Om man ser bort fra den vakre, melankolske musikken som flyter gjennom rommene – det samme korverket som ledsaget performancen How We Trans, fremført på åpningskvelden – er videoen The Uprising – Soft Rebels, projisert i storformat på en skjermvegg foran inngangen til utstillingsrommet, det første man møter i Synnøve G. Wettens separatutstilling HOW på UKS. Vogue er navnet på en dramatisk og ekspressiv dansestil som oppstod i New York på 80-tallet. Tross dansens særpregede poseringer er det likevel vanskelig å oppfatte at det er den det dreier seg om. Den transseksuelle mannen befinner seg stort sett med ryggen til oss, og så ulidelig treig er avspillingen av det 4 minutter og 17 sekunder lange klippet at man knapt ser at bevegelsene utgjør en dans. Avspillingen i sakte film gjør at den større sammenhengen forvitrer; det er ikke lenger dansen man betrakter, men en serie spøkelsesaktige, isolerte gester – halvveis transparente lemmer blir liggende en kort tid før de rykkes videre mot neste frosne utsnitt av det som opprinnelig var en suggererende flyt.
Som i Wettens forrige utstilling i Oslo, Trans Panthers Manifesto – Preparations on a mutable manifesto på Tidens Krav i 2011, er Trans Panthers-bevegelsen en hyppig referanse. Trans Panthers er opprettet og koordinert av Wetten selv og benytter seg gjerne av manifester preget av et emansipatorisk, kjønnspolitisk program med særlig fokus på hvordan den rådende kjønnsdualismens undertrykker transpersoner. «Trans Panthers står for en frigjøring fra undertrykkende strukturer og krever rettigheter og frigjøring for alle», sier Wetten i presseskrivet. Eller som det heter i Trans Panthers Manifesto (2011): «we demand an endless space of love that blurs the borders of gender and sexuality». Manifestsjangerens agitatoriske språk er hos Wetten utfordret av en slags dveling, eller sensibilitet. Det er altså ikke en korthugget og framfus proklamering av et politisk program, i stedet veksles det mellom visjonære, dels kryptopoetiske passasjer og plutselig kamprop og oppfordringer til politisk handling – som om det ene naturlig fulgte av det andre. Skjøtingen av disse to nivåene, både estetisk og intensjonelt, synes sentralt i Wettens Trans Panthers-prosjekt. I seg selv en interessevekkende utfordring, som dessuten reiser det litt plagsomme – og derfor betimelige – spørsmålet om på hvilken måte kunsten kan påstå seg å være en politisk handling.
HOW er visuelt sett elegant og lett, nesten gjennomsiktig i uttrykket. Bortsett fra The Uprising… utgjøres den i hovedsak av små, unnselige formater, idiosynkratisk og spredt montert: Et foto av en brystvorte som titter frem fra en fra en løstsittende trøye (Nipple) henger uforklarlig høyt oppe på veggen, en video som spiller av regnbuens fargespekter (Love Letters) projiseres på gulvet på mezzaninen, osv. Utstillingen beskrives som en samling fragmenter fra Trans Panthers «arkiv». Arkivformen har kanskje sitt tydeligste nedslag i Share the Script, en liggende vitrine på hjul med en collage av papirdokumenter som visstnok skiftes ut underveis i utstillingsperioden. På denne måten understrekes det at arkivet det dreier seg om er i endring, bevegelse. Under glasset ligger et par utskrifter av nyhetssaker fra nettet: Australske myndigheter utsteder nå pass med en tredje kjønnskategori «X», og India har anerkjent et tredje kjønn – Hijras. På et oppslag nappet ut av Le Monde Diplomatique kan man lese om en gruppe saudiarabiske kvinner som har begynt å kle seg androgynt i protest mot repressiv lovgivning. I tillegg finnes et par tidligere Trans Panthers-manifester og bilder av dragartister og amerikansk urbefolkning. Her samles trådene, og med den stadige utskiftingen blir monteret en slags performativ miniatyrversjon av det større arkivets plastiske og dynamiske prinsipp.
Ikke overraskende inngår det i dette post-internett arkivet òg endel modifiserte, «funnede» videoer. Foruten The Uprising… vises Bodybrainbody og Silent Speech, begge projisert rett på vegg. Bodybrainbody fremstiller lik The Uprising også dans. Her er artisten i drag, og dansen gestisk og utagerende. En plutselig serie med jumpcuts forsterker bevegelsenes hektiske karakter. Et lignende moment finner en også i en tredje video: I den 17 sekunder lange loopen Shangela Dip, screenet fra en laptop, går en person (drag-artisten Shangela?) ut på dansegulvet hvor hun brått slynger seg til værs og legger seg bakover i luften før hun lander – et såkalt dip. Scenen fades umiddelbart ut og starter på nytt. I Silent Speech er vi derimot tilbake i det dvelende og sort-hvite. Et henført kvinneansikt er croppet av en undervinklet close-up. Munnen hennes beveger seg som om hun snakker, men lydløst.
De ulike tempoene i videoarbeidene representerer sensuelle ytterpunkter. Det er mye fokus på kroppen som språkløst uttrykk, frigjort, ekstatisk, henført – som en gestaltning av affekt; men vi møter den også i et medisinsk perspektiv. Historien om tvillingene Jonas og Nicole, hvorav den ene er kvinne fanget i kroppen til en mann, presenteres både som fotoportrett på veggen og i en kort artikkel i fanzinen She Is My Brother. Besøkende kan plukke fanzinen med seg fra en liten haug på gulvet. I utstillingsessayet fremstilles grepet som en slags overskridende spredningsstrategi som bringer arkivet «fra UKS’ lukkede rom og ut i verden». (Det er jo i og for seg sant, men det er fristende å innvende at «verden» i dette tilfellet er betegnelsen på en nokså lukket, sosialt homogen sfære). Fanzinen inneholder tre diktlignende og to mer saksorienterte tekster: En beskriver den tradisjonelle aksepten for transvettisme hos den amerikanske urbefolkningen og en handler om nevnte tvillingpar. «Diktene» har titler som Queer time and space og SPECTRALITY. Her utmales en slags utopisk sosial visjon. Det oppfordres til «radikalisering av intuisjonen», og erkjennelse av verdens grunnleggende plurale karakter. Kjønn bør ses som et spekter heller enn skarpt adskilte kategorier. Når den drømmende Queer time and Space brått avsluttes med den agiterende henvendelsen «Gender apartheid is savage. We demand acceptance and legal rights for our third gender» minnes man på hvor umake (og til tider komisk) koblingen mellom Trans Panthers estetiske og politiske programmer fremstår.
Selv om Wetten hevdes både å ha «aktivisme i blikket» og «et engasjement for praktisk politikk» er det vanskelig å spore noen strategi i HOW som er utpreget praktisk-politisk eller aktivistisk. Heller enn et forpliktende, realitetsorientert program er det som estetisert, appropriert arkivmateriale transpanterne blir synlige. Ikke på noe punkt bryter Wetten med samtidskunstens formale skjema og gjengse poetikk. Dermed er bevegelsen også sikret fullstendig politisk impotens. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at Wettens kunstneriske prosjekt bare er en av flere kanaler for Trans Panthers politiske arbeid, men det er få spor av dette i utstillingen. Søker man på «Trans Panthers» på nettet får man opp en sammenrasket weebly-hjemmeside der det blant annet finnes tips om hvordan en transperson kan forsvare seg verbalt ved trakassering («I know myself to be a (women) / (man) / (etc) better than your common sense to leave other people alone»), eller man kan kjøpe en lilla beret via Paypal. Klikker man på fanen «community projects» derimot, får man, forutsigbart nok, bare opp en tom side. Den siste posten på Trans Panthers facebookside er fra 25. mars. Bevegelsens tilstedeværelse og aktivitet utenfor kunstrommet er med andre ord nokså tilbakelent. Trans Panthers tilsynekomst i det offentlige har en likhet med danserens spøkelsesgester i filmen The Uprising…; de er stivnede, transparente, tatt ut av den reelle politiske handlingens flyt.
Ironisk her er at det hos Wetten ettertrykkelig handler om informasjonsdeling, samtidig befinner vi oss i det som må være selve innbegrepet av et sosiokulturelt ekkokammer: gallerirommet. Her privilegeres det kontemplative, utspørrende, spekulative møtet med objektet. Kommunikasjonen mellom verk og betrakter er dermed ustabil og utsagnet vilkårlig. Sploitation-filmen Ticked off Trannies with Knives (2010, regissert av Luna Israel), som Trans Panthers promoterer på facebook er et treffende eksempel på en kunstnerisk strategi som, i motsetning til Trans Panthers, faktisk åpner seg mot et større distribusjonsnettverk og dermed potensielt når et ikke-likesinnet publikum som kan påvirkes. Med sitt uttalte engasjement for praktisk politikk, inviterer Wetten oss til å vurdere Trans Panthers-initiativet i lys av hva det gjør, dets sosiale konsekvenser, snarere enn bare hva det betyr. Sosiale konsekvenser er selvfølgelig vanskelige å måle, men siden kunstrommet er prosjektets primære nedslagsfelt (og, etter alt å dømme, nettaktiviteten nokså laber) kan man anslå at gruppen Trans Panthers når ut til sammenfaller med den kunsten vanligvis henvender seg til, en allerede nokså liberalt innstilt demografi i spørsmål om minoriteters rettigheter, om jeg kjenner den rett.
Kanskje kan man sno seg ut av dette intensjonsmessige dilemmaet ved å hevde at det dreier seg om en fiksjon med et ekspansivt rammeverk som også innebefatter en iscenesettelse av Trans Panthers som en pseudopolitisk bevegelse (evt. politisk pseudobevegelse), der presseskriv og andre intensjonsformidlende kanaler inngår i fiksjonen. Tilsynelatende politisk handling blir en del av kunstens repertoar. I møte med Trans Panthers politiske vyer konkluderer man at leflingen med det praktiske politiske livets språk og fremtredelsesformer utgjør et kunstnerisk materiale snarere enn å egentlig brukes politisk. Riktignok kan spørreordet i utstillingens tittel leses som en oppfordring til å sette det politiske programmet ut i liv, et handlingsforberedende spørsmål av typen: «Hvordan» får vi dette til å bli realitet? Men et spørsmål om «hvordan» kan òg ses som et uttrykk for politisk apati; å spørre betyr å utsette handling.
Takk for fint og tydeleg svar Stian.
Eg er sjølvsagt heilt enig i at viss hovudsaka var å kjempa for minioritetar sine rettighetar finst der andre politiske kanalar som fører til raskare handling enn kunstfeltet, dersom ein får gjennomslag for sine synspunkt, vel og merka. Eg skjønar at du for ein stor del tek utangonspunkt i at utstillingsteksten nemner aktivisme og praktisk politikk, og at du slik sett tek prosjektet på alvor og også undersøker det politisk, men eg oppfattar, som sagt, utstillinga og det politiske i den som langt meir komplekst enn berre eit krav om rettighetar. Kva vi forstår med politikk og vidt kjønnsbegrep er kanskje òg nokså ulikt her. Eg ser ikkje korleis det å vera enig i minioritetar sine rettighetar er det same som, eller nødvendigvis inneber å ha eit vidt og nyansert syn på kjønn. I dette tilfellet opplever eg og bruken av begrepet minioritetar som reduserande.
Eg synst òg at det er veldig interesant å tenka på «Hvem er det kunsten får til å snakke og erkjenne og hva slags handling avføder denne samtalen og erkjennelsen?» Diverre kan ikkje eg, like lite som du, sikkert, måla det i detta tilfellet. Og eg anar at vi vil anta litt ulike ting om saken. Ein kan jo tru at dei fleste som såg utstillinga har eit vidt syn på kjønn og dermed berre fekk sine tidlegare oppfatningar bekrefta. Men viss eg går utifrå meg sjølv, så fekk iallefall eg nye tankar kring tema. Eg har snakka med ein del folk både i og utanfor kunstverda om kor vidt ein oppfattar kjønn i meir normative kategoriar eller og emnar å sjå det i eit vidare spekter, og kva det vil seia. På kva måte sansar vi kjønn, i oss sjølve og hjå andre? Noko som ikkje er lett å svara eintydig på, ofte tek eg kjønn for gitt, og for sant og stabilt, nettopp derfor synst eg mangfoldet av uttrykk og informasjon i utstilling var viktig. At mine samtalar har ført til endring i noko praksis til no, tviler eg òg på. Men eg vil hevda at potensialet er der, og at det vil avhenga av situasjonen folk er i og hamnar i. Som vi veit, kjem handlingar ofte an på haldningar og oppfatningar, som igjen er baserte på svært komplekse nettverk av tankar, mentale bilete, erfaringar og kjensler av ymse slag, som ein gjerne ikkje er heilt medviten om ein gong. Noko er kollektivt og noko er personleg og individuelt og mykje er begge delar. Oppfatningar dannar grunnlag for det politiske. Og dei kan endra seg om ein er open, gjennom sansing og samtale, mellom anna. Det er her det du kallar «representasjonskritisk poetikk» kan spela ei rolla, trur eg, om vi lar den. At det er denne poetikken som «på sett og vis insulerer kunstfeltet fra en større offentlighet» forstår eg dermed ikkje. På kva sett og vis? Eg antek at utgongspunktet for representasjonane ofte ligg utanfor sjølve samtidskunstfeltet, så eg undrar meg, vert den forankringa broten gjennom verkemidla og språket i poetikken og/eller kritikken? Eller skjer det på grunn av resepsjonen i sjølve kunstfeltet?
Du skriver «Vel, det er min påstand at samtidskunstfeltets avsondrethet er reell, uavhengig av hvordan verden fortoner seg fra inne i fiksjonen.» Viss det er kunstverda sin relasjon til det politiske som er fiksjonen her, så vil eg seia som Timothy Morton «reality is not an illusion, it is like an illusion». Eg ser relasjonane som reelle, sjølv om dei, både i og utanfor kunstfeltet, kan syna seg som fiksjon. Dei har eit potensial nettopp fordi dei ikkje er direkte og eintydige, men kan vera fleksible, komplekse, og fordi dei fører til, som du skriv, «kontemplative, utspørrende, spekulative møter.»
At du bruker ekkokammer som bilete på kunstverda er bakgrunnen for at eg nemner at haldningar i teksten din kan hindra kritisk diskurs, (eksempelvis at «samtidskunstens formale skjema og gjengse poetikk» sikrar fullstendig politisk impotens, at kunstverda er avsondra og består av «lukkede kretsløp» eller at utsagn i gallerirommet vert vilkårlege). Det sosiale ekkokammeret er jo kjenneteikna nettopp ved at ekkoet (enigheten) hindrar diskusjon. I min spekulasjon bygger dei nemde oppfatningane òg oppunder dette ekkosystemet, i og med at dei vil påverka korleis ein ser og snakkar om kunsten, og kanskje utelukka diskusjonar som kanskje kunne påverka ulike oppfatningar. Dersom ein ikkje såg kunstverda generelt, eller UKS spesielt, om du vil, som så avsondra og poetikken som isolerande, finst der eit større potensial for å sjå andre samanhengar, og sånn kan kanskje kunstfeltet (og tema rundt kjønn i dette tilfellet) verta meir nyansert og mindre homogent. Og vi to er jo ikkje enige, så her høyrer eg ikkje noko ekko. Men det er symptomatisk at vi diskuterer kunstfeltet sine (u)mulige relasjonar meir enn sjølve utstillinga, eller ekkokammeret meir enn dansen, som du kanskje ville sagt.
Takk for innspill, Randi
Med sosiokulturelt ekkokammer sikter jeg til det vedtatt nokså sosialt homogene befolkningssegmentet som befatter seg med samtidskunst. Det jeg beskylder Wetten/UKS for er å ikke ta høyde for hvordan samtidskunstens gjennomgående «representasjonskritiske poetikk» – siden det er denne som på sett og vis insulerer kunstfeltet fra en større offentlighet – er på skjæringskurs med intensjonene om å bedrive en form for politisk agiterende kunstpraksis. Min kritikk av HOW er altså først og fremst en påpekning av den strategiske blindsonen i et prosjekt som ikler seg en overordnet politisk intensjon og trekker veksler på aktivistisk form samtidig som det løser billett til samtidskunstens lukkede kretsløp. Kunst som sådan er ikke avskåret fra å ha politisk innflytelse i en eller annen form bare i kraft av å være kunst, men det finnes gode argumenter for å hevde at en utstilling på UKS bestående av appropriert video i hovedsak henvender seg til «menigheten», som, lik Wetten, allerede sympatiserer med transpersoners krav om likestilling ganske enkelt fordi de sokner til et sosialt segment der disse holdningene er normen. Meningsutvekslingen kan være så interessant den bare vil, men den har ingen innflytelse utenfor sin egen avsondrede og, i sosialpolitiske spørsmål, nokså konsensuspregede deloffentlighet. Hva et «vidt syn på kjønn» skulle innebære av praktisk (altså ikke bare erkjennelsesmessig) betydning som ikke allerede er rommet i en grunnleggende «liberal innstilling i spørsmålet om minoriteters rettigheter» ser jeg ikke. Spørsmålet er uansett, så lenge man vil snakke om kunstens politiske virkelighet og ikke bare dens politiske vyer: Hvem er det kunsten får til å snakke og erkjenne og hva slags handling avføder denne samtalen og erkjennelsen? I det et kunstprosjekt påberoper seg et praktisk-politisk engasjement er det etter min mening betimelig å vurdere kunstnerens strategi i et perspektiv som tar denne ambisjonen på alvor. En reduktiv, kanskje urettferdig, optikk å se Wettens praksis gjennom, men formidlingen av utstillingen gjennom å betone praktisk-politiske og aktivistiske aspekter ved TP samt TPs egen agitatoriske retorikk, inviterte nå en gang, etter min mening, denne vinklingen. (At HOW på alle mulige andre måter er en fin og interessant utstilling utelukkes ikke av at den er praktisk-politisk ineffektiv.)
Jeg er ikke uenig i at et møte med samtidskunsten kan være politisk dannende gjennom å som du sier hjelpe oss å «sansa samanhengar mellom oss sjølve, våre liv og dei større strukturane i samfunnet…», det jeg er uenig i er at samtidskunstens gjengse formale repertoar og tilegnede visningsrom er egnede kommunikasjonsverktøy om hensikten er å bruke kunsten i kampen for minoriteters rettigheter. Om HOW ikke instigerer annet enn et «poetisk håp» hos en gruppe som allerede by default er prinsipielt enige i kunstnerens politiske budskap, er det at Trans Panthers bedriver «fiktiv aktivisme», ikke spesielt kontroversielt å hevde. Du skriver: «Der er kanskje heller ikkje noko skarpt skille mellom det vi kallar kunstverda og den andre verda … i Trans Panthers sitt virke.» Vel, det er min påstand at samtidskunstfeltets avsondrethet er reell, uavhengig av hvordan verden fortoner seg fra inne i fiksjonen. På hvilken måte mine oppfatninger og holdninger er til hinder for «kritisk diskurs», og «open spekulasjon og diskusjon» skulle jeg gjerne sett utdypet.
«I do wish for a world where politics was practiced more poetically and artistically» Jane Bennett, The New School
«For hva mennesket enn erkjenner, erfarer eller vet; det blir bare meningsfullt i den grad det tales om det» skriver Hannah Arendt i Vita Activa.
Eit sosiokulturelt ekkokammer, slik eg forstår det, er eit rom der meiningar vert forsterka ved at dei vert gjentekne om att og om att. Alternative synspunkt har vanskeleg for å nå fram, og dermed kan ikkje ein kritisk diskurs oppstå. I spørsmålet om TransPanther-prosjektet til Synnøve G. Wetten er politisk eller ikkje, reelt sett, både i og utanfor gallerirommet, vil det og spela ei rolla korleis vi som publikum snakkar om det vi erfarer, erkjenner og veit, i og utanfor dette kammeret. Kan det henda at nettopp ein del av dei oppfatningane som kjem til syne i Gabrielsen sin kritikk og er med og svekker potensialet for kritisk diskurs? Er det verkeleg slik at «samtidskunstens formale skjema og gjengse poetikk» sikrer «fullstendig politisk impotens»? I denne utstillinga spesielt, og i kunsten generelt? Er det då slik at dei kjente formene og dei lukka romma gjer innhald uvesentleg og at «det kontemplative, utspørrende, spekulative møtet med objektet» gjer eit kvart utsagn vilkårleg? Er det altså kunsten sine eigne poetiske verkemiddel som her hindrar interesann meiningsutveksling? Eller er kanskje haldningar som desse, dei største hindra for open spekulasjon og diskusjon? Finst der ikkje politisk potensial sjølv når kunsten ikkje er pragmatisk eller ei direkte politisk handling?
Fordi om kunstverda er ei homogen sosial sfæra som er liberal i sitt syn på minioritetar, trur eg ikkje at den nødvendigvis har eit vidt syn på kjønn. Utstillinga How handlar, slik eg ser det, nettopp om å søka det motsatte av homogenitet, eit større perspektiv på eige og andres kjønn og identitet, og dermed er det og relevant at den bruker kunstens språk. I blandinga av dans, tekst, poesi, sang, lyd, farge finst der eit poetisk håp og konkrete visjonar om breiare og fleire syn på kva kjønn er. Og det kan ikkje berre oppstå gjennom aktivisme og direkte politisk handling, men gjennom oppmerksomhet, sensitivitet og erkjenning. Der er kanskje heller ikkje noko skarpt skille mellom det vi kallar kunstverda og den andre verda, mellom det politiske, aktivistiske og poetiske i Trans Panthers sitt virke. Det politiske bør sjåast i eit større spekter her, kunsten kan sjølvsagt få oss til å erkjenna og snakka på andre måtar enn det eg trur Gabrielsen meinar med «den reelle politiske handlingens flyt» kan.
Nyanserte blikk på kjønn og identitet angår alle, og dei av oss som føler oss som menn eller kvinner. Og det er kanskje nettopp gjennom å sansa samanhengar mellom oss sjølve, våre liv og dei større strukturane i samfunnet, på poetiske og konkrete måtar, at nye visjonar kan kjennast, tenkast, snakkast om og kanskje oppstå, i lengre perspektiv. Dermed ligg ein del av kunstens politiske potensial nettopp i sensitive, poetiske og ettertenksame spekulasjonar.