Den nye oljen

Naturen er verken norsk eller særlig vill i den klimabevisste utstillingen Norsk natur med Toril Johannessen og Tue Greenfort på Museet for samtidskunst.

Toril Johannessen, Aurora Ekvatorialis, 2006. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.
Toril Johannessen & Kwame Aidoo, Aurora Ekvatorialis, 2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Utstillingen Norsk natur på Museet for samtidskunst, med danske Tue Greenfort og norske Toril Johannessen, åpner en septemberdag med rekordhøye temperaturmålinger og behagelig badevann flere steder i landet. Greenforts Exceeding 2°C forholder seg aktivistisk til klimaendringene dette utidige sommerværet varsler: Gjennom visningsperioden nedjusteres institusjonens termostat med to grader. Referansen er togradersmålet fra FNs klimapanel, som mener at kraftigere økning enn dette innen 2100 vil være katastrofalt. Pengene som museet sparer med lavere energiforbruk gis til regnskogspreservering. Arbeidet blir slik en empatisk åpning av kunstrommet mot vår tids utfordringer.

Toril Johannessen & Tue Greenfort, Åpne/lukke, 2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.
Toril Johannessen & Tue Greenfort, Åpne/lukke, 2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Exceeding 2°C er betegnende for Norsk naturs pendling mellom globalt og lokalt, mellom produksjon fundert i empiri og research og drivet mot å integrere kunsten i reelle politiske og økologiske prosesser, og ikke minst mellom forestillingen om naturen som noe mennesket er del av versus noe det har eierskap til. Greenfort og Johannessen presenterer nye og tidligere arbeider, i tillegg til en stedsspesifikk intervensjon i museet, Åpne/lukke. Belysningen er dempet, og gjennom en enkel mekanisme med fylte sandposer som motvekt lukkes dørene bak deg idet du trer inn i et nytt rom. Grepet gjør energiproblematikk nærværende, og pakker slik kunsten forsiktig inn i økologisk bevissthet. Avsondringen av rommene gjør at de opptrer som egne små biotoper. Men selv om utstillingstittelen knytter an til hjemlig flora og fauna, er det ikke så mye som et felt mose å spore.

Tue Greenfort, Medusa Swarm, 2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.
Tue Greenfort, Medusa Swarm, 2008. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Den nasjonalromantiske naturavbildningen som begrepet «norsk natur» gir assosiasjoner til, begrenser seg til noen skystudier malt av Knud Baade, J.C. Dahl, Thomas Fearnley og Hans Gude. Det nærmeste Greenfort og Johannessen selv har vært faktiske norske landskaper er en fjelltur til Hallingskarvet, hvor de har besøkt filosof og dypøkolog Arne Næss’ hytte. Greenfort har laget en miniatyr av hytta, plassert i et speilkammer hvor den repeteres, endeløst idyllisk, men i et svimlende vakuum. Norsk natur utvider dristig størrelsene «Norge» og «naturen». Det globale og lokale er del av et felles kretsløp: Johannessens lysinstallasjon Auorora Ekvatorialis drives på batterier fylt med solenergi fra Ghana, mens Greenfort har produsert glasskulpturer av invaderende maneter som fortrenger arter langs norskekysten.

Greenforts glassmaneter henger både i sverm (Medusasverm) og ligger dissekert på metallreol (Periphylla periphylla). Modeller som ligner Greenforts skulpturer ble i mangel av konserveringsmuligheter brukt i undervisning og museumssamlinger på 1800-tallet. Utstillingen produserer slik uventede forbindelser også i tid. Johannessens In Search of Island Spar fokuserer på det islandske mineralet kalsitt, hvis egenskaper gjorde det velegnet til bruk i optiske instrumenter. Mineralet ble derfor spredd rundt i verden på 1900-tallet, og verket til Johannessen dokumenterer kunstnerens forsøk på å få overblikk over spredningen gjennom e-poster og innsamling av bilder.

Toril Johannessen, Extraordinary Popular Delusions, 2012. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.
Toril Johannessen, Extraordinary Popular Delusions, 2012. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Utstillingens tittelverk går inn i den markeds- og teknologidrevne globaliseringen, hvor økologiske relasjoner er underlagt økonomiske interesser. Duoen har gitt et designbyrå i oppdrag å forme en visuell identitet for utstillingen, som har kulminert i en logo som pryder museumsfasaden og utstillingskatalogen. I tillegg presenterer de gjennom e-poster og dokumenter prosessen frem mot logoutformingen. Designbyrået foreslår først den norrøne valknuten som logo, men Johannessen får dem til å slipe bort kantene på grunn av den norrøne symbolikkens kobling til nazisme. Den ferdige logoen kan minne om Telenors sløyfe eller Statoils Husfliden-aktige rose. Logoen er innbydende, en vennlig insistering på økologiske kretsløp, men med en annen ideologisk forankring enn Næss’ radikale insistering på naturens egenverdi. Snarere fremhever logoen norsk natur som ressurs, «det vi skal leve av etter oljen», som en statsminister ville formulert det.

Prosjektene til Greenfort og Johannessen påpeker hvordan menneskets selvforståelse og økonomiske og vitenskapelige prosesser har ført til at økologiske relasjoner er presset inn under menneskelig kontroll. Språket de benytter bygger på en forståelse av naturen som mål for utnyttelse og kartlegging, og reproduserer slik denne instrumentelle distansen. Det nærmeste arbeidene kommer noen form for naturlig villskap er Johannessens serie Words and Years, en grafisk fremstilling av kunstnerens statistikk over forekomsten av et knippe ord i journaler og tidsskrift, eksempelvis ordet «wilderness» i tidsskriftet Nature (Wilderness in Nature), som stikker opp som ugress i grafen. En annen graf (Revolutions in Time) viser at ordet «revolution» fra 1923 og frem til forrige tiår er lite nevnt i Time Magazine, før bruken deretter eksploderer. En forklaring kan være at revolusjon er blitt historisert og avpolitisert, og dermed ufarliggjort. De pågående masseutryddelser av organismer og klimaendringene burde imidlertid rede grunnen for en repolitisering i form av en økorevolusjon. Under de kjølige og empiriske metodene til Greenfort og Johannessen ligger slike ville ideer og ulmer.

Toril Johannessen, Fra serien Words and Years, 2015. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.
Toril Johannessen, Fra serien Words and Years, 2010-16. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Leserinnlegg