Lautom Contemporary har eksistert i overkant av et år, men har fungert litt under radaren, og uten de store publikumsfrieriene. Denne gangen lokker galleriet oss inn med de blinkende lysene fra Katarina Löfströms Bow (2006).
Kom, kom, kom. Inne i galleriet er en vegg malt i en dus rosa farge med et sitat fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland. Noen av arbeidene i utstillingen, som er kuratert av Power Ekroth, fungerer som et scenario hentet rett ut fra denne historien. Tessa Farmers Ressurection of the Rat (2008) er et mikrokosmos hvor små insekter surrer rundt et rottekadaver. En lupe ligger på gulvet for at vi skal kunne ta til oss verket på nært hold og komme enda tettere innpå en brutal og makaber verden, skildret i minste detalj. Like bak rotteliket står en tilsynelatende mindre dramatisk miniatyrverden. Johan Thurfjells fire modeller av det samme huset står på rekke og rad, med små nyanser i fargen. De røde husene i Goodnight Mom, Goodnight Dad (2008) blir gradvis gråere, og de påmalte skyggene endrer vinkel og lengde, som om man følger huset gjennom fire ulike tider på døgnet.
 |
| Johan Thurfjell, Goodnight Mom, Goodnight Dad, 2008 |
Det finnes ingen stresset kanin i utstillingen, men til gjengjeld har Bjørn-Kowalski Hansen konstruert et slags antropomorfisk møbel som uttrykker et resignert sukk. Reolen eller hylla er ikke et utpreget funksjonelt møbel, og teksten «Yesterday is crowding up my world» kan leses i de fire feltene som også kanskje kan fungere som hyller. Bokhyllas verden burde jo være full av bøker, men her er det fortiden som tar plass. Det siste verket som spiller mer eller mindre på Alice sine eventyr er Gabriel Lesters Four Doves (2008), en video hvor en magiker utfører et trylletriks uten rekvisittene sine. Liksom Alice ser filurkattens smil uten å se katten fremstår magikeren her uten duer, magiske forheng eller lekre assistenter.
 |
| Bjørn-Kowalski Hansen, Yesterday Is Crowding Up My World, 2008 |
Kriteriet for utstillingen er selvfølgelig ikke verken Alice eller Lewis Carroll, men i lys av sitatet på den rosa veggen blir Alice sitt spøkelse hengende litt igjen i lesningen av utstillingen. Den mest kjente og distribuerte versjonen av Alice finner man i Disney sin reinkarnasjon av eventyret, og et disneyfisert utrykk finner man i Jordan Wolfsons video Favorite Things (2008). Videoen hopper fra det ene youtube-klippet til det andre; fra Richard Pryors opptreden på Sesame Street til eventyrprinsesser i Disneyland og fra surfere på gigantiske tsunamibølger til barn som beskriver sine opplevelser på LSD. Her er det nostalgisk mimring over ting fra barndommen som fremdeles fascinerer, kombinert med en bevissthet om hvordan barndommen blir konstruert av kommersielle interesser.
Inne i hjørnet i det mindre utstillingsrommet finner man en installasjon Andreas Heuch har laget som et samarbeid med Simen Dyrhaug. Dyrhaug døde dessverre for noen måneder siden, og det lille vakre hjørnet kan oppfattes som et minnesmerke over Dyrhaug. Installasjonen DOUBLE OPEN DOORS er omkranset av blåmalte bølger og består av små håndskrevne lapper, post-its, mange av dem i blått, grønt og lilla, og topografiske kart. Det hele fungerer som en slags representasjon av havet eller et geologisk område med innslag av ulike objekter som kan virke rituelle eller ha en slags totemisk makt. Lappene har ulike inskripsjoner, noen som heller mot selvhjelpstenkning som for eksempel «…and the wisdom to know the difference», som har blitt et mantra for mange og spiller på en ritualistisk måte å takle livet. Og døden..
Juan Pedro Fabras store tegning av en ørn, Lost at Birth (2008), står som et solid symbol på… et eller annet. Man oppdager fort at Ekroths utstilling ikke går direkte på drømmer eller mareritt, men på de mer distanserte eller subtile innfallsvinkler som mange av kunstnerne tilbyr. Fabras prosjekt går på mentale tilstander som ikke kan klassifiseres som drøm, heller som «extrasensory perception» eller telepati, det å sanse objekter eller steder over større avstander. Ørnen kom til Fabra da han ble bedt om å sanse den amerikanske forsvarsbasen Pentagon. Fabras inspirasjon til denne måten å tegne på er basert på The Stargate Project, som ikke er et norsk prosjekt for å infiltrere amerikansk samfunn gjennom popmusikk, men heller en måte å teste «remote viewing» empirisk, finansiert av amerikanske myndigheter.
 |
| Tessa Farmer, Resurrection of the Rat, 2008 (detail) |
Det er mye som spinner videre på ideen om Alice i eventyrland, som bruken av ulike størrelser, usynlighet, antropomorfisme og uvirkelighet, men også en del som peker i andre retninger. Drømmer manifesterer gjerne undertrykte impulser, og som Ekroth skriver i pressemeldingen, fungerer ofte de ulike kunstartene på en lignende måte. Men arbeidene i utstillingen tar ikke for seg undertrykte traumer eller begjær. Her er det heller det å åpne dørene til andre virkeligheter og alternative måter å oppfatte og sanse ting på det handler om. «Wrap Your Troubles in a Dream» er på ingen måter en homogen utstilling, og det spriker litt for mye om man kun skal spinne videre på drømmer eller andre måter å oppleve eller fremstille virkeligheten. Mange kunstnere presenterer oss ofte for sin verden, sine interesser, slik som Wolfson gir oss innblikk i sine favoritting på nettet eller Farmers interesse for insekter og hvordan hun jobber med utrolig små detaljer.
Bredden i arbeidene fungerer veldig bra i noen sammenstillinger, Löfströms bue av lys sammen med Fabras blekktegning av en ørn er veldig iøyenfallende, men de utforsker verken drømmer eller det undertrykte. Löfströms bue repeterer et lysshow fra Apocalypse Now Redux, og spiller med sine repeterende lysmønstre på reklame og forførelse, slik lysets blinking leder oss inn i rommet. Selv om forførelsen og våre instinkter til å følge lyset er ubevisst er det noe vi kan kjenne igjen fra reklame og teorier rundt hvordan øyet oppfatter lys og mørke. Ørnen er jo også et symbol som kan spille på symbolikk og reklame, og i den størrelsen Fabra jobber, i kontrast til den lille tegningen DW (2008), blir det ikoniske forsterket.
 |
| Andreas Heuch, Double Open Doors, 2008 |
Ekroth har klart å gi nok rom til de ulike retningene i utstillingen, noe som gjør at et arbeid så stille og subtilt som Thurfjells står sterkt i forhold til naboene som arbeider med mer forføreriske materialer og metoder. Virkemidlene i Goodnight Mom, Goodnight Dad er enkle og lite prangende. Farmers arbeid blir til sammenligning litt for statisk og uinteressant. Selv om man kan beundre kunstnerens evne til å iscenesette og bearbeide små insekter og kryp, blir denne typen arbeid endimensjonalt og ser ut til å stole for mye på folks fascinasjon for detaljer. Verket representerer klart en annen måte å se verden på, men der ender det, i alle fall i denne sammenstillingen.
Det er ikke uvanlig å møte utstillinger som presenterer et såpass heterogent uttrykk, men her blir det til tider vanskelig å finne noe fokus eller en rød tråd. En teskje eller to med didaktikk hadde ikke smakt feil. Men hvem drømmer vel om didaktikk?
Ingressbilde: Katarina Löfström, Bow, 2006.
