Tom Sandberg døde i går etter en tids sykdom, og en ubestridelig del av den moderne norske kunstkanon er borte. Han ble for få år siden kåret til Norges viktigste samtidskunstner av norske samlere og institusjonsfolk i Dagens Næringsliv, og var på sikker plass da Morgenbladet lanserte sin rangering av de 12 viktigste norske kunstverkene etter andre verdenskrig. Allerede som 26-åring ble han vist på Centre Pompidou i Paris, og utover på 1980-tallet kom aksepten fra kunstinstitusjonene i Norge med separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1985, og Museet for samtidskunst som gikk til innkjøp av hele Sandbergs utstilling på Galleri Riis i 1989 – ifølge Store norske leksikon et av de første offentlige innkjøp av fotografi i Norge noensinne. Den største internasjonale anerkjennelsen kom med separatutstilling på P.S.1 (MoMA) i New York i 2007. Samme år hadde han sin siste utstilling på Riis, de senere årene var det oslogalleriet OSL Contemporary som representerte Tom Sandberg i Norge. Som den utpregede håndverksperfeksjonisten han var, arbeidet han med den kommende utstillingen der helt til det siste (utstillingen åpner 28. februar).
Hvor mye han har betydd for folk her i landet, både kunstnerkolleger og andre, ble ganske klart utover dagen i går. På sosiale medier fyltes sidene med hilsener, bilder og minner, og det ble tydelig at Tom Sandberg har hatt en dyp appell på tvers av generasjoner, profesjoner og kunstneriske uttrykk. Jeg kjente ikke Sandberg personlig og har heller aldri ansett meg for å være en stor kjenner av bildene hans. Men de har likevel dannet et bakteppe i svart og hvitt for min – og som det blir tydelig nå, også ganske mange andres – kulturelle og visuelle oppdragelse, på en måte som få andre kunstnere i vår tid har evnet.
Bildene til Sandberg er like fylt av drøm som de er prosaiske og umiddelbare i sine motiver. På tross av at de aldri har fremstått som radikale etter estetiske eller politiske standarder, har de like fullt evnet å etterlate avtrykk på netthinnen som neppe lar seg utslette i løpet av en mannsalder. Fra serien av nærportretter midt på 80-tallet – der for eksempel bildet av John Cage har blitt ikonisk – via utallige fremstillinger av fly og skyer, og til den monumentale issen til en baby liggende tungt i sanden mot havet som et strandet skip (Untitled, 1995), maktet Sandberg både å komme tett på sine motiver og å fremstille det ordinære med stor eksistensiell og emosjonell tvetydighet. Som P.S.1 oppsummerte det i pressemeldingen for utstillingen der: «Sandberg’s work is about photography, about the act of seeing, and ultimately about being in the world.»
Selv fikk jeg anledning til å skrive om Sandbergs bilder som ble stilt ut på Riis i 2007. I min anmeldelse i Dagens Næringsliv skrev jeg at utfordringen i møte med disse bildene lå i å sette ord på det tilnærmet språkløse. Da jeg ikke har bedre ord i dag enn den gang for å nærme meg dette monumentale kunstnerskapet, får jeg heller vende tilbake til de gamle:
«Sandbergs bilder fremstår først og fremst som diskrete observasjoner av en fysisk verden. Men på tross av at det er åpenbart hva bildene forestiller, fremstår de likevel som ugjennomtrengelige for tanken og utilnærmelig for ordene. […] Kanskje man kan tenke seg at noe er så konkret at det blir uforståelig. Tilsynelatende ligger bildet i overflaten – i teksturen, eller i skyggespillet rundt en mann vendt mot en tom vegg eller i et spiralformet skylandskap sett fra luften. Tilsynelatende tilfeldige motiver, knipset av en ‛trigger happy’ fotograf med sitt film-ladete kamera evig hengende ved brystet. Men de tomme landskapene forblir uten tilhørighet til steder. Menneskene er vendt bort, navnløse og overlatt i sin egen virkelighet, atskilt fra oss.»
Tom Sandberg mottok Fotografiprisen i 2005 (i regi av Norske fagfotografers fond) og Anders Jahres Kulturpris i 2010. Han ble 60 år.
