En anselig mengde folk hadde presset seg sammen i de lave lokalene til Noplace i anledning filmvisning og platelytting i regi av kunstneren Talleiv Taro Manum. For en tilfeldig forbipasserende i Oslogate må det ha fortonet seg som om det var konsert der inne. Dersom denne personen var i slutten av førtiårene, er det ikke usannsynlig at hun ville rammes av en ungdommelig lengsel idet hun gjenkjente musikken til det trønderske pønkbandet Wannskrækk. Det ville nok være en skuffelse å innse at lyden stammet fra platespilleren som var stilt opp innerst i rommet, og at publikum klynget seg i retning av smalfilmen som ble projisert mot endeveggen. Samtidig kan det tenkes at de overvintrede nyveivfrisyrene og gallerirommets gemyttlige og pilsdunstende fellesskap ville fylt henne med lykkelige minner fra åttitallets undergrunnsmiljøer og rockeklubber.
Siden 2001 har Talleiv Taro Manum arrangert festivalen Hilsen fra Ringnes på verandaen hjemme i Skotbu, en landlig bygd langs Østfoldbanen i indre Follo. En augustkveld for to år siden hadde festivalen besøk av et gjenforent Wannskrækk – bandet som i 1985 skiftet navn til Dum Dum Boys. Lydopptaket fra denne kvelden ble mikset på kassettbånd, og deretter presset på vinyl. Plateomslaget er trykket fra et sorthvitt fotografi av Taro Manums hage, tatt med et storformatkamera. Låttitlene på inneromslaget er preget manuelt med blysatser. Hele plateutgivelsens tilblivelsesprosess – bandet som spiser frokost i morgensola i Skotbu, besøk på trykkerier og verksteder, lastebilen som svinger inn på tunet for å levere enn pall med ferdigtrykte LP-er – ble dokumentert på 8 mm film. Det var en redigert 52 minutters utgave av disse filmene som ble vist på Noplace, med filmprojektoren og platespilleren i synkronisert avspilling. En påfallende fordobling oppsto i pausene mellom låtene, da de innspilte stemmene fra festivalgjengerne blandet seg med lydene fra publikum på Noplace.
I Talleiv Taro Manums praksis finner vi en urokkelig og insisterende overbevisning om verdien av manuelt arbeid og analog teknologi. Tilsynelatende er hele hans tilværelse fundert i denne holdningen til livet. Slik fremstår det i det minste i filmen, som viste alle stadier av LP-produksjonen, men også bilder av Taro Manum og hans familie i deres rurale og bedagelige hverdagsliv, med fiske, bading i tjern og sanking av poteter, sopp og bær som naturlige gjøremål. Det er en livsholdning som uvegerlig er preget av en viss iscenesettelse, noe Super 8-teknologien understreker: I motsetning til et video- eller digitalkameras lange tagninger, krever en 8 mm filmrull, som varer i drøyt tre minutter, oppmerksomhet og konsentrasjon.
Talleiv Taro Manum er ikke alene om denne formen for selvfremstilling. Generasjonen mellom tjuefem og førti, med sine vinylplater, teakmøbler og økologiske grønnsakskooperativer, liker å avbilde seg selv i en polaroidfiltret, lav ettermiddagssol, som om man allerede betraktet sin egen samtid med et lengselsfullt og nostalgisk blikk. Taro Manums film fremmer en livsstil som lett kunne avfeies som innhyllet i et lignende svermeri, om ikke arbeidsmetoden var så standhaftig i sin håndverksmessige omhyggelighet.
Kanskje er det nettopp det skjøre ved smalfilmens materielle overflate og dens knappe opptakslengde som gjør dokumentasjonen av det hverdagslige så pregnant. Under visningen ble jeg minnet om Jonas Mekas likefremme filmatiske familieportretter, og tenkte at enkelte scener fra Taro Manums efemere sommeridyll godt lar seg omfavnes av Mekas beskrivelse av sine filmer: «små fragmenter av paradiset».
