Desember i Miami lokker alltid med sol, varme, strender, og bygninger i alle slags pastellfarger i en ellers så våt og kald tilværelse for de fleste vestlige gallerier og messebesøkende. Mye av tiden går med på å svare på invitasjoner til middager og fester og den stadige jakten etter de mest attraktive arrangementene. Så du ikke Linda Evangelista? Hva spiste Jeffrey Deitch? Det finnes allikevel mye kunst å se på, selv om energien fra før det store kræsjet ikke har bygget seg helt opp. I det store og det hele er det vanskelig å finne de store endringene fra fjorårets messe. Det meste ser ut som det gjorde i fjor.
De skandinaviske og nordiske galleriene har aldri markert seg særlig på Art Basel Miami Beach. Fire danske, null svenske, null finske og ett norsk galleri var med på hoveddelen av messen i år. Ett islandsk galleri, i8 Gallery, var med på Art Nova, hvor gallerier presenterer nye arbeider fra to eller tre kunstnere i sin stall.
Standard (Oslo) gjør som vanlig en god figur og tar på årets messe endelig del i hoveddelen på Art Basel Miami Beach. I fjor viste Standard på Nova-delen med arbeider av Gardar Eide Einarsson og Oscar Tuazon. Eivind Furnesvik bruker de hvite messeveggene til sin fordel og viser i år arbeider av Matias Faldbakken, Marius Engh og Emily Wardill. På yttersiden av Standards avlukke henger et maleri av Fredrik Værslev, fra samme serie som nylig ble omtalt her på Kunstkritikk. På min vandring rundt på messen var flere av galleristene oppmerksomme på Værslev, og dette ble også oversatt i salg.
Mye av fokuset på Art Basel Miami Beach i år var på Latin-Amerikansk kunst, noe som er naturlig i en by som Miami, som på mange måter er et mellomledd mellom USA og Latin-Amerika. Ellers var det også fokus på byene Detroit, Mexico City, Berlin og Glasgow nede ved stranda i samarbeid med Creative Time, en instans for offentlig kunst i New York. Det offisielle programmet for messa inneholdt også en boklansering og paneldebatt for The Biennial Reader, hvor Solveig Øvstebø, direktør for Bergen Kunsthall, er en av redaktørene.
Ellers var det lite norsk aktivitet å merke seg. Et lyspunkt var førstegangsutstiller Galleri Maria Veie på Pulse, en av de mange andre messene som finner sted under Art Basel Miami Beach. Galleriet viste arbeider av den unge og lovende Jumana Manna, og der i gården gikk det også unna med salg og stor interesse for en type politisk kunst som ikke vanligvis er godt representert på slike messer.
Norges underutviklede galleriscene er tydelig fraværende på slike messer, og mens Office for Contemporary Art Norway (OCA) har gjort en god jobb med å distribuere norske kunstnere på biennaler, residencies og utstillinger rundt omkring i verden har det liten eller ingen påvirkning på gallerisystemet. Det finnes norske kunstnere spredt rundt omkring på messen, som for eksempel Gardar Eide Einarsson på det danske galleriet Staerk og amerikanske Team, og Torbjørn Rødland også hos Staerk, men det har mer med Furnesvik sitt galleri å gjøre enn med OCA. Skillet mellom gallerivirksomhet og annen utstillingsvirksomhet blir påtagelig her på messenivå. Samlere av alle slag er i full sving med å se på kunst som kan selges. Etter at finansmarkedet gikk på en reel smell har messene ofte båret preg av å være et slags cash&carry-utsalg, hvor arbeidene er klare til å ta med seg ut av messen og rett hjem.
Det finnes så klart andre messer som er bedre representert når det gjelder norske og nordiske deltagere, men Art Basel Miami Beach har vokst seg til å bli et viktig sirkus og er toneangivende for markedet. Et marked som ikke er veldig synlig i Norge, men om man ser trendene på Art Basel opp mot hva som skjer for eksempel på Astrup Fearnley Museet i Oslo, så ser man lett hvor viktige messene er for hva som blir vist på ulike museer rundt omkring i verden. Ringer Latin-Amerika og Brasil noen bjeller?
Det kommersielle har nesten alltid blitt avskydd av det norske kunstnermiljøet, og det kan kanskje være noe sunt ved en slik skepsis, men mistilliten mot de som faktisk klarer å livnære seg ved å selge arbeider på et fritt marked er innebygd i det norske kunstsystemet. Dette kan være i ferd med å endre seg, men uten et velfungerende gallerisystem og en tradisjon for å kjøpe kunst, er dette noe som Standard ikke kan endre alene. En ting er hvordan galleriene overlever i et slikt system som kommer til syne under en messe som Art Basel Miami Beach, men man må også se på situasjonen til museene, kuratorene og kritikerne. Kan man i Norge og Norden klare å få det beste av to verdener? Kan man balansere en regjering som til stadighet instrumentaliserer kunst som samfunnsnyttig vare og et marked hvor andre forventninger må innfris for å overleve?
