Daglig leder ved Kunsthall Oslo, Per Gunnar Eeg-Tverbakk har siden 2007 vært stipendiat ved det nasjonale Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, med prosjektet «Rom for innblanding». Dette forskningsarbeidet er nå fullført, og fredag 27. januar forsvarer Eeg-Tverbakk prosjektet på Kunsthøgskolen i Oslo, overfor en bedømmelseskomité bestående av Nina Möntmann (leder), John Cussans og Polly Staple.
– Jeg er glad for at jeg nå endelig kan avslutte arbeidet. Det har vært en interessant – og lang – prosess, sier Eeg-Tverbakk til Kunstkritikk.
Forskningsprosjektet «Rom for innblanding» er basert på initiering og produksjon av tre kuraterte kunstprosjekter som helt og delvis har foregått utenfor spesialiserte visningsrom og involverer kunstnerne Marianne Heier, Matias Faldbakken og Nathan Coley. Målet har vært å undersøke kunstneriske henvendelsesformer og innblandingsmetoder som drar veksler på etablerte termer som «site-specific art», «interventionist art» og «institutional critique» og som utfordrer og viderefører forståelsen av disse sjangrene. Prosjektene intervenerte i og henvendte seg til annen og bredere offentlighet enn den som normalt omgir galleripresentasjoner.
– I forskningsprosjektet har jeg undersøkt samspillet og interessekonfliktene som oppstod underveis mellom kunstnerne og meg selv og de involverte institusjonene. Det involverer også en betraktning av min egen kurator- og produsentrolle, forteller Eeg-Tverrbakk.
Hvordan har samarbeidet med de involverte kunstnerne fungert?
– Det fungerte bra med Heier og Faldbakken der samarbeidet strakk seg over lang tid og der prosjektene i stor grad utviklet seg skjedde på kunstnernes premisser. Når det gjaldt Coley presenterte jeg ham for et kuratorisk rammeverk som la sterkere føringer og det hele fikk mer karakter av en bestilling. Det fungerte ikke så bra og vi ble nødt til å reformulere samarbeidet.
Hvordan vil du beskrive din rolle som kurator i dette prosjektet?
– Som kurator valgte jeg her – lik tidligere – å jobbe svært nært kunstnerne og å ta del i prosessen frem mot et ferdig arbeid. Det innebar å investere over tid og å delta i noe som ikke var garantert et vellykket utfall – eller noe som helst resultat. Det handlet i dette tilfellet ikke om å velge ut og håndtere kontekstualiseringen av eksisterende arbeider, men om å gå ut av det etablerte kontrollrommet som er gitt kuratoren. Konsekvensen var at jeg kom til å kjenne arbeidene som ble produsert fra grunnen av. Min direkte involvering i kunstproduksjonen og nærkontakten med kunstnerne skapte en mindre artikulerbar og synlig kuratorrolle. Det handlet om å bistå og fungere som co-pilot for kunstnerne i et skapende virke som pr definisjon tilhører dem. Billedkunstfeltet har ikke tradisjon for – eller plass til – en kreativ produsentrolle fordi dette kan skape usikkerhet rundt individual authorship.
Opplever du at du er en av dem som faktisk har fått til kombinasjonen av teori og praksis?
– Det er jeg usikker på. Andre må vurdere dette, sier Per Gunnar Eeg-Tverbakk til Kunstkritikk.
Hei
Jeg ble interessert i prosjektet «Rom for innblanding». Innblanding er jo noe vi som kunstnere ikke vil ha, det kan ødelegge og stanse mange gode ideer til kunst. Vi er vel som barn og bør få arbeide i fred. Artikkelens fotoeksempel fra et prosjekt i Deichmanns bibliotek som viste et stort antall bøker revet ned fra hyllene og lå på gulvet foran de tomme reolene var spennende. Det minnet meg nettopp om resultatet fra mitt 3 år gamle barnebarns tenkte prosjekt om hun bare fikk arbeide i fred. Hun er like dyktig til å rive ned bøkene fra reolen i sitt hjem som (u)nevnte kunstner. En annen forståelse av fotoet var min egen sorg over alle de bøkene jeg aldri får tid til å lese. Men det forblir uklart for meg hva kunstnerens intensjon med prosjektet (2008) kan ha vært, og hvorfor Tverbakk valgte nettopp dette.