og Thomas Köner har han gitt ut et berg av plater samtidig som han jevnlig stiller ut i gallerier, jobber med lydinstallasjoner og gir ut multimediabøker. Med bakgrunn som landskapsgartner og fra kunstskole er han dessuten et typisk eksempel på hvordan formell utdannelse ikke nødvendigvis spiller så stor rolle når det gjelder musikk og lydkunst. Siden 1997 har et av hovedprosjektene vært plateselskapet Raster-Noton som i 2000 vant Prix Ars Electronica for prosjektet 20’ To 2000, der 12 artister ble invitert til å lage en 20-minutters CD som skulle spilles av de siste 20 minuttene før 1999 ble til 2000. På egenhånd har Carsten Nicolai gitt ut en rekke av sine mer dansbare eskapader under navnet alva.noto. Et av høydepunktene blant disse er albumet Transform som kom ut på det tyske plateselskapet Mille Plateaux i 2001 mens de seneste utgivelse er en serie på tre EP’er fra årsskiftet 2004-2005. Det er først og fremst disse utgivelsene som danner referansepunktene for det Nicolai gjorde på Black Box denne kvelden, og enkelte partier av konserten var og hentet fra disse utgivelsene.

Et sentralt aspekt ved produksjonsleddet i Nicolais musikk er hvordan alle bestanddeler lages fra bunnen av; her finnes ingen ferdigprogrammerte rytmer eller synthmoduler. Alle lyder er tilfeldig oppstått eller manipulert frem som et resultat av datamaskinens indre logikk, og som Random System uttrykte det, består Nicolais virke i å få enere og nuller til å danse. Selv har han uttalt at matematikk interesser ham fordi det et perfekt system som er fullstendig abstrakt og egentlig ikke finnes i naturen. Ettersom matematikken i utgangspunktet kun er ment til å brukes som et verktøy til å løse bestemte oppgaver så er det ingen krise når det oppstår feil i systemet. Disse blir simpelthen en ny gruppe verktøy som kan brukes til å gjøre noe nytt. Sett fra dette perspektivet skiller Nicolai seg litt fra de deler av glitch-scenen der rusket i prossessormaskineriet først og fremst betraktes som subversivt sprengladet støy. Det er dessuten tydelig hvordan denne interessen for matematikk og vitenskap gjenspeiles i den nærmest kliniske presisjonen som åpenbarer seg i musikkens lydbilde. Det er noe ekstremt tysk over det hele; alt er detaljstyrt ned til minste nivå. Det finnes ikke den minste lyd som ikke plassert nøyaktig der den skal være, og den rytmiske profilen holder seg i et område som for det meste er gjennomgående dansbart, men alltid på samme måte som minimalistisk techno og aldri funky eller særlig lekent. Likevel brytes lyden stadig opp av små rykk og stopp som gjøre at de som eventuelt måtte prøve å danse jevnlig vil måtte stoppe opp noen sekunder, enten fordi lyden tar en kjapp snarvei innom et parti ren, digital støy eller fordi rytmen plutselig gjennomgår en radikal forandring.

Gjennom hele konserten er det klart at Carsten Nicolai er en gudbenådet komponist innen denne sjangeren, og med en sjelden stilistisk sikkerhet. De eneste jeg kan tenke meg som mestrer håndverket sitt i like stor grad er engelske Autechre, en gruppe som ofte er mer danseorienterte live enn på plate. Men der Autechre har en tendens til å gå litt amok i rusen av sine egne idéer, er Nicolai samtidig svært sparsommelig og økonomisk i bruken av de tricksene han vet han kan. Samtidig gjør dette at det for enkelte kanskje vil fremstå som litt mangelfullt med hensyn til gøy og moro, spesielt siden også deler av den mer eksperimentelle elektronikaen har begynt å bevege seg mer i retning av house de siste årene. Det litt strenge preget over Nicolais musikk forsterkes dessuten av at majoriteten av publikum (undertegnede inkludert) sitter som om vi var på teater i stedet for å stå oppreist, noe som kanskje kunne ført til en litt løsere stemning i salen. Når musikken er så åpenbart inspirert av og knyttet til dansegulvet, føles det alltid litt rart å sitte. Men dette er småplukk, og programmet Random System hadde satte sammen til denne klubbkuben var utmerket, selv om Biosphere ble stilt i et kanskje litt ufortjent uheldig lys.
Last ned Carsten Nicolai, Alva Noto, Funkbugfx 1, Transrapid EP>> (MP3-format, 12,5 Megabytes) EP.mp3