Biennalen Meta.Morf springer ut av det vitale miljøet rundt Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS) og arrangeres for andre gang i 2012. Publikum inviteres til både workshops, konferanser og konserter, men mest fremtredende er utstillingsdelen av programmet, som tar i bruk Verftsbrua i sentrum, Høgskoleparken og fem av byens visningssteder.
Utstillinger under fanen kunst og teknologi har en tendens til å vekke fordommer. Kunstfeltets tilnærming til vitenskap kan lett assosieres med lite kommuniserende teknologieksperimenter. Motsatt forbindes ofte vitenskapens tilnærming til det visuelle feltet med fotografier der avansert billed- og datateknologi har omdannet f.eks. celler, vev og virus til ren dekor. Det finnes nok et par enkeltverk som kan bekrefte disse fordommene, men som helhet bryter A Matter of Feeling fullstendig med slike kategoriske oppfatninger.
Kuratorene bak Meta.Morf fremmer en hypotese om at våre omgivelser ikke ganske enkelt er død materie som må iverkssettes utenfra, men at også det materielle har «agency»; virkning, handlekraft, følelser og liv. Bare det siste året har kurator Anselm Frankes omfattende Animism-prosjekt, Documenta 13 og OCA-støttede Machine Hearts, Machine Worries, som nylig åpnet i Cape Town, tatt utgangspunkt i tilsvarende tanker om at ting og materie kan ha «menneskelige» egenskaper eller livskraft. Slik sett er A Matter of Feeling ikke unik men snarere del av en trend. Men for Meta.Morf fungerer dette utelukkende positivt. Det å operere med et tema som synes å angå alt og alle er et dristig grep som løfter sjangeren.
Deltakerne i Meta.Morf utforsker forholdet mellom liv og materie innenfor felt som elektronikk, informatikk, interaksjonsdesign, bærekraftig utvikling og biologi. Deres vitenskapelige tilnærming gjør den kuratoriske problemstillingen til mer enn et tankeeksperiment, for her fremstår verkene som konkrete og kvalifiserte argumenter for hypotesen om levende materie. Særlig overbevisende er verkene i de visuelt slående hovedutstillingene på Trondheim Kunstmuseum og Trøndelag Senter for Samtidskunst. Noen arbeider illustrerer hvordan stoff og væsker agerer overfor hverandre, og slik utgjør et miljø av aggressive og sensitive parter. I Xandra van der Eijks Momentum (2011) drypper pigment fra pipetter ned i et vannkar. Spesielle egenskaper i fargeblandingene gjør at dråpene hverken synker eller blandes, men danner topografiske mønstre på vannflaten. Hver nye dråpe forårsaker endringer i dette landskapet, som etter hvert krakelerer lik tektoniske plater på jordens overflate. I Jessica De Boers Solid Void (2007) er et oktahedron av is satt inn i en glasskube fylt av vann. Når isen gradvis smelter strømmer molekyler til overflaten, for så å synke igjen fordi de er tyngre enn vannet. Sirkulasjonen gjør at vannet borer seg inn i isen og omdanner den til en diamantform. Disse verkene viser at utprøving av materialer, form, proporsjon og timing er et fellestrekk ved kunstnerisk og vitenskaplig forskning. Videre demonstrerer de hvordan materialet selv kan være en formgivende kraft, og krever dermed at man tenker nytt om relasjonen mellom forskeren og hans objekt, og om kunstnerens rolle som skapende subjekt.
Forholdet mellom subjekt og objekt blir ytterligere satt på prøve i verk som relativiserer kontrasten mellom naturlig og kunstig liv. Wim Delvoyes Cloaca No. 5 (2006), en robot som kan fores og deretter omgjør maten til avfall i en prosess som illuderer fordøyelsessystemet, minner om at menneskenaturen også har sine mekaniske sider. På den annen side antyder Stelarcs Prosthetic Head (2003) at personlighet ikke nødvendigvis er forbeholdt det naturlige mennesket. På et tastatur kan publikum skrive inn kommentarer og spørsmål til et animert hode, som stort sett svarer fornuftig på henvendelsene. Hodet fungerer selvsagt som et slags medium for kunstneren som har programmert det, som det også deler utseende med. Likevel har animasjonen en imponerende evne til umiddelbar respons og tilsynelatende stor frihet til å improvisere. Disse kvalitetene forsterkes når hodets vokabular stadig utvides, og skal vi tro utstillingskatalogen vil utviklingen kunne nå et punkt der kunstneren ikke lenger kan ta ansvar for avatarens oppførsel. Slik bidrar verket til å bringe forestillingen om kunstig liv med selvråderett et hakk nærmere virkeligheten.
For Meta.Morf synes ikke aktivisering av materien å bety passivisering av mennesket, men samhandling. I utstillingens mektigste verk, Epiphyte Grove (2011-12), har Philip Beesley skapt et nesten magisk, skoglignende miljø hengende fra taket i et mørkt, men dramatisk lyssatt rom. Tusenvis av små deler – glassampuller, tynne rør og akrylfjær – svever florlett i luften. Delene er bevisst gjort så svake at de blir skjøre, skjelvende og sensitive for bevegelse. Installasjonen er et bilde på menneskets nervesystem: små sensorer registrerer omgivelsenes bevegelser, og svarer enten med rykk og blink lokalt, som reflekser, eller i hele installasjonen, etter en mer «intellektuell» behandling av signaler i en mottagersentral. Installasjonen blir slik til et vesen som kommuniserer og omslutter.
Gjennom lignende interaktivitet harmonerer flere av verkene i A Matter of Feeling med den relasjonelle estetikkens ideal om dialog og sosialt samvær, med den forskjell at det mellommenneskelige her er erstattet av utveksling mellom menneske og kunstig miljø. Kritikk som rettes mot den relasjonelle estetikken gjør seg imidlertid også gjeldende her: I blant brister illusjonen og minner om at samtalen ikke er naturlig, men regissert, og at vi ikke alle er likeverdige parter – i alle fall ikke helt ennå.
