Ryanairflyet fra Rygge var ikke direkte stappfull av norske kunstfolk da det lettet på vei mot Venezia tirsdag ettermiddag. En god håndfull var likevel på plass med en overvekt av uavhengige kuratorer og kritikere. Også deler av Momentum-teamet var med. Alle var på vei til sirkuset i byen med all broene.
Kvelden før den offisielle føråpningen var festene allerede i gang. Darius Miksys i den litauiske paviljongen viste Behind the White Curtain, en utstilling hvor publikum selv får velge og vrake blant arbeider fra et bredt arkiv av litauiske kunstnere. Alle kunstnere med offisiell statsstøtte var representert i arkivet og utstillingen endrer innhold like fort som publikum endrer smak. Noe for det nye Nasjonalmuseet?
Senere på kvelden holdt tre av de europeiske galleriene til Ida Ekblad en middag ute i den varme natten for å feire den unge kunstnerens biennalebidrag. Etter middag begynte letingen etter action. Flash Art er kanskje ikke Italias kuleste kunstmagasin, men festen i Palazzo Contarini Corfú var kveldens trekkplaster. På veien opp trappene fikk jeg en sniktitt på utstillingen Baton Sinister knyttet til Bjarne Melgaards undervisningsprosjekt Beyond Death. Mye ekspressiv angst. Kvelden viste seg til å bli lang, men når man støter på alle fra Okwui Enwezor til Mats Stjernstedt gatelangs i Venezias uendelige labyrint, blir det hele en underholdende hvem er hvem i kunstverdenen.
Ingen kan vel si nei til proseccofrokost på Peggy Guggenheim museet? Museet var vert for en rekke amerikanske fester og arrangement, blant annet utdelingen av the Calder Prize som i år gikk til Rachel Harrisons, samt feiringen av den amerikanske paviljongen og utstillingen Gloria av Allora & Calzadilla. Etter litt musserende og noen jordbær var energinivået bygget opp og man var klar for kunsten.
Biennalen i seg selv virket ganske rolig, forholdene tatt i betraktning. Den internasjonale utstillingen i Arsenale var oversiktlig og de eneste køene var til maten og James Turrell. Kunstmessedirektør Marc Spiegler og Dokumentageneral Carolyn Christov-Bakargiev var på plass. Borte blant de nasjonale paviljongene i Giardini samlet Nils Bech en god skare fans og tilfeldig forbipasserende, undertegnede inkludert, i Standard (Oslo)-kunstneren Oscar Tuazons «parapaviljong». R.E.M.-vokalist Michael Stipe, kurator for Frieze Projects Sarah McCrory, gallerist Nicky Verner, Tone Hansen fra Henie Onstad Kunstsenter og NRK var blant de mange som stoppet opp for å høre Bech traktere spesialkomponerte låter til Tuazon og Ida Ekblads arbeider.
Køene til de nasjonale paviljongene på Giardini var lengst utenfor den amerikanske paviljongen. Amerikanerne vant gulløven under den forrige biennalen for beste nasjonale paviljong og har en god sjanse til å stikke av med trofeet også denne gang, dersom man skal tro buzzen på biennalen. Det har aldri vært så mange nasjonale paviljonger på Venezia biennalen, men for hver Allora & Calzadilla finner man ti paviljonger som har pøst penger på prosjekter som ikke fenger. Lange køer var det også på Mike Nelson sitt bidrag i den britiske paviljongen og Thomas Hirschhorns sveitsiske. Installasjonskunst i alle kanaler, med andre ord. Det svenske bidraget i den nordiske paviljongen virker sobert og konsist i forhold til den danske naboen som fremstår som om det skriker på oppmerksomhet.
Office for Contemporary Art Norway, klarte å trekke to stappfulle saler til Ranciére foredraget i ærverdige Istituto Veneto di Scienze. Den ene salen fikk servert Jacques Rancière live, den andre en livestream av foredraget. Det er vel ingen overraskelse at Ranciére trekker folk, men OCA klarte å markere seg også på andre måter. På onsdagskvelden klarte de å samle store deler av kunstadelen, både den norske og internasjonale, i Palazzo Brandolini. Hans Ulrich Obrist, Carolyn Carolyn Christov-Bakargiev, Chuz Martinez og Ute Meta Bauer minglet med Marta Kuzma, Audun Eckhoff, og Karin Hellandsjø.
Dagene i Venezia går med til å traske rundt etter kunst, kveldene går med til å finne festene. Dagene er overraskende rolige, om man takler å navigere blant turister og selgere, mens kveldene er heseblesende. Hvor er festen over alle fester? Hvordan kommer jeg meg dit? Står jeg på lista? Og hvor svett er jeg egentlig? Det hele minner om en chartertur hvor alt er pakket og tilrettelagt for konsum. I Venezia må du kanskje ikke kjøpe dundyner eller eiendom, men det er en pakketur til en av verdens mest populære turistattraksjoner som til tider fortoner seg som en blanding av chartertur, sirkus og ungdomsklubb. Turisme rundt kunst og kultur er her for å bli. Hvor ellers kan man danse og synge Lady Gaga sanger med Emily Sundblad og John Kelsey i en hotell lobby? Kall meg Charter-Geir.
