Palmyre Pierroux om interaktiv kunst
av Palmyre Pierroux
Hege Charlotte Faber er amanuensis og instituttleder ved Kunstakademiet i Trondheim. I sin nylig avsluttede doktoravhandling Kunstverket i dataalderen, Perspektiver på interaktivitet og nettkunst, beskriver hun det hun ser på som en dyptgripende endring i kunstens historie, hvor ”institusjonelle og formalistiske kunstteorier ikke lenger er anvendbare i forhold til digital, interaktiv kunst.” | ||
Avhandlingen er et bidrag til en større og etter hvert mer grunnet norsk diskurs om forholdet mellom digitale medier og kunstteori. NFRs treårige forskningsprosjekt ved Universitet i Oslo MedieEstetikk, og Stian Grøgaards bidrag til boken Digital Media Revisited (MIT, 2003) kan nevnes som eksempler fra Oslo, mens på Universitetet i Bergen har Jill Walker nylig levert sin doktoravhandling om nettkunst sett fra et litteraturvitenskapelig perspektiv. |
Faber mener at fenomenet ”digitale medier” har plassert kunst og teorier om kunst i et ubestemmelsested. Hun mener vi befinner oss i et paradigmeskifte som utfordrer etablerte begreper og betegnelser, og hvor vi strever med å utvikle et språk som kan gi mening til det nye. Nettkunst, med interaktivitet som slagord, krever nye metaforer: “betrakter” erstattes med “medskaper,” “kunstverk” med “dialog,” og Rosalind Krauss sitt utvidete felt er ikke lenger expanded men expanding. Fabers prosjekt sikter mot å få tak i de digitale mediene og nettkunstens uavsluttede og ustabile karakter og posisjonere den teoretisk innenfor kunsthistoriefeltet.
I sin skissering av teoriutviklingens forhold til nyere kunst, peker Faber på hvordan teknologiske nyvinninger, fra Benjamins reproduksjonsalder til dagens digitale, identiske originaler, ofte er blitt betraktet som avgjørende i avviklingen av det autonome kunstobjektet. Hun mener at vi nå er midt oppe i det tredje kunsthistoriske paradigmeskifte, med oppfinnelsen av sentralperspektivet som det første og fotografi/film det andre. Nå skal individbaserte resepsjonsteorier og monologiske paradigmer erstattes med et dialogisk paradigme for kunstforståelse, hvor datateknologi og digitale uttrykk blir det strukturerende rammeverket.
Den dumme spør mer enn ti vise kan svare.
I Mediert nummer 3 i fjor skriver medieforsker Arild Fetveit at på grunn av vår mediespesifikke forståelse av maleri og fotografi hadde vi på 1990-tallet problemer med å forholde oss til digitalt manipulerte bilder, som for eksempel Vibeke Tandbergs verk. Hvilke implikasjoner har denne påstanden for forståelsen av for eksempel Man Rays fotomontasjer eller Duchamps arbeider tidlig på 1900-tallet?
Hvordan kan det ha seg at ideen om medieoverskridelse ennå ikke er blitt foreldet, ikke minst når det gjelder digitale medier?