Dialog som det nye kunstparadigmet

Faber mener at fenomenet ”digitale medier” har plassert kunst og teorier om kunst i et ubestemmelsested.

av Palmyre Pierroux
    Hege Charlotte Faber er amanuensis og instituttleder ved Kunstakademiet i Trondheim. I sin nylig avsluttede doktoravhandling Kunstverket i dataalderen, Perspektiver på interaktivitet og nettkunst, beskriver hun det hun ser på som en dyptgripende endring i kunstens historie, hvor ”institusjonelle og formalistiske kunstteorier ikke lenger er anvendbare i forhold til digital, interaktiv kunst.”
   
Avhandlingen er et bidrag til en større og etter hvert mer grunnet norsk diskurs om forholdet mellom digitale medier og kunstteori. NFRs treårige forskningsprosjekt ved Universitet i Oslo MedieEstetikk, og Stian Grøgaards bidrag til boken Digital Media Revisited (MIT, 2003) kan nevnes som eksempler fra Oslo, mens på Universitetet i Bergen har Jill Walker nylig levert sin doktoravhandling om nettkunst sett fra et litteraturvitenskapelig perspektiv.

Faber mener at fenomenet ”digitale medier” har plassert kunst og teorier om kunst i et ubestemmelsested. Hun mener vi befinner oss i et paradigmeskifte som utfordrer etablerte begreper og betegnelser, og hvor vi strever med å utvikle et språk som kan gi mening til det nye. Nettkunst, med interaktivitet som slagord, krever nye metaforer: “betrakter” erstattes med “medskaper,” “kunstverk” med “dialog,” og Rosalind Krauss sitt utvidete felt er ikke lenger expanded men expanding. Fabers prosjekt sikter mot å få tak i de digitale mediene og nettkunstens uavsluttede og ustabile karakter og posisjonere den teoretisk innenfor kunsthistoriefeltet.

Kunst og Kuhn

I sin skissering av teoriutviklingens forhold til nyere kunst, peker Faber på hvordan teknologiske nyvinninger, fra Benjamins reproduksjonsalder til dagens digitale, identiske originaler, ofte er blitt betraktet som avgjørende i avviklingen av det autonome kunstobjektet. Hun mener at vi nå er midt oppe i det tredje kunsthistoriske paradigmeskifte, med oppfinnelsen av sentralperspektivet som det første og fotografi/film det andre. Nå skal individbaserte resepsjonsteorier og monologiske paradigmer erstattes med et dialogisk paradigme for kunstforståelse, hvor datateknologi og digitale uttrykk blir det strukturerende rammeverket.


Referansen til Thomas Kuhns ideer om paradigmeskifter i vitenskapen kan imidlertid gi leserne inntrykk av at Faber har et mer strukturalistisk syn på kunstforståelse enn det hun gir uttrykk for senere i avhandlingen. Ved å betrakte ideologisk tenkning som strukturerende på denne måten, hvor endringer ses som resultatet av (teknologiske) paradigmekriser, kan en lett overse den umiddelbare meningsskapende prosessen som skjer gjennom interaksjon og dialog på tvers av tidsepoker. På en forenklet måte, kan Kuhn og Benjamin sies å representere et tids- og materialbestemt teoretisk rammeverk, hvor fokus på endringer blir rettet mot persepsjonen av kunst. Wittgenstein og Bakhtin som Faber bruker i resten av avhandlingen, tillater et fokus på endringer i sosiale relasjoner til kunstverk.

Dialog:
Er Benjamins epistemologiske distinksjon mellom erfaringer av forskjellige mediatyper brukbar i dataalderen?
 

Comments (2)