I forrige uke var det som om min redaktør og lille kanin sto i ledtog med hverandre og fikk meg til å føle meg avvist og tapersk. Redaktøren refuserte den første spalten min, som handlet om en kultfilm fra nittitallet, et tema jeg valgte rett og slett fordi det kom til meg da jeg satte meg ned for å skrive. Sånn er det å skrive, enten man liker det eller ikke. Redaktøren ba meg droppe den teksten og heller komme opp med noe relatert til «nordisk kunst eller kunst generelt». Setningen lød i hodet mitt som en oppringning noen andre burde svare på. For å gjøre det enda verre så lille kanin, som jeg er veldig glad i, på meg med sine sinte og anklagende øyne. Han er lei av at jeg er så «selvopptatt». Han synes at jeg ikke gjør noe. «Du er akkurat som alle de andre».
Som fersk spaltist har jeg egentlig ikke peiling på hva jeg driver med. Mens jeg strevde med saken var jeg imidlertid så heldig å treffe den anerkjente skribenten og kritikeren Jan Verwoert. Full av forventning fortalte jeg ham om problemet mitt. Han forsto med en gang hva det handlet om, og sa uten å nøle: «a-ha, ja, det er fordi tidsskrifter er opptatt av det som er aktuelt». Dette ordet – «aktuelt» – hørte jeg første gang for noen år siden, da jeg begynte å skrive det man kanskje kan kalle journalistikk, hovedsaklig for å tjene litt penger. Både skribenter og redaktører i Norge brukte dette ordet. Temaer og tekster skal være «aktuelle».
Aktuell kommer fra fransk, actuel (engelsk: actual), som betyr «virkelig, eksisterende» (i motsetning til potensiell, ideell etc.). Aviser, magasiner, tidsskrifter og deres like dyrker det virkelige og eksisterende innenfor en viss periode, et nå. De formidler det som er relevant for det som skjer nå, eller det som nettopp har skjedd. Kunstkritikk kaller seg selv et «tidsskrift», altså «tids-skriving»; det er en publikasjon som speiler den aktuelle tiden vi lever i. Og selv om min første tekst ikke ble refusert fordi den var u-aktuell, så var det åpenbart at mitt perspektiv på en nittitallsfilm av den amerikanske regissøren Harmony Korine, for Kunstkritikk og antakeligvis for de fleste andre, er komplett og fullstendig irrelevant.
Lille kanin og jeg småsnakker. Han siterer noen som er mye klokere og sannsynligvis enda mer selvopptatt enn meg, og sier at det er umulig å tenke utenfor sinnet. «Derfor kunne det jo være», sier lille kanin, «at det også er umulig å skrive utenfor tiden, ettersom du er skapt av den tiden du befinner deg i».
«Jeg er kanin, jeg er tids-kanining. Du, Agatha, er derimot dekket av aktualitet. Du er den mest virkelige og tids-eksisterende aktuelle aktualiteten i det nordiske kunstfeltet.» Han blunker lurt med det ene øyet. «Så du er faktisk selve tids-skrivingen», avslutter han.
Ifølge lille kanin er det altså slik, stikk i strid med hva jeg nettopp har sagt, at jeg ikke er i stand til å skrive noe irrelevant. Det er simpelthen umulig. Jeg bestmmer meg for at lille kanin har rett. Jeg er «tidsskrift». Jeg er tids-skriving.
Med denne nye innsikten går jeg i gang med arbeidet. Jeg er fast bestemt på å vise lille kanin at jeg faktisk gjør noe. Jeg setter meg ned for å begynne med dette noe. Men hva skal jeg skrive om? Jeg sitter i fjerde etasje i Hausmania i Oslo, et okkupert hus i Maridalsveien med en spennende historie som jeg hverken kjenner eller tør å gjenfortelle. I realiteten er det ikke bare et hus, men et konglomerat av slitne bygninger som er dekket av grafitti og annen visuell støy, som okkuperte hus gjerne er. Inne i Hausmania finner man et teater, et par barer, noen kunstnerdrevne visningssteder og rare små kriker og kroker som forgrener seg fra ganger som fører Gud vet hvor. Jeg er i min venninne Karen Gimles studio. Et par av hennes mørke, vakre fotografier er festet på veggen. Hun har vært generøs, og låner meg en skrivebordsplass mens jeg leter etter noe mer permanent. Mens jeg arbeider, sover en husky med klare blå øyne på den andre siden av rommet.
Her, i fjerde etasje, sitter jeg og tenker på tidsskrifting. Jeg ser ut av vinduet og ser over på kunstner og lærer Vilde von Kroghs atelier. I det fjerne kan jeg se røyken velte ut av en pipe på Freia sjokoladefabrikk.
Mens jeg nærmer meg et tema for denne teksten, innser jeg at det ikke finnes noe bedre enn den perlen jeg har rett foran meg! For, inne i Hausmania, to etasjer ned, finnes det et annet «haus», nemlig Haus der Kunst, et visningssted som drives av kunstnerne Eirik Sæther og Calle Segelberg. Det åpnet i juli, først som en bar, før det ble omdannet til et galleri i august i år.
Så snart jeg har bestemt meg, rives jeg med av en følelse av handlekraft og tekster Eirik. Han forteller at de har en åpning og inviterer meg til kunstnermiddagen, der de skal servere moules frites. Jeg møtte Eirik første gang i 2007 i Tokyo, av alle steder. I et tidligere liv sto jeg bak en kunstnerdrevet messe sammen med noen venner, og Eirik var der som representant for et Oslo-sted som het Willy Wonka Inc. Jeg husker han ankom i et eksemplarisk galleristantrekk: blå blazer, hvit button-down-skjorte, blå jeans og brune dressko. Han hadde ikke noe problem med å fremstå som en elegant og ufordragelig type, og presenterte seg som galleridirektør. Først flere dager senere fant jeg ut at han faktisk var galleriets intern, og at antrekket var et kostyme. Calle og jeg studerte sammen på Kunstakademiet i Oslo. Han var en av favorittene mine, med sine slitte t-skjorter og utgåtte joggesko; jeg likte den anakronistiske nittitalls-vibben hans. Jeg fortalte ham flere ganger, sikkert til hans irritasjon, at han burde være med i bandet Ween.
Jeg fikk feilaktig inntrykk av at middagen var samme kveld, og ankom mens guttene var i gang med installere utstillingen. Eirik sto i baren og laget en flyer på laptopen, Calle lå på gulvet og hjalp kunstneren, Kate Sansom fra Berlin, med å strekke lerreter. Calle, som vanlig søt og småpervo, sier til Kate: «Alle sier at jeg ikke strekker hardt nok». Kate: «Du må strekke enda hardere».
Kate forteller at de har endret den opprinnelige planen, som var å vise hennes lange, brunglinsende malerier hengende løst fra veggen. Men, fordi de lignet, i det minste formelt, den forrige utstillingen med arbeider av Ellie de Verdier, en av Kates venner, var hun og Calle nå i ferd med å skjære dem ned til mindre formater og spenne dem på blindrammer. Uten å være klar over det hadde de to kunstnerne drømt opp arbeider i lignende formater som de hadde tenkt å presentere på samme måte – et vakkert nikk til substansen vi alle forskyner oss fra. Jeg ville latt dem være som de var. Maleriene så bra ut uansett.
To dager senere er det fredag og åpningskveld. Jeg er syk, men fast bestemt på å gå tilbake og gjøre det jeg gjør når jeg gjør noe. Jeg tilbringer dagen med å halvveis vente på at klokken skal bli seks, likevel klarer jeg å bli en halvtime forsinket. Jeg går ned trappene og gjennom en gang med et støvete piano, en vrakhaug med bøker og annet skrot, før jeg kommer til døren merket med «Haus der Kunst», skrevet for hånd. Jeg møtes av en akustisk versjon av Hello Mary Lou, som umiddelbart gjør meg glad. Rundt omkring i det lille atelieret som nå er galleri, står noen venner og andre kjente fjes: tre kvinner (inkludert meg selv), ni menn og en hund. Pilsen har ennå ikke begynt å virke, så stemningen er jovial men tilbakeholden. Det stinker stekeolje med innslag av terpentin fra oljemaleriene. Calle har på seg sin fineste forkommen-gallerist-dressjakke, og Eirik i baren har kontroll over musikken. Over hodet hans henger et samuraisverd fra en tidigere utstilling. Eirik ligner en slags loslitt versjon av Ed Hardy, komplett med baseball cap, flanellskjorte, gullsmykker og jeans. På spørsmål om inspirasjonen til antrekket, sier han noe jeg ikke får med meg, bortsett fra de siste ordene, som er «soy boy».
Ved vinduet står en en kokeplate. Når jeg spør Calle hvorfor valget falt på moules frites i Oslo midt i november, svarer han: «en reise til Paris nylig, kjærlighetens by er så inspirerende!» En bred planke i vinduet sørger for at den store kjelen med kokende olje ikke faller to etasjer ned og treffer noen i hodet. En mann som tydeligvis er frityrekspert forteller meg entusiastisk om den totrinns stekeprosessen som gir de beste pommes fritesene: en gang for å få dem myke og to ganger for å få dem sprø.
Enten på grunn av stekeskyen eller for å forberede seg på veggen av innendørs røyking som følger horden med unge lunger som snart ankommer, klatrer Eirik opp på en krakk og dekker røykvarsleren med tape og plast, balanserende på tærne på en barkrakk som selv balanserer. Elegant hopper han av.
Kunstneren er fortsatt ikke å se. Jeg begynner å tenke på at jeg er sent ute til et julebord for min andre jobb. Jeg søker noe som jeg ikke vet om jeg vil ha. Å være journalist, kanskje. Journalister skriver om noe, og dette noe er, ser jeg for meg, i stand til å gjenkjenne seg selv som noe det er verdt å skrive om. Men her opptrer vi alle som falske versjoner av disse tingene. Når jeg spør Eirik om maleriene, henviser han til pressemeldingen, som jeg ikke leser. Det er noe han egentlig ikke vil gi meg, og jeg vil heller ikke at han skal gi meg det. I rollene våre som gallerist og journalist, er vi faktisk ganske elendige.
Jeg vet ikke hvordan kvelden sluttet på Haus der Kunst, for rett etter at Kate kom, måtte jeg dra. Basert på tidligere kvelder er jeg sikker på at det kom masse folk. Telefonene deres må ha ringt mens venner nede ventet på å bli sluppet inn. Igjen og igjen har de passert søppelpianoet på vei til toalettet for å ta seg av nattens ærender. Ingen kan ha sett noe av kunsten, hvilket er helt greit, noe alle vet. Flere fiender vil også dukke opp; de blir venner igjen, og lar kvelden fortsette de neste 48 timene.
Haus der Kunst er et sted i Oslo der tiden står stille, en enklave der pilsen er billig og uten slutt, der små ting som det å røyke inne faktisk betyr noe. Et sted der alle ser fantastiske ut i det dunkle lyset, noe som også betyr noe.
