Drømmen om et marked

Til tross for plasseringen ute på den norske landsbygda viser Vestfossen Kunstlaboratorium ingen beskjedenhet, og arrangerer historiens første brede presentasjon av den kommersielle norske galleriscenen.

”Samler kunsteliten” lød den løfterike overskriften i Drammens Tidende da Class of 2003 åpnet på Vestfossen Kunstlaboratorium i begynnelsen av november. Til tross for plasseringen ute på den norske landsbygda viser det nystartede visningsstedet for samtidskunst ingen beskjedenhet, og arrangerer historiens første brede presentasjon av den kommersielle norske galleriscenen.

Class of 2003 kan være tegn på mange ting. Kunstverdenen er i endring, også i Norge. Et av de tydeligste trekkene ved utviklingen de siste årene må vel være økningen av privat kapital og av antallet seriøse aktørerer fra privat sektor i kunstfeltet. Likeså den pågående kritikken av ideene om kunstnerstyre, og devalueringen av resultatene av søttitallets kunstnerkamp. Om samlingen av ”kunsteliten” i dette tilfellet springer ut av et ønske om å gi et bilde på norsk kunstliv anno 2003 i form av en slags ”gallerienes høstutstilling”, er det muligens med en underliggende lengsel etter å se en større del av formidlingsapparatet selvfinansiert og løsrevet fra offentlig styre og forventninger om kunstpolitisk korrekthet.

Vi kan være flere som deler denne lengselen, idet vi maner fram forestillingen om en norsk kommersiell galleriscene etter internasjonal modell. Så hva er ikke da bedre enn å sette opp en god, men avventende mine, og late som om man er vitne til et slags mini-Basel. Deltakende aktører omtaler i alle fall Class of 2003 som gallerimesse på tross av at arrangøren insisterer på den i overkant trivielle betegnelsen ”salgsutstilling”. Men det er antakelig like bra. Gründerne på Vestfossen trenger et åte både for lokale politikere og kjøpere. Resten av oss hilser mer enn gjerne en styrking av en svak galleriscene velkommen. Kanskje kan Class of 2003 bli en årlig event hvor også mindre kjente visningsrom, og etterhvert etablerte nordiske navn, kan stilles opp mot den lille buketten velrenommerte norske kunstgallerier. Uansett om man er for eller imot kommers (denne problemstillingen oppleves fortsatt som virkelig og viktig blant mange kunstnere og kulturarbeidere), vil en tur til Vestfossen gi et oppklarende og utfyllende bilde av en vesentlig sektor i norsk kunstvirkelighet.

”Alle var der!”
Med unntak av Galleri K, som trakk seg fra messen like før åpningen, er alle landets viktigste kommersielle gallerier representert med stands på Vestfossen. Et arrangement som dette må nødvendigvis få en sterk Oslo-dominans. I tillegg til tungvekterne fra hovedstaden, i første rekke Riis, Wang, Christian Dam, Fotogalleriet, MGM og Brandstup, stiller Stavanger-baserte Sølvberget, og Bouhlou og S.E. fra Bergen med fyldig presentasjon av egne kunstnere. Betegnende nok er ikke Trondheim – landets tredje største by og landsdelshovedstad med eget kunstakademi – representert på messen med et eneste galleri. Fotogalleriet, som strengt tatt ikke kan kalles et kommersielt galleri, representerer sammen med Subcommandante det nærmeste vi kommer en presumptivt kritisk, eller ”alternativ” scene i denne sammenhengen, og fyller slik et rom som ellers lett blir usynlig på et bransjetreff som dette. Nå er riktignok Fotogalleriets profesjonalitet og kunstneriske profil vel tilpasset et messeformat, og ”alternativiteten” på standen til det vanligvis så småpønka Subcommandante besto av en sympatisk vegg dekket av uinnrammede tegninger av alt fra unge kunststudenter til Jan Sæthers aktskisser fra søttitallet, så lukten av undergrunn og kritisk diskurs var ikke plagsomt nærværende. Kanskje kan andre ikke-kommersielle visningssteder som By the Way i Bergen eller Oslo kunsthall i en eventuell framtid bidra med spesialkuraterte prosjekter, og slik komplettere og spisse det faglige innholdet neste gang ”eliten” setter seg selv i stevne.

Ellers er det snarere lukten av mugg man forbereder seg på når man entrer den forhenværende tremassefabrikken utenfor Hokksund. Blandingen av bunkers og postindustri-estetikk gir stedet en passe røff karakter som selvsagt står godt til mye av samtidens kunstproduksjon. Primus motor Morten Viskum og co har lagt ned et betydelig arbeid, foruten to millioner Kulturråd-kroner for å få lokalene i stand, og den tunge fabrikkfølelsen blir raskt myket opp i møte med en tiltalende kafé og en bokbutikk som inneholder et lite, men overraskende potent utvalg internasjonale kunsttidsskrifter. Nettinggittere og nakne mursteinsvegger under lave tak virker riktignok litt trykkende og rått i de nederste etasjene i den vel 2000 kvadratmeter store bygningen. Toppetasjen er derimot et funn, og byr på en stor og luftig hall som burde tilfredsstille de fleste utstillingsbehov i overskuelig framtid. Store lettvegger deler opp hallen i luftige soner, noe som gjør det lettere å orientere seg enn det er lenger ned i etasjene. Organiseringen av standene virker generelt litt rotete. Galleriene har i tillegg til en hovedbase fått kunstnerne sine spredt litt her og litt der, samtidig som også flere av kunstnerne er representert av mer enn ett galleri på messen.

Ulike ambisjoner
Den store hallen domineres av Gardar Eide Einarssons sentralt plasserte veggmaleri – for anledningen presentert av Galleri MGM i samarbeid med Berlinbaserte Galleri c/o – med den kvasi-opprørske teksten You just don’t get it dad, so fuck off. MGM er et lovende tilskudd på galleriscenen i Norge. Galleriet har allerede flere interessante norske kunstnere i stallen, og kontakten med c/o vitner om ambisjoner utover det nasjonale markedet. Forøvrig er det galleriene med allerede etablert høy status som overbeviser også her. Wang, Riis og Fotogalleriet står fremdeles i en klasse for seg hva gjelder profesjonalitet og kunstnerisk omfang og visjon, mens for eksempel Christian Dam, som i utgangspunktet skulle ha mulighet til å være en tung aktør, oppleves som utydelig og nærmest irrelevant. Wang hadde på åpningen sågar utstyrt alle sine assistenter med snertne navneskilt, noe som fikk flere til å trekke på smilebåndet. Miljøet er tross alt ikke så stort. Riis hadde gått til en annen ytterlighet, og viet hele sin deltakelse på messen til én kunstner og ett verk: Dan Wolgers’ to kjettinghauger, titulert Dan og Wolgers – restene etter en kjetting som veide sin egen bruddstyrke. Salgsutstilling eller ikke, Riis sopte inn symbolsk kapital så det monnet, og Wolgers’ verk står ikke overraskende igjen som et av utstillingens sterkeste.

Om det ikke var direkte klasse over Class of 2003 , kan messen kanskje føre til økt kritisk selvrefleksjon blant de kommersielle aktørene. Og om Class of 2003 gjør at flere kjøpesterke nordmenn får et øye for kunst sånn oppunder jul er det fint nok. Langt viktigere vil det likevel være om aktørene selv løfter blikket, og motiveres for deltakelse på en større arena.