BETA 2.0, Teatergarasjen, Bergen, 9 mai, 2005
Blandingen av klubb, musikkfestival og kunstutstilling var det mest interessante med BETA 2.0. Og det var totalopplevelsen mer enn enkeltverkene som satt igjen etter kunstfesten. T.T.T. (Topsy Turvy Tivi) av den indonesiske kunstneren Heri Dono var et høydepunkt.
Den elektroniske kunsten er et felt i vekst på den norske kunstscenen. Felles for disse kunstnerne er at de bruker elektroniske verktøy som utgangspunkt for utøvende kunst, installasjoner og skulpturer. Felles er også en streben etter aktiv samhandling med publikum. BETA, som arrangeres for andre år på rad, setter fokus på feltet ved å fylle huset til randen med installasjoner, performance, videoer og konserter i løpet av én mandagskveld. Nærmere 30 kunstnere i alt. Den uformelle settingen understreker denne kunstens fokus på prosess og handling, muligens til fordel for fordypning og kontemplasjon.
Inntrykket av å befinne seg på en blanding av klubb, musikkfestival og kunstutstilling er kanskje det mest interessante med BETA. Og det var da også totalopplevelsen mer enn enkeltverkene som satt igjen etter kunstfesten. Lydkunst og interaktive installasjoner er ofte formidlingsmessig problematiske medier i en tradisjonell gallerikontekst. Lydlekkasjer og forstyrrende støynivå, sammen med utfordringene knyttet til å aktivisere et galleripublikum i interaktiv lek og samhandling blir trolig mer overkommelig i en løsere setting. I alle fall ble støyen tilsynelatende dyrket som et kreativt potensial. I stedet for å isolere enkeltverkene best mulig, fungerte et kontrollert kaos og konstant larm som en slags løsning. Som for å understreke dette, spilte duoen dj Silje og frk. Blytt en til dels bisarr miks av musikalske rariteter over det allerede hektiske lydnivået. BETA vil undersøke «kunst i en sosial sammenheng». Og man skal ikke se bort fra at klubbstemning og folkemylder er den ideelle rammen for noe av denne kunsten.
Nå er det verken nytt eller direkte originalt at e-kunsten presenteres i slike arrangementer, det kan snarere se ut til å ha blitt normen for hvordan slik kunst formidles. Men kanskje man etter hvert også bør spørre seg hva som skjer med kunstverket i en slik sammenheng? Er den elektroniske kunsten over tid best tjent med slike formidlingsformer? Eller er det slik at mange av verkene på denne måten mister noe både av sitt estetiske, innholdsmessige og eventuelt kritiske potensial? Sett fra utsiden ender man lett opp med et inntrykk av e-kunsten som utelukkende gøyale teknologiske eksperimenter. En slags gutteromslek i kunstens navn.
BETA tar opp i seg denne diskusjonen og gjør den til et av premissene for arrangementet. Navnet henspeiler på programvareutvikling, der en betaversjon beskriver et produkt som er under utvikling, og som derfor fremdeles kan være ustabilt og uferdig. Slik blir kunstfesten en utprøvingsarena der publikum får delta i utviklingen av morgendagens elektroniske kunst.
Lyd og lek
Kunsten å gå på vannet av Jana Winderen, Trond Lossius og Jørgen Træen er en interaktiv lydinstallasjon hvor sensormatter på gulvet utløser romlig distribuerte lyder i lytterens umiddelbare nærhet. Lyden er vannaktig, men får også en elektroakustisk klang som fører tankene mot den modernistiske elektroniske musikkens historie. Installasjonen var effektivt plassert i en passasje med mye trafikk. Kontrakten mellom publikum og elektronikk er så enkel i denne installasjonen at interaksjonen oppnås umiddelbart. Det er aldri noen tvil om at det er en selv som trigger lyden ved å tråkke på gulvet. Resultatet blir hoppende og smådansende publikummere, og et konstant bakteppe av vannlignende klanger i lokalet. Noe av lydens mer assosiative og musikalske kvaliteter ble nok borte i BETA-larmen, og det er en viss fare for at installasjonen ble redusert til en artig liten lek på vei til og fra baren. Men samtidig bidro den løsslupne stemningen til at mange våget å utforske verket. Installasjonen har tidligere turnert skoler i Norge, og for at et voksent publikum skal gi seg hen til leken i samme grad som skolebarn, kreves muligens en ramme av denne typen.
Disco Challenger av Hege Tapio fungerte godt i disse omgivelsene. Her inviteres publikum til å danse med headset, vendt mot hverandre, men atskilt av et stort lerret med videooverføring av dansepartnerens aktiviteter. Hodetelefonene gjør at danserne befinner seg alene i diskoverden, mens vi andre blir utenforstående betraktere, avsondret fra den lydlige verden de to tar del i. De dansende blir blottlagt for publikums blikk på en helt annen måte enn på et vanlig diskotek, hvor alle deltar i samme sosiale kontekst, i en felles auditiv sfære, og hvor skillet mellom dansende og tilskuere, eller betraktere og ekshibisjonister er langt mindre tydelig. Installasjonen ble en underholdende kommentar til den aktuelle sosiale situasjonen man selv var del av på BETA 2.0.
Et eksempel på et verk som ble litt borte i BETA sine formidlingsrammer, var HC Giljes fine audiovisuelle installasjon, bestående av tre skråstilte flatskjermer på gulvet. Gilje behersker virkelig det mer formalistiske videoformspråket. «Samplet» fotografisk materiale utnyttes i et abstrahert uttrykk uten klare virkelighetsforbindelser, men i en stadig formal utvikling og bevegelse mellom de tre skjermene. Lyset fra skjermene mot en vegg dannet et lite rom som inviterte betrakteren inn, men installasjonens lavmælte, nesten poetiske uttrykk hadde vunnet på å få mer plass og roligere omgivelser.
Mystikk og full kontakt
Utøvende kunst er mindre problematisk i denne konteksten, og noen av høydepunktene fant da også sted i liveprogrammet. Duellen mellom støyfløytisten Bjørnar Habbestad og Jeff Carey fra Amsterdam fungerte fint som en overgang fra omgivelsenes konstante larm til en mer fokusert støyoppvisning. Fløyte og elektronikk ble tatt i bruk for å utforske det mer utagerende spekteret innen den improviserte laptopmusikken. Enda mer fysisk utagerende var slåsskampen mellom Harald Fetveit, Kristine Øren og Jørgen Knudsen. Kampsportuttrykket «full kontakt» fikk her ny mening, da trioen slåss, tilsynelatende i fullt alvor, med kontaktmikrofoner festet til kroppen. Her ble fysikken tydeliggjort også på scenen, og lyden ble akkurat så intens som man kunne håpe.
<a href=»http://kunstkritikk.no/wp-contentwp-content/uploads/old_content/room_heri.jpg’,’’,0,0)”> eller hodeskalleassosiasjoner dekket gradvis videobildet av kunstnerens eget ansikt. Fjernsynsapparatet som et transparent medium der vi ser inn på en virkelighet ble slik forstyrret av det malte bildet. Skjermen ble i stedet et maleri med en levende bakgrunn, som mot slutten også fikk en levende forgrunn ved at Dono tok i bruk dukker, i tradisjon fra javanesisk dukketeater, som ble fysisk flyttet omkring foran apparatet. Tradisjon, mystikk og teknologi er sentrale stikkord i Donos kunst, som også er Bergensaktuell med utstilling på Galleri 3.14.
T.T.T. (Topsy Turvy Tivi) av den indonesiske kunstneren Heri Dono ble et personlig høydepunkt. En seremonipreget performance med video, skyggedukketeater og maleri som komponenter. Utgangspunktet var et videoopptak av Dono selv, tungt pustende med plast rundt ansiktet, vist på et gammelt fjernsynsapparat. Underveis tok kunstneren til å male på selve tv-skjermen, mens det hele ble videooverført til et større lerret. Et malt ansikt med maske
Mystikken i Donos performance ble til en viss grad ivaretatt også av kunststudenten Atle Selnes Nilsen som er i ferd med å skrive seg inn i en lang, men noe undereksponert tradisjon med bruk av mekaniske og kinetiske lydskulpturer. Av en skulptur, satt sammen blant annet av diverse stålstenger, kassettbånd, og en båndekkomaskin, satt i aksjon ved hjelp av en flamme fra et propanapparat, oppsto en skjør og analogt varm lyd som kunstneren behandlet videre i en feedbackmaskin. Et kjærkommet innslag i de ellers digitale omgivelsene.
Jeg fikk mye av det jeg håpet på denne mandagskvelden. Ikke alt var like vellykket, men helheten ble en hektisk og innholdsrik kunstfest, og ga et innblikk i hva som rører seg på det elektronisk orienterte kunstfeltet. Det er all grunn til å håpe at BETA blir en årlig begivenhet. Kanskje bidrar fremtidige versjoner ikke bare til å vise frem feltet, men også enda mer aktivt i utforskingen av de aktuelle formidlingsrammene for e-kunsten. Uten at jeg tror vi oppnår noen endelig og stabil versjon med det første.
