Hål som hål
Ballroom Blitz, the Sweet, 1973; Ambition, Subway Sects, 1977; The Jesus & Mary Chain i Ørebro i 1985 og Lukas Moodysons poesi-fanzine Spao Spasiba fra omtrent samme tid.
Artikkel
Den lunkne pluralismen
Det kan virke som om dagens kunst har havnet i neopluralismen, et neo som er et ekko av det sene 70-talets pluralisme.
Gollum i grenseland
Den animerte Gollum-figuren i Ringenes Herre er et fascinerende eksempel på at forholdet mellom animasjon og «vanlig» film ikke er så entydig som man skulle tro.
Samplet naivisme, programmert nostalgi
Kim Hiorthøy er aktuell med tre EP-utgivelser denne våren. Hans musikk har en æregen billedskapende atmosfære, kjennetegnet av noe hverdagslig, naivt og nostalgisk.
Kill Bill og den kulturelle Robin Hood
Visste du at Uma Thurmanns motorsykkeldress i Kill Bill vol. 1 er en eksakt kopi av Bruce Lees drakt fra hans siste film? – at lappen over Darryl Hannahs øye er hentet fra den svenske exploitation-klassikeren Thriller?
Jag är ensam, förvirrad och rädd, jag fryser och gråtattackerna kommer med allt kortare intervaller
I Tommy Olssons anmeldelse av Carnegie Art Award møter vi ingen malerier. I stedet møter vi Tommy som en slags Francis Bacon på nattlig tokt mellom åpninger, prisutdelinger og mørke barer til han til slutt ender med å forsøke å ta seg ut gjennom garderobeskapet etter et sent nachspiel.
Beretning om en varslet krise
Fjorårets kunstdebatt var preget av kunstinstitusjonenes kritiske blikk på sin egen virksomhet. Her hjemme materialiserte diskusjonen seg i Office for Contemporary Arts (OCAs) første bokutgivelse, New Institutionalism.
Solhjell som billedkunstner
Med dette sier jeg: “Jeg erklærer meg herved som kunstner”. Hermed mener jeg meg berettiget til å kunne søke om Statens kunstnerstipend.
Herfra til Adorno (og tilbake igjen?)
I forbindelse med Theodor Adornos 100-årsjubileum har hans filosofi blitt diskutert i en rekke sammenhenger denne høsten.
Cash and carry
Med et av verdens ledende kunstmagasin som arrangør har britiske Frieze Art Fair de beste forutsetninger for å lykkes i den stadige hardere konkurransen mellom de internasjonale kunstmesser
Riksutstillinger 50 år som alibi for en feilslått kunstpolitikk
Et kunstliv som taler med én stemme er et ensporet kunstliv. Et overordnet mål for norsk kunstpolitikk må være å gi plass for ulike fortellinger om hva norsk og internasjonal kunst står for. Riksutstillinger har i 50 år vært alibi for en kunstpolitikk som har motarbeidet et slikt mangfold.
Politikk, takk!
Jeg hadde henta samboeren min fra Gardemoen og svetta i tannlegestolen. Minuttene tikket kjapt mot kurator-møte.
