Det store høstsleppet

De mislykkede forsøkene på å få kunstbiennalen Manifesta til Oslo, og krympingen av Oslo Kunsthall er to eksempler på at store ambisjoner på kunstlivets vegne har dårlige kår i Oslo. Dette årets Oslo Open og åpningene av UKS og Fotogalleriets i nye lokaler på Oslo øst har dempet ambisjonsnivået, men kan vise seg å gi varige effekter for byens kunstliv.

Da Oslo Open ble arrangert for første gang i 2000, skjedde det i en slags profesjonaliseringens og internasjonaliseringens eufori. En gruppe kunstnere, museumsfolk og andre forsøkte å få Oslo Kommune til å søke om å bli vertsby for den internasjonale kunstbiennalen Manifesta og Oslo Open betalte reise og opphold for en gruppe internasjonale kuratorer. Det norske etterslepet betød ikke lenger tendensen blant norske kunstnere til å ligge 30 år etter den internasjonale utviklingen, men at «det nordiske miraklet» der 90-tallskunsten i våre naboland befestet sin posisjon i kunstinstitusjonene og flere kunstnere fikk internasjonale karrierer hadde rent ut i sanden her hjemme. Nå var det vår tur tenkte vi og lagde en kjempedugnad der alle var med og ingen skulle holdes utenfor. 250 kunstnere gjorde ferdig nye arbeider, ryddet sine atelierer og åpnet sine dører, noen serverte til og med med vafler og kanskje litt hvitvin, i håp om at en internasjonal kurator, eller til nød en journalist fra Aftenposten skulle komme innom. Det var tidlig på høsten for tre år siden, og det var en storslått åpning på en ellers noe traurig kunstsesong. Utover høsten ble det klart at det ikke ville bli sendt noen søknad til Manifesta, ellers husker jeg ikke annet enn at Bjørn Carlsen var årets maler på Astrup Fearnley-museet og at Book og Hedén stilte ut på Fotogalleriet.

I fjor var det i Bjørvika kunståret åpnet, stedet der mange hadde drømt om at Manifesta skulle finne sted. Oslo Kunsthall og Samtidsmuseets utstilling i to store lagerhaller i Bjørvika samlet flere hundre høstkåte kunstnere, wannabees og hangarrounds for å se og bli sett, og for å være til stede på det som føltes som en ny start for Oslos kunstliv. Kunstlivet var på vei østover som en gentrifiseringens fortropp og kommunen bevilget rødmaling for å vise vei. Men som kjent gikk det ikke så bra for Oslo Kunsthall. Ingen ville bevilge dem penger til å fortsette og i løpet av høsten var de store vyene krympet til et lite prosjektkontor i et bakrom på Kunstnernes Hus. De eneste restene som lå igjen i Bjørvika var en utslitt hvit sofa og en hel del tomme Litagokartonger.

Når Oslo Open setter i gang denne helgen er det ikke som sist i internasjonaliseringens tegn. Det snakkes ikke lenger om utenlandske kuratorer som kanskje kommer og det drømmes ikke om internasjonale kunstmønstringer i Oslo. I år er det den lokale scenen som gjelder og de fem unge kuratorene som er invitert til å delta på årets Oslo Open har alle direkte tilknytting til den norske scenen. Samtidig med Oslo Open åpner Fotogalleriet og UKS i nye lokaler i henholdsvis Møllergata og Lakkegata. Forventningene er høye til at flyttingen østover skal få betydning over tid, ikke minst til UKS som i de nye og imponerende lokalene i Lakkegata har muligheten til å ta opp tråden fra Oslo Kunsthall og opparbeide seg en ny status som et av Oslos viktigste utstillingssteder. kunstkritikk.no har valgt å konsenterere seg om disse begivenhetene på flere måter. Vi har invitert tidligere styreleder i UKS, Anders Eiebakke til å skrive weblogg fra Oslo Open og i neste uke vil Christer Dynna skrive en dobbeltkritikk av åpningsutstillingene på Fotogalleriet og UKS.