Den svenske regissøren Ruben Östlund vant i mars Gullpalmen i Cannes for sin femte spillefilm The Square, som henter sin handling fra Stockholms kunstverden. Han er den første nordiske vinneren av den prestisjefylte prisen siden Lars von Trier vant for Dancer in the Dark i år 2000. Filmen har Norgespremiere i dag.
Östlund personifiserer alle sider ved det profesjonelle og smarte svenske kunst- og kulturlivet: morsom, vennlig, kjapp, intelligent, selvironisk, velpleid og salgsorientert. Sånn sett er han selv et godt argument for den gamle innsikten at stilen og mannen er to sider av samme sak: Östlunds filmer preges av de samme egenskapene han byr på som intervjuobjekt.
The Square føyer seg til listen over satiriske filmer som spiller seg ut i «kunstverden», filmer som Art School Confidential, Boogie Woogie og (Untitled). De beskriver ofte et samfunnsområde befolket av eksentrikere med sprø ideer og primadonnanykker, og fagfolk som snakker et uforståelig stammespråk. Filmen er imidlertid mer kompleks enn de fleste av sine sjangerslektninger, og tar utgangspunkt i en kunstinstallasjon Östlund selv sto bak, og de spørsmålene han ble sittende igjen med etter verkets realisering.
Kunstverket The Square, eller Rutan som det het i virkeligheten, ble realisert på museet Vandalorum i Värnamo i 2015, som et samarbeid mellom Östlund og filmprodusenten og professoren Kalle Bomann. Filmen The Square handler om kuratoren som er ansvarlig for oppførelsen av et identisk verk på en institusjon i Stockholm, og forviklingene han fanges i etter å ha blitt frastjålet en telefon. Det var naturlig å åpne samtalen med Östlund med dette verket og hva han og Bomann opprinnelig hadde ønsket å oppnå.
Hvordan kom kunstverket Rutan i stand, og hvordan utspilte den prosessen seg?
Kalle Bomann, som nå er 75 år eller deromkring, har vært veldig viktig for meg som filmskaper. Han produserte min første langfilm og jeg lærte å kjenne ham på filmskolen i Göteborg. Han delte en idé med meg om at man skulle gjøre Nybroplan i Stockholm om til en «fredet sone» hvor man skulle kunne stille fra seg eiendeler, vesker og slikt, for «der stjeler vi ikke». Med en gang jeg hørte dette skjønte jeg at det faktisk er mulig å skape en slik sosial kontrakt. Det fins en masse sosiale kontrakter i samfunnet og det går an å forandre disse sosiale kontraktene. Jeg kunne ikke slippe den tanken.
Siden laget jeg en film som heter Play, som kretser rundt noen unge gutter som raner andre unge gutter, og er inspirert av hendelser i Göteborg, hvor jeg bor. Jeg leste gjennom rettsprotokoller, og ranene skjedde midt på dagen mens det var en masse voksne mennesker omkring. Disse voksne hadde store vanskeligheter med å ta ansvar for de voldsomme situasjonene, til tross for at de utspilte seg to meter fra dem. Og barna spurte heller ikke om hjelp. Voksenverden og barneverden utspilte seg på to parallelle nivåer, som ikke hadde kontakt med hverandre.
Jeg snakket med faren min om dette. Han fortalte at som barn på 1950-tallet, så fikk han en adresselapp rundt halsen av foreldrene og ble sendt ut for å leke midt i sentrale Stockholm. Den gangen var holdningen at andre voksne var en ressurs for ens egne barn. Til tross for at samfunnet ikke har blitt farligere – i alle fall ikke de områdene vi snakker om nå – har det funnet sted en holdningsendring. Hva kommer den holdningsendringen av, og hvordan kan man stagge den?
Da vi jobbet med dette, fortalte en journalistvenn at han skulle skrive en reportasje om to ulike samtidsfenomen i Göteborg. Det ene var gated communities, det andre var mafialignende grupper. Han mente at begge disse fenomenene vitnet om en tapt tiltro til det som finnes i midten, ideen om vårt felles prosjekt, staten, samfunnet. En gated community er en veldig aggressiv måte å si at «her går grensen for vårt ansvar, alt på utsiden betrakter vi som en potensiell trussel». Og mafiaen er en måte å si at «vi følger ikke samfunnets regler og ordninger, vi setter vår egen agenda».
Inspirert av min fars fortelling og denne reportasjen, og med utgangspunkt i Kalles idé, skapte vi en symbolladet plass der vi skal bli minnet om vår rolle som medmennesker. Plassens inskripsjon – «Rutan är en frizon där tillit och omsorg råder. I den har vi samma rättigheter och skyldigheter utan åtskillnad» – er hentet fra FNs menneskerettighetserklæring. Så det er jo et veldig elskverdig prosjekt, med et altruistisk, humanistisk budskap.
Jeg vil ikke egentlig kalle Rutan et kunstverk, jeg vil sammenligne det med et humanistisk trafikkskilt eller et overgangsfelt. Et overgangsfelt er jo en fantastisk oppfinnelse hvor vi har inngått en avtale om at bilistene skal være forsiktige med fotgjengerne. På samme måte skulle Rutan skape en sosial kontrakt og minne om den, heller enn å være et kunstverk som skal vekke spørsmål. Poenget er å se det som noe så enkelt som en trafikkregel, for å fri oss fra konflikten som oppstår når noen forsøker å kidnappe humanistiske spørsmål, enten det er på høyre- eller venstresiden, eller innenfor religion.
Nå står installasjonen i Värnamo og i Grimstad i Norge. Og det interessante er at da jeg skulle forsøke å snakke om installasjonen, så kjente jeg selv på en konflikt: Ja, det er kjempefine verdistandpunkt, men hvorfor skal jeg bry meg? Jeg skjønte at dette ikke vil få feste i medielandskapet hvor jeg forsøkte å reklamere for ideen. Filmen løste den konflikten for meg.
Ett sjikt av filmen handler om et PR-byrå som skal markedsføre verket. Alle er jo enige i disse standpunktene, så for å få oppmerksomhet må det skapes en konflikt. Det gjør de ved hjelp av en Youtube-video som heter Blond Child Beggar Gets Blown into Pieces, og media går rett i fellen:
– Hva mener dere, hva har dere tenkt, hvorfor har dere laget denne videoen?
– Jo, det er for å markedsføre kunstverket.
– Hva er det for et kunstverk?
– Jo, det heter Rutan.
– Å! *skrible, skrible*.
Til slutt får disse humanistiske standpunktene slippe til ved hjelp av kyniske grep.
Mye av filmens humor baserer seg på vennlig harselas med kunstfeltets koder og feberhete språk. Men dette er jo en film som handler om mer enn kunst. Hvorfor var samtidskunsten en fruktbar arena for historien du ønsket å fortelle?
Det er to grunner til at jeg ville bruke kunstscenen i The Square. For det første var den forrige filmen min, Turist, lagt til en svært kunstig verden, nemlig et skisted. Det er fullstendig menneskeskapt. Skistedene er liksom bare sluppet ned i den ville naturen, og det var interessant å stille mennesket opp mot den usiviliserte, rå naturen. Jeg tror jeg lette etter en lignende bakgrunn til denne filmen, selv om jeg ikke visste hva det skulle være. Da jeg begynte å jobbe med Rutan i Värnamo ble det som en naturlig researchperiode for meg. Men det var ikke før jeg kom til Walker Arts Centre i Minneapolis, hvor de gjennomførte en retrospektiv av mine filmer, at det gikk det opp for meg at faen, skal ikke den nye filmen utspille seg i dette miljøet?
Denne hvite kuben, som vi har bestemt at vi skal stille ut ting i, og som på en eller annen måte skal vekke spørsmål om det som skjer utenfor, det er en så kunstig arena. Det er også en arena hvor det er utrolig vanskelig å manøvrere. Jeg syns også det var morsomt å la en statsansatt sjefkurator lede oss gjennom filmen. Det er en rolle der han er nødt til å forholde seg til mange krefter. Han er nesten som en politiker, som alltid kan bli kritisert. Han skal være en representant både for den frie kunsten og for noe oppbyggelig i samfunnet. Samtidig har han markedsøkonomiske krefter som drar i ham. I filmen får vi kikke på kunstverden, og i den verdenen blir det mulig å verbalisere ideene omkring Rutan, som ligger tett på ideer om relasjonell estetikk og slikt, uten at det føltes for konstruert.
Speiler din avbildning av kunstverden din erfaring av filmverden?
Ja, den gjør det nok. Filmen har en scene fra en performance hvor en mann spiller ape under en gallamiddag, den handler nok mer om filmverden enn om kunstverden. Målsettingen med The Square var at den skulle ha premiere i Cannes, og alle filmene som er med å konkurrere der vises jo for et smokingkledd publikum. At det publikummet skulle sitte der og se på et annet smokingkledd publikum som forsøkte å håndtere denne kunstneren var et mål i seg selv. Men filmens glamour finnes jo definitivt i kunstverden også, selv om man kanskje ikke har smoking på seg like ofte.
Din forrige film Turist, fikk mye oppmerksomhet for sin behandling av mannsrollen. Også i The Square møter vi en mann i krise, men i denne filmen knyttes dette til et mer overordnet, kritisk blikk på samfunnet. Hva er forholdet mellom maskulinitetskritikken og samfunnssynet ditt?
Det er utrolig interessant å være mann i dag. Det finnes en kollektiv skyld som menn bærer med seg, samtidig som man befinner seg i en veldig privilegert posisjon. Det går an å undersøke denne mannsrollen fra så ekstremt mange ulike vinkler. På samme måte som kuratoren må forholde seg til kunstens frie uttrykk, samtidig som kunsten er knyttet til staten og skal være oppbyggelig, og samtidig som det er mye penger involvert, så finnes det noe i mannsrollen som er koblet til like mange tråder.
Jeg hørte på en podcast med skuespilleren Tommy Berggren… Faen, se på disse mennene når de blir eldre, de bærer på en sånn skyld når de ser tilbake på sine egne liv. Det er veldig, veldig interessant. Og det er så jævlig urettferdig. Kvinner kan jo bare flyte gjennom med en idé om at en kvinne har rett til å lytte til sine egne følelser og handle ut fra dem, mens mannen skal hele tiden ha blikket mot horisonten, mot et større prosjekt, man skal ofre seg for sin nasjon, sin familie… for fotballaget. Det fins noe kulturelt innebygget i mannen som har utspring i at han ikke skal se på seg selv som individ og tilgodese seg selv som individ. Så fort noe slikt skjer så er det som om det avsetter seg spor av skam i disse eldre mennene.
Men dette ansvaret som menn ikke tar, og som inngir dem med skam, går det an å knytte det til spørsmålet om tillit? Er det en generasjon av menn som ikke har tatt ansvar for det samfunnet de har vært en del av?
Det vet jeg ikke, selv om jeg tenker at det er slik. Mannsrollen har jo tidligere sett så annerledes ut, og det er jo nesten naivt å tenke at man skal kunne bryte fri fra den rollen.
Jeg har lyst til å returnere til Rutans godhjertede og idealistiske natur: Hva mener du er kunstens og filmens rolle, stilt overfor et ønske om å skape et gode for samfunnet?
Jeg opplever det ikke som idealistisk. Mennesket er en imiterende skapning, vi hermer det vi ser. Oppførselen vår avspeiler kulturen vi befinner oss i. Om vi lærer at vi skal være snille med hverandre, så er vi snille med hverandre. Haha! Vi er ikke så mye mer komplekse. Selvfølgelig behøver vi nødvendige økonomiske forutsetninger – et samfunn som ikke er for ulikt – men for å opprettholde en bra omgangsform må vi stadig minnes om visse verdier. Man kan kalle det idealistisk, eller man kan kalle det en underbygging av en viss type ideer, og det er jo en kamp som må pågå hele tiden. Tar man ikke den kampen så blir disse standpunktene mindre tilstedeværende i samfunnet.
Men det er interessant at disse verdistandpunktene vekker så mye aggresjon. Jeg har en venn, Mathias Andersson, som laget et teaterstykke som heter Utopia. Det består av to akter. Den første akten handlet om rus, og hvordan vi når personlig tilfredsstillelse. Den andre akten handler om utopien, hvordan vi skaper et idealsamfunn og når en kollektiv tilfredsstillelse. Denne andre akten vekket en utrolig forargelse. Når journalister skulle skrive om den var det slik: «Vi venter bare på at de røde fanene skal komme inn på scenen. Dette er politisk 70-tallsteater.» Det var som om fellesskapsprosjektet var provoserende i seg selv. Det individuelle prosjektet derimot, det er ikke provoserende i dag. Det er kanskje noe der jeg kan kjenne igjen i meg selv, kanskje det er årsaken til at jeg selv blir provosert av Rutan.
