Der det betyr noe

Om prosjektene The Land, Sørfinnset/The Nord Land, Det Fri Universitet og New Meaning.

Det felles arbeidet basert på uenighet, det vi gjør sammen mens vi mener forskjellig, fremstår som en kjerneproblemstilling i flere av dagens engasjerte og eksperimentelle praksiser.

Begrepet «relasjonell estetikk» har vært et nøkkelbegrep i kunstverdenen siden det ble introdusert av Nicolas Bourriaud på 1990-tallet. Med utgangspunkt i den kunstneriske praksisen til kunstnere som Rirkrit Tiravanija og Philippe Parreno, utviklet Bourriaud en estetisk teori som handlet om å bedømme kunstverk på bakgrunn av de mellommenneskelige relasjonene de representerte eller satte i gang.

I denne artikkelen skriver Boel Christensen-Scheel at Bourriauds ideer ikke strekker til for å beskrive denne typen engasjerte og eksperimentelle praksiser. Hun mener at en dypere og mer omfattende forståelse av både relasjonen og estetikken må legges til grunn for videre tenkning rundt dagens sosiale og eksperimentelle kunstneriske praksiser.

Christensen-Scheel skriver at det oppløste subjektet ofte ikke har resultert i annet enn demotivert selvdokumentasjon og totalfragmenterte fremstillinger i kunsten, og en tilsvarende «gonzo-skriving» i kunstkritikken. Artikkelforfatteren mener The Land og dets norske søsterprosjekt The Nord Land med deres fokus på felles arbeid basert på uenighet, nærmer seg en ny måte å operere som kunstnere på, der livsførsel og læring basert på en ikke-moraliserende etikk utgjør en mulig «økologisk» organisering av bærekraftige sosiale relasjoner.

(Artikkelen ble første gang ble publisert i det danske kunsttidsskriftet Øjeblikket nr. 47 2006.)

Oppløste subjekter

Subjektet har fått en underlig plass i dagens (kunst)verden. Det er utgangspunktet for alt fordi alt forståes som perspektiver, alt er innbilt, samtidig som vi vegrer oss for å feste noe som helst til det. Subjektet er ikke-enhetlig og oppløst, og eksisterer bare som midlertidige ansamlinger av subjektiveringsprosesser dannet i ulike klimaer og territorier. Men når subjektet og dets eksistens oppløses i en dypere biopolitisk eller livspolitisk forståelse, hva skjer da med kunstproduksjonen og kunsterfaringen?

På feltet av meningsproduksjon i kunst og media har vi i det 20. århundret hatt en forflytning fra skaper til betrakter. Idéen om hvem som produserer mening har forskjøvet seg fra sender til mottaker. Det er betrakteren som gjennom sin «lesning» gir kunstverket dets eksistens, det er i subjektet det som betyr noe finner sted. Likevel har denne erkjennelsen ofte ikke resultert i annet enn demotivert selvdokumentasjon og totalfragmenterte fremstillinger i kunsten, og tilsvarende «gonzo-skriving» i kunstkritikken, kreativ skriving med utgangspunkt i personlige assosiasjoner. Disse tekstene og fremstillingene har fremkalt mange vesentlige tankerekker, brutt med den tradisjonelle skaperrollen og med kunstkritikken som en autoritær og mer legitim tolkning enn andre tolkninger.

Men disse fremstillingene har også skjøvet til side viktige deler av debatten. Det kan i dag virke som om det hverken dreier seg om noe felles som oppleves subjektivt eller om noe subjektivt som oppleves felles, men derimot om noe subjektivt som vises frem. Dermed er man tilbake ved utgangspunktet man forsøkte å unnslippe, hos den skapende autoritet. På den ene siden er det altså viktig igjen å understreke at all mening er avhengig av den som erfarer.På den annen side tenker likevel de fleste på noe bestemt konfrontert med et spesifikt konsept eller fenomen, selv om de sjelden tenker på det samme. Vi snakker her om den faktiske og teoretiske spenningen mellom plasseringen av all meningsproduksjon i subjektet, som medfører en generell desituering av mening, og situeringen av mening i et felles rom, altså muligheten for felles eller delt betydning.

Nettopp denne problemstillingen knyttet til et konsept som noe felles bestemt, samtidig som det er ubestemmelig og omskiftelig i subjektet, har stått sentralt i den engasjerte og eksperimentelle kunsten etter andre verdenskrig. Et viktig spørsmål i dag er hvordan vi kan tenke disse to aspektene samtidig: Hvordan kan vi ta inn over oss betydningens flyktighet og likevel snakke om noe felles? Hvordan kan vi skape noe som subjekter uten å fremstå som genier, kunstnere eller autoriteter, og hvordan kan vi lage noe sammen, enten mentalt, sosialt eller fysisk, basert på at «vi’et» ikke er enhetlig?

Felles arbeid basert på uenighet

Det felles arbeidet basert på uenighet, det vi gjør sammen mens vi mener forskjellig, fremstår som en slags kjerneproblemstilling i flere av dagens engasjerte og eksperimentelle praksiser. Vi kan for eksempel nevne The Land Foundation , Sørfinnset/The Nord Land , Det Fri Universitet og New Meaning . Alle disse prosjektene søker aktivt å anvende kunst- og kulturperspektiver i en samfunnssammenheng: The Land Foundation er en kunst- og kultursammenslutning med fokus på meditasjon og miljøvennlig jordbruk, Sørfinnset/The Nord Land er kunst- og kultur i en bygdesammenheng mot avfolking, Det Fri Universitet stiller spørsmål ved kunnskapsdannelse/normdannelse gjennom kunstneriske og kulturelle perspektiver og New Meaning forsøker tilsvarende å etablere kanaler, blant annet et magasin drevet og skrevet av innvandrere, der andre perspektiver enn de vi til daglig får servert får ligge til grunn for meningsdannelsen.

I denne ideen om utføringen av et felles arbeid mens vi mener forskjellig, får praksis en særskilt rolle; det er i den felles praksis at ulikhetene må realiseres, basert på den ytterste vilje til forhandling og pragmatisk tenkning, uten at egenarten og særskiltheten viskes ut. Tre perspektiver som forholder seg selvfølgelig til hverandre og til tider glir over i hverandre har fått en spesiell plass i den engasjerte samtiden: organisering/samarbeid, utdanning/læring og økologi/miljøvennlighet. Alle praksisene kan også samles i en dypere idé om økologi, der økologi er et omfattende begrep som tar utgangspunkt i en finstemt balanse mellom mange deler og aspekter. Økologi blir en måte å balansere en hyperkompleks helhet gjennom respekt og gjensidighet på.

En økologi indikerer imidlertid ingen konfliktfri harmoni eller smertefri helhet, samhandling og samboerskap er alltid interessekonflikt og forhandling. Det er den komplekse organiseringen, hensynet til alt og den finstemte balansen som gjør økologien interessant, som gjør den til et livssyn der et felles arbeid eller prosjekt kan realiseres på bakgrunn, og ikke ved eliminering av, ulikhet. Her ligger forøvrig en vanlig misforståelse, blant annet forbundet med kritikken av den relasjonelle estetikken. Flere har hevdet at det relasjonelle undertrykker antagonisme og interessekonflikt, når det snarere må basere seg på og bestå av nettopp dette.

I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på to av prosjektene, The Land Foundation og Sørfinnset/The Nord Land, og foreslå noen måter de kan tenkes på i forhold til de ovennevnte problemstillingene, nærmere bestemt forholdet mellom det situerte og det desituerte subjektet, konsekvenser av dette i deler av kunstproduksjonen, for ideer om motivasjon og muligheter for et felles arbeid basert på respekt og gjensidighet.

The Land – kunst og kultur, meditasjon og miljøvennlig jordbruk

Prosjektet The Land ble initiert i 1998 i Chiang Mai i Nord-Thailand av kunstnerne Kamin Lertchaiprasert og Rirkrit Tiravanija. Det består av en rismark, en administrasjon, et slags kultursenter og meditasjonshus, minst. De driver med økologisk landbruk, humanitært samarbeid, utstillinger, workshops, gratis yoga, seminarer, alternativ utdanning, kulturutveksling, matlaging, teoriskriving og dokumentasjon, igjen, minst. Da prosjektet først ble initiert så Lertchaiprasert og Tiravanija for seg et landområde der de kunne tilbringe tid med venner, et slags fristed der de kunne trekke seg tilbake.

De kjøpte altså en rismark i landsbyen Sanpatong utenfor Chiang Mai, og ba venner bygge seg små hus på området. Fordi de begge var kunstnere var også deres venner kunstnere, og husene som ble satt opp fikk karakter av verk eller skulpturer fordi de var kunstnerbygde: et batteri-hus av Philippe Parreno, et himmel-skue-hus av Tobias Rehberger, et stjernehus av Carl Michael von Hausswolff, i tillegg til en rekke andre hus, blant annet av de lokale kunstnerne Angkrit Ajchariyasophon, Kamin Lertchaiprasert og Thasnai Sethaseree. Den danske kunstnergruppen Superflex har installert sitt Biogas-system på rismarken, og det er også vært brukt og planlagt andre miljøvennlige, fornybare energikilder som solpanel, dynamo, mm.

En av initiativtagerne Kamin Lertchaiprasert sier:
_We don’t keep the houses as permanent structures, we use them…like Tobias’ (Rehberger) building, we took it down because it was dangerous. We experiment with what materials that function here, if the houses don’t function, we change them, like the battery house…If it doesn’t work we make it a studio or something else. If we had big money from the government maybe we wouldn’t have to think about these things that much, when we don’t have much money, we are forced to be creative.
The purpose of the land have become more and more public, a shared piece of land instead of private property…It has become a common project and the discussions about what it should be, how it can develop. This is important to me, it’s a constant negotiation and I have learned a lot, also about controlling my own ego.
The many discussions have in some way become The Land; what is it? Even we don’t know, it’s constantly different meanings and discussions…The «meaning» or intention of The Land hasn’t been fixed yet and it is probably not to be fixed.

I dag heter prosjektet The Land Foundation (siden 2003/2004), det har blitt en stiftelse grunnfestet i formål om meditasjon, kunst/kultur og økologisk jordbruk. Stiftelsesstrukturen innebærer en formell oppløsning av eierskapet: hvis prosjektet går i oppløsning eller avsluttes overføres eventuelle verdier og eiendommer til universitetet i Chiang Mai. Prosjektet drives hovedsaklig med private midler fra de to kunstnerne Lertchaiprasert og Tiravanija som gjør det svært godt henholdsvis i Thailand og internasjonalt, men målet er å få det til å gå rundt av seg selv. Strukturen baserer seg på frivillig deltakelse, og alle som på en eller annen måte deltar, må selv betale omkostningene i forbindelse med egen deltakelse.

Likevel har stiftelsen en administrasjon, egeninitierte prosjekter og en rekke andre utgifter knyttet til blant annet servering ved ulike sammenkomster. Disse utgiftene dekkes av kunstnerne, noe som gir dem en viss status eller innflytelse på prosjektets utvikling. Det thailandske samfunnet styres også slik jeg oppfatter det fremdeles av en rekke uttalte og uutalte normer og hierarkier, man får status gjennom alder, kjønn eller yrke, lærere/læremestere er for eksempel særskilt innflytelsesrike. Thailandske kvinner kan hevde seg, men er ofte i bakgrunnen; kvinnene som er synlige i dette prosjektet er hovedsakelig vestlige. De to eldre og erfarne kunstnerne har derfor, selv om de forsøker å opprettholde en felleskapsstruktur, mye innflytelse, og de thailandske kvinnene som er involvert har administrative eller mer perifere roller. Viktige avgjørelser taes likevel i felleskap, og selv om noen har mer uuttalt makt enn andre, er avgjørelsene sjelden tatt på forhånd.

Et eksempel på en problemstilling som diskuteres kan være hvorvidt de skal delta på fancy utstillinger i Amsterdam eller Paris. Noen mener at de ikke bør, fordi de ikke har noe å vise frem, mens andre mener de ikke skal, fordi utstillingene er en del av et internasjonalt kommersielt og instrumentelt system som de forsøker å være et alternativ til. Andre igjen sier at det er viktig å ikke føle seg bedre andre, og at det alltid er bedre å delta konstruktivt enn å ikke delta i det hele tatt. Til sist endte det med at de deltok fordi en av de frivillige ikke kom inn på masterstudiene sine og de ville at han skulle ha noe annet gjøre – slik ble løsningen altså pragmatisk og konstruktiv, den ble vilkårlig, men ikke tilfeldig.

Sørfinnset/The Nord Land – kunst- og kultur i en bygdesammenheng mot avfolking

Sørfinnset/The Nord Land er et søsterprosjekt av The Land Foundation, og det ble igangsatt i bygda Sørfinnset i Nordland i 2004 av kunstnerne Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen. Prosjektet begynte som en del av fylkeskommunen Nordlands kunstsatsing, «Kunstneriske Forstyrrelser», en slags sosial og stedsspesifikk oppfølging av det skulpturale prosjektet «Skulpturlandskap Nordland». Sørfinnset/The Nord Land er like mangefasettert som The Land, det består av et landområde med økologisk og kunstnerprosjekterte boenheter, foreløpig en samisk gamme og et Thai-hus tegnet av Lertchaiprasert og Tiravanija. Det er også planer om andre boenheter, en teltbadstu og om å forbedre forholdene for fisk i vannet.

I tillegg fungerer tidligere Sørfinnset skole som et slags kultursenter og herberge – der finnes en urtehave, det avholdes lørdagscaféer med debatter og lokalhistoriske foredrag, konserter, performancer, fester, soppturer, gratis kaffe-prosjekt, nærradio, med mer. Sørfinnset/The Nord Land baserer seg på et samarbeid med bygda Sørfinnset, som til vanlig består av rundt 70-80 fastboende, hvorav ingen er ungdommer.

Bygda er et typisk tettsted i Nord-Norge: den er omringet av vakker natur, men det er ellers lite som skjer og det er få nye jobber som opprettes. Området har imidlertid en rik kulturarv, og en befolkning som er like heterogen som befolkninger flest. Forutsetningen for at prosjektet fungerer er samarbeidet med befolkningen, og det at befolkningen har tatt prosjektet til seg og støtter opp om det. Når de norske kunstnerne reiser til Thailand i januar 2007 for å bygge en nord-norsk jordkjeller (tradisjonell oppbevaringssted i stein og jord for poteter og grønnsaker) på The Land, så reiser de på bakgrunn av lokal kunnskap om jordkjellere og med flere fra Sørfinnset med i delegasjonen.

I likhet med The land har også The Nord Land ambisjoner om likeverdig deltakelse og medbestemmelse, men medbestemmelsen må fortjenes gjennom tillit og over tid. I Nord-Norge er kjernen ganske liten, men medbestemmelsen er åpen overfor alle i bygda, og kunstnerne forholder seg jevnlig til lokale politikere og diverse andre bidragsytere og samarbeidspartnere.

Men hva skjer når kunstnernes non-profit-prinsipp møter deltakere som av forskjellig av grunn ønsker å tjene penger? Som da noen av de unge thailandske kunstnerne solgte hjemmelagde ting på markedet i Nordland, eller når de lokale myndighetene ønsket å sette opp et turistmottak med café og parkeringsplass ved naturtomta. Da må de forhandle og diskutere, hvis kunstnerne sier nei, nekter de andre eierskap, så de må være pragmatiske og ikke-dogmatiske også i praksis. De thailandske kunstnerne lagde også gratis Thaimat som de serverte på markedet, og kunstnerne er i dialog med myndigheter og lokale om muligheter for økoturisme og andre måter å tenke turisme på. De har også bedt noen unge kunstnere om å lage et flaggmonument ved veikrysset inn til Sørfinnset, og de setter ut gratis kaffe ved et bord langs veien hver dag.

Land-prosjektene er basert på at eierskapet skal deles, hvis ikke ville prosjektene stagnert. Denne vissheten ligger i dagen; hvis ingen gjør noe, skjer det ikke noe – det er dugnadsånden som rår. Dette gjør det nødvendig å oppløse betrakter/deltaker-skiller og gi slipp på idéen om én kongstanke, det vil si, alle må ha en idé om en kongstanke eller om noe felles, samtidig som dette noe er helt ulikt fra person til person. Organisering og samarbeid fremstår her som det mulige umuliges balansekunst, man må ha formål og prinsipper, for så å se bort fra dem.

En teoretisk utfordring

En opplagt utfordring når man forholder seg til prosjekter som The Land Foundation og Sørfinnset/The Nord Land er hvordan man som teoretiker skal gripe dem an. Det er for eksempel vanskelig å analysere dem ut fra eksisterende kunstteori om verk, performativitet og medier. Prosjektene er så sammensatte at man ville blitt overveldet av en slags «hyperreferensialitet» dersom man skulle analysert «verket» som bestående av ulike «elementer», eller bruken av medier som trans-, inter-, re- eller hypermedial/-tekstuell.

Nicolas Bourriauds forsøk på å definere en ny «relasjonell estetikk» i møtet med sosiale og organisatoriske prosjekter gir mening i den forstand at vi har behov for å tenke estetikkbegrepet på nytt. Men dessverre gir Bourriaud oss lite annen hjelp i å definere denne estetikken, annet enn ved å peke på en tendens i museums- og biennaleverdenen, og ved å referere til Deleuze og særlig Guattaris teorier. Denne koblingen var imidlertid svært betimelig, for de visuelle teoriene og medieteoriene som i stor grad preget kunstteorien på 90-tallet, egner seg dårlig i analysen av eksperimentelle sosiale praksiser, egentlig til avantgardeproblematikk generelt. Disse sosiale praksisene må kobles til en bredere estetikk, en estetikk som omslutter alle sansene og all sanselighet som del av en større offentlighet og politikk.

Den franske filosofen Jacques Rancière knytter estetikk til politikk gjennom (for)delingen av det sanselige; hva er det vi ser og hører i et samfunn, og hva forblir usynlig og umulig å høre? Rancière knytter altså sansene direkte til politikken, og man kan videre tenke seg estetikk og sanselighet koblet til eksistens, livsførsel og livsmuligheter. Det er i en uforenklet og dynamisk estetikk at vi får plass til prosjekter som The Land, det er også der avantgarde-historien skiller seg fra kunsthistorien, i bruken av bredere og mer omfattende registre for livsførsel og estetikk. Praksiser som de russiske konstruktivistene, Situasjonistene og Fluxus-bevegelsen, forholder seg altså til en større og mer kompleks historie, og det er i denne vi må lete når vi forholder oss til samtidens sosiale og eksperimentelle prosjekter.

Læring som bunn for kreativ bærekraftighet

Det er i en slik feltoverskridende virkelighet, der estetikk og historie tenkes så bredt som mulig, at læring som praksis får en særskilt betydning. Læring antar også et etisk perspektiv, erkjennelsen av virkeligheten er ikke likegyldig selv om den er flyktig og foranderlig. I begge Land-prosjektene og også i andre samtidige prosjekter som Det Fri Universitet og New Meaning, står alternativ utdanning og læring sentralt. Det er snakk om å delta aktivt i konseptualiseringen og å skape andre estetikker og andre erfaringer, andre landskaper av det sanselige og usanselige.

Men, det er ikke bare snakk om å fremstille andre historier som «mot-historier» til normen: læring og utdanning er verktøy for det enkelte mennesket til å produsere historie, ikke én historie eller mange historier, men historie generelt. Læring utgjør et kreativt potensial. Det er altså ikke nok bare å vise hvordan meningsdannelse og eksisterende landskap er vilkårlige, slik mange konseptkunstnere opp gjennom tidene har gjort, ei heller å produsere alternative historier, slik mange andre har gjort. Det gjelder å bidra til en ubestemt fremtidig produksjon, som kanskje kan generere mangfold og egenart fremfor normer og predefinerte virkelighetsbilder.

Biopolitikk og livspolitikk

Omgitt av bevegelser og erkjennelser som smelter sammen det vi tidligere oppfattet som fiksjon og virkelighet, privat og offentlig, trer Foucaults begrep om det biopolitiske eller livspolitiske frem som et nytt kjernefelt, en tilstand der personlig sosial væren får betydning for og blandes sammen med offentlig liv og politikk. Tidligere adskilte felter eltes i en og samme logikk der kommunikasjon og sosialitet står som nøkkelkonsepter, og det oppstår nye forbindelser mellom det kroppslige og det ikke-kroppslige. Det biopolitiske sier både noe om en ny tvang og en ny frihet, frihet fra den fysiske og synlige institusjonen, men avhengighet og disiplin gjennom andre og vanskeligere identifiserbare mekanismer.

Det biopolitiske indikerer at selve livet, den kroppslige og mentale eksistens er blitt et politisk anliggende, både gjennom livsførsel og gjennom biologiske og genetiske aspekter som kloning, patentering, genforskning, osv. Land-prosjektene spinner om livsførsel og motivasjoner for eksistens. Det biopolitiske er en klar problemstilling i den engasjerte samtidspraksisen som forsøker å overkomme egen og tidligere tiders avhengighet av kunstbegrepet. Dagens eksperimentelle kunst sees godt i lys av denne «livspolitiske utviklingen», der kompleksiteten i verkene/prosjektene gjør dem hyperreferensielle og tvinger oss til å «samle» perspektivet i et «eksistensielt perspektiv».

Men, Land-prosjektene forholder seg også til en kunsthistorisk eller rettere sagt «avantgardehistorisk» utvikling (den historisk avantgarde og neo-avantgarden); disse hadde også andre prosjekter enn de formale og strukturelle som er blitt trukket frem i kunsthistorien. Det dreide seg i høyeste grad om livsførsel og livsanskuelse, og om estetikk og kultur som alternative sanseligheter – ikke bare om estetikk i politikken, men om estetikk som politikk. Avantgarden var aldri rene «kunstneriske» prosjekter, de var også livsførselsprosjekter.

Økologi/økosofi

Den kontinuerlige navigeringen etter prinsipper som økologi, non-profit og mangfold, mens man samtidig forsøker å slippe kontrollen og dele eierskapet, er en av de tydeligste utfordringene i Land-prosjektene som er relevant i dag. Det impliserer en ikke-moraliserende etikk, en innlemmelse av alt og en perspektivert omflakkenhet. Dette kan tenkes gjennom Félix Guattaris økosofi, en livsanskuelse basert på gjensidig respekt og på økologi der økologi ikke bare dreier seg om naturens mest opplagte kjeder eller et miljøvennlig jordbruk.

Økologi for Guattari har minst tre aspekter: et mentalt, et sosialt og et miljømessig. En økosofi tenkes da ut fra balanse og gjensidighet mellom forholdet til selvet, til det menneskelige fellesskapet og det større miljøet, naturen og dyrene. Det som kjennetegner økologien er nettopp denne fine balansen mellom de mange elementene, og at forskyvninger som oppstår på et mikronivå raskt kan få konsekvenser på makronivået, og omvendt. Det er sammenhengen mellom delene på bakgrunn av interessekonflikter og kampen for å leve som definerer økologien, ikke en direkte årsakssammenheng, men en finstemt og kompleks symbiose som gjør det umulig å definere «den beste» løsning. Likevel finnes det en klar etikk i Guattaris tenkning og i et økologisk livssyn, det er ikke det samme hvilken løsning vi velger.

Det er her jeg finner tankematerialet som kanskje kan kaste lys over den oppsatte avstanden mellom subjektet og prosessen, mellom flerperspektivitet og den personlige opplevelsen av betydning. Det er ved å la alle delene få sin plass, de etiske og likeverdige, men også de urene og skitne, det er ved å ikke fortrenge noen sider av tanken eller livet at vi kan unnslippe den logiske årsakssammenhengen og gjenfinne det subjektive i et ikke-subjektivt, etisk og økosofisk regime.

Økologiens etiske bærekraftighet

Guattari utvikler i sine enkeltskrifter et mer etisk perspektiv enn han gjør sammen med Deleuze, og han inkluderer også et feministisk aspekt, noe Deleuze nok kan sies å mangle. Filosofen Rosi Braidotti går videre med dette postkoloniale perspektivet i forhold til Deleuze og Guattaris teorier i sin siste bok Transpositions, (2006), der hun argumenterer for en bærekraftig ikke-moraliserende «nomadisk» etikk. Braidottis økologi skiller seg ikke nevneverdig fra Guattaris, og baserer seg på relasjonen, og på dens bærekraftighet i et kompleks hele. Braidotti utvikler imidlertid det etiske aspektet videre, og hun vektlegger økologiens etiske bærekraftighet. Videre utdyper hun problemstillingen mellom affekten og dynamikken, det som får oss til å stå opp om morgenen og det vi teoretisk/etisk mener er riktig.

Her trekker hun frem Guattari og Deleuzes paradoks mellom deterritorialiseringen og reterritorialiseringen, dvs. driften mot bevegelse og viktigheten av dynamiske maktrelasjoner, i forhold til affekten og ønsket om å finne nye verdier som vi kan «hvile» på. Men Braidotti vil ikke la oss hvile, hun sier at dersom vi tillater oss å hvile faller hele tanken om en bærekraftig etikk, fordi den blir moraliserende – og moral er dogmatisk, stillestående og ikke bærekraftig. Videre må bærekraftigheten ta utgangspunkt i relasjonen, og hun understreker at et positivt syn på relasjonen ikke er en fortrengning av konflikten: «We are in this together, but we are not all the same».

Det er det gamle politiske dilemma som hjemsøker oss igjen: hvordan kan forholdet til subjektet og forholdet til fellesskapet balanseres? Det er likevel en noe mer kompleks forståelse av problemstillingen som driver oss, fordi subjektet ikke er én bestemt ting eller én bestemt interesse; subjektet blir i overført betydning det situerte perspektiv, det faktum at vi oppfatter noe som konstituerende, noe som viktig, uten at dette noe er definert. Braidotti er forkjemper for en nomadisk politikk, en politikk som søker å 1)bryte med normen og 2)fortsette å bevege seg etter at normen er brutt, som fortsetter deterritorialiseringen og ikke lar ansamlingene få stivne og bli til kalk: hun vektlegger dislokasjoner fremfor lokasjoner. Spørsmålet er om vi orker kontinuerlige dislokasjoner, ikke som del av markedet, men som mennesker. Vi lever i total fluks, men total fluks er umulig i den menneskelige erkjennelse: ansamlingene festes og stivner, om ikke annet for et øyeblikk, når vi tenker dem, skriver om dem og snakker om dem.

Dagens eksperimentelle praksiser (politisk engasjerte samtidskunst) dreier seg om mange ting: Jeg har fremhevet samarbeid, læring og økologi, og jeg har trukket frem det økologiske perspektivet som overordnet, fordi det kan la oss bevare subjektet og uenigheten inn i fellesskapet og relasjonen. Vi har slik jeg ser det hatt et grunnleggende motivasjonsproblem innenfor både kunst og politikk. Vår dype forståelse og erkjennelse av maktstrukturer innebærer en slags flerperspektivitet som gjør det umulig å stanse, umulig å si at noe er viktigere enn noe annet, at noe er viktig i det hele tatt. I vårt forhold til kunst snakker vi alltid om «betrakteren», men når vi skriver tar vi ikke inn over oss de mange enkelte betraktere, vi har nok med oss selv. Hvis vi skal klare å motivere, å skape noe sammen, må vi kunne forklare hvorfor noe er viktig, på den enkeltes premisser, men i en felles virkelighet. Subjektet bør tenkes ikke-enhetlig, men vi må også klare å forholde oss til det, for det er først da og der at det ikke-enhetlige får betydning.

Bibliografi:
Bourriaud, Nicolas, Esthétique relationelle, Presses du réel, 2001
Braidotti, Rosi, Transpositions, Polity Press, 2006
Deleuze, Gilles & Guattari, Félix, Rhizome, Les éditions de minuit, 1976
Deleuze, Gilles & Guattari, Félix, Qu’est-ce que la philosophie?, Les éditions de minuit 1991
Deleuze, Gilles & Guattari, Félix, A Thousand Plateaus, Continuum, 2004
Foucault, Michel, Histoire de la sexualité 1, Éditions Gallimard, 1993
Foucault, Michel, Naissance de la biopolitique, Gallimard Seuil, 2004
Guattari, Félix, Les trois écologies, Galilée, 1989
Guattari, Félix, Chaosmose, Galilée, 1992
Kaprow, Allan, The Blurring of Art and Life, University of California Press, 1993
Ranciére, Jacques, Le partage du sensible, La Fabrique éditions, 2000