Bergen i November

I Bergen var det sist helg ikke bare regn, det var også B-Open, fem utstillingsåpninger og slipp av et nytt magasin.

Det er uvanlig høy aktivitet i en by som bare har litt over 200.000 innbyggere, et kunstmuseum, en kunsthall, et kunstnersenter, to eller tre kommersielle gallerier, et vindusgalleri og en kunsthøgskole. Det eneste som manglet i denne forsamlingen var Lydgalleriet.

Sist gang jeg var i Bergen, var jeg militær. Haakonsvern var mitt hjem, og jeg var langt, langt unna å være interessert i kunst. Derfor anser jeg dette møtet med byen som mitt første. Det var et fint et. Helgen begynte på torsdag. Da var det intet mindre enn fire åpninger og en magasin-slæpp-fæst.

Jeg hadde bestemt meg for å begynne på Galleri Format for å se noe jeg til vanlig ikke gjør; tekstilkunst, men så var jeg dum nok til å stoppe i en Narvesen-kiosk på veien. Dette resulterte i følgende:
– en times forsinkelse (å kjøpe blader er vanskelig, det tar lang tid å bestemme seg).
– Innkjøp av Cathrine Sandnes første utgave av Samtiden med en interessant essay av tidligere UKS-leder Trude Iversen, der hun går hardt ut mot den reaksjonære kritikken som utøves, spesielt i Klassekampen. Jeg synes Iversens behandling av Klassekampens kritiker Nora Nerdrum er litt hardhendt, men har ingen store innvendinger mot den. Ellers er det et beskrivende og innsiktfullt essay. Men det jeg virkelig vil lese om fra Iversens hånd er: er en venstreorientert kunstkritikk mulig?
– Innkjøp av Framework Magazine, et glossy, veldig stort, finsk kunstmagasin i engelsk språkdrakt, gitt ut av OCAs søsterorgan FRAME. Hovedfokus er på finsk kunst, men en stor höydare er Marius Babias’ tekst om Berliner-kommunen og selvorganisering (Self-Organization) på 1960-tallet.
– Innkjøp av et søtt lite magasin som bærer navnet 3T , med et innsiktsfullt Børre Sæthre-intervju utført av Caroline Ugelstad, og en insert av Lars Morell med hans undersøkelser av begrepet sannhet i populærkultur og bilder. Anbefales på det sterkeste.

Forsinkelsen hindret meg i det jeg egentlig skulle gjøre; å gå på åpninger. Følgelig ble første punkt på programmet skippet og Galleri Gathe ble første stopp. Fingermaling er fascinerende, og noen lar seg fascinere mer enn andre. Ingela Grov har gjort det til sitt føre å smøre maling utover flater. Allerhelst fargen rosa ser det ut til. In the Pink heter utstillingen, og den har ingen bilder på vegg. Det er en grunn til dette, det er en noe uortodoks hvit kube som Galleri Gathe besitter. Ikke at utstillingen tar skade av det. Den inneholder to meta-arbeider; en video som viser Grov dansende, mens hun (finger)maler en vannrett liggende overflate, samt et veldig lite tekstarbeid («I don’t care what you do to punish me, because I had fun smearing. I always wanted to smear, always.») og tre ekspressive, ganske massive, vindusarbeider. Sistnevnte er belyst utenifra og inn, og gir rommet en nesten sakral stemning i det de sammen med video-projektøren er den eneste lystkilden. Galleri Gathe er et merkelig sted, det er liksom en hybrid mellom et off-space og et kommersielt galleri. Men det har hatt en interessant liste med utstillere den tiden det har eksistert, og viser, sammen med gallerier som galleri s.e. i samme by, Galleri Opdahl i Stavanger og 7011 i Trondheim at vi endelig begynner å få en seriøst galleriscene også utenfor Oslos grenser.

Neste stopp på programmet var åpningen på utstillingen A NIGHT IN SARDINIA som er en del av Jon Arne Mogstad & Jeremy Welsh sitt forskningsprosjekt, på galleriet til USF. Det var en fin forsamling mennesker der, og talen til dekanen på KhiB var fin den. Hun forvekslet navnet «Monet» med ordet «money» i beskrivelsen av verket «Give Me Monet, That’s What I Want» og satte dermed fokus på hvor enkelt det er å feiltolke kunst om informasjonen er ukorrekt eller gal: Jeg var nemlig i gang med å tolke prisene på bildene, og kom frem til at de var for høye, men så ropte en av utstillerne ut en korreksjon. Når vi dro hadde jeg endelig funnet tak i noen som kunne informere meg om hvor i Bergen man kan drikke en god pint med Guinness, jeg har nemlig blitt avhengig av ølet etter fjorten dager i Dublin.

Dagens tredje åpning var på By The Way, galleri for samtidskunst. Med store plakater og sirlig skrift har Johan Svensson kommet med kommentarer til samfunnet og jeg humret mens jeg drakk vinen som jeg fant inne i galleriet. Har aldri tenkt på at det var mulig, å gå inn i galleriet altså, det er jo tross alt et vindusgalleri, men det kan man altså. Innsiden ser ut til å være et lager og oppholdsrom for kommunalt ansatte. Der så Annette Kierulf så ut til å være fornøyd med utstillingen (det bør hun være, den er bra). Vi snakket kort sammen om kunstneriske strategier, om det å drive et visningsrom som BtW, og hvordan det er å bygge opp noe fra grunnen (noe jeg driver på med i Tyskland for tiden). BtW må jo være norges lengst overlevende kunstnerdrevne galleri? I alle fall det eneste som har overlevd nittitallet vil jeg tro. Det har også en kompromissløs måte å drive på, meg bekjent bare solo-utstillinger, og med en veldig jevn frekvens. Intet mindre enn imponerende.

By The way ligger overraskende nært siste stopp for kvelden: Landmark. Bergen Kunsthall (kunsthall.no) er jo, sammen med Bomuldsfabrikken i Arendal, Norges eneste kunsthall. Selvfølgelig er det en interessant å se på hva som er forskjellen mellom en kunsthall og en kunstforening. Jeg tenker at det er to ganske like anordninger i dagens kunstliv. Den eneste reelle forskjellen er at man tror kunstforeninger skal ha medlemsutstillinger. Jeg lurer i så måte på om institusjoner som UKS– galleri og Fotogalleriet er kunsthaller eller kunstforeninger, eller om begrepene begynner å bli så utvannet, at det er bare hva man liker å se som en endelse på institusjonen som teller.

Uansett, det er slæppfest på et nytt Norsk magasin om samtidskunst, noe som er etterlengtet. Jeg, som alle andre i kunstnorge, savner magasinet KUNST (og gruer meg tilsvarende til Tore Næss’ versjon av det, som kommer i butikkene om noen måneder. Det var et par slæpp-taler. En av dem, av Billedkunstredaktør Ingvill Henmo, gjorde det klart at hun har en elefanthukommelse: Husker noen, overhode, navnet på det superglossy magasinet som ble sluppet rundt årsskiftet (tror jeg) 2002/2003? Henmo foreslo Kunst Aktuell som navn, eller noe slikt. Jeg husker litt av magasinet. Det var fullt av kunstneromtaler og edisjoner fra de omtalte kunstnerne. Det var en katastrofe, en forferdelig katastrofe og som noen sa til meg på festen etter Henmos tale: de kunne ikke ha gjort noen markedsundersøkelse på forhånd. Men det har Kunstjournalen B-post gjort. Det er jeg overbevist om. Eller, de som lager det har så stor erfaring i kunstlivet, og med det å bygge opp noe fra bunnen av, at de vet hvor landet ligger.

B-Post er en imponerende fint designet publikasjon. Jeg synes også den er godt redigert. Det er mange tekster i den som jeg, nå i etterkant, har lest med stor appetitt. Grethe Melby som påpeker at myteoppbyggningen rundt kunstnernes rolle som outsider er like fremtrendende i dag som tidligere, Samir M’Kadmi om Nasjonalmuseet og Tore Vagn Lids to tekster (anbefales, sjelden jeg leser norskeskrevne tekster om kunst med så stor glede). Dette var tekster som jeg dagen etter åpningen slukte mens de to-tre kuratorstudentene jeg bodde sammen med i Bergen måtte forholde seg til relasjonell estetikk i form av et kapittel fra Nicolas Bourriauds Relational Aesthetics og de to tekstene fra October fra i fjor (Clair Bishops angrep på begrepet og Liam Gillicks svar på dette).

Jeg liker også godt grepet de har gjort på kunstkritikk-delen: To tekster, en av Jørgen Lund som snakker om «krisen» (alle snakker om kriser hele tiden…) i kunstkritikken, og en av redaktør for dette nettstedet (som påpeker at han antakeligvis er inhabil til den analysen han skriver, men at han gjør det likevel). Teksten berører da noe som er vesentlig for lille Norge: inhabilitet. Kan man luke ut dette problemer ved å komme kritikk i forkjøpet ved å si «ja, jeg er inhabil»? Jeg vet ikke. Begge tekstene prøver å sette kunstkritikk i Norge i et perspektiv.

Disse to tekstene er etterfulgt av tre forskjellige kritikker av samme utstilling: Fiona Tan ved Bergen Kunstmuseum. Symptomatisk nok har jeg ikke lest noen av dem. Uansett, en tekstene var skrevet av kurator-student, og lydgallerist Erlend Hammer. Han var også på Landmark denne kvelden, og han argumenterte hardt for hvorfor det kan være unødvendig å dra lyd inn i et galleri. Det er rart med det, når man sover til en 24-timers installasjon av Leif Inge, og forfølger Tommy Olsson, ja, så er man også truende til å argumentere mot det man selv driver på med.

En liten prat med Marit Aare, kunstnerisk leder for Hordaland Kunstnersenter / Hordaland Kunstsenter, (navnet varierer med hvem man spør) styrket misstanken min: Jubileumsutstillingen som skulle åpne dagen etterpå (fredag) er noe å se fram til, og Anne Szefer Karlsen fortalte meg om Flaggfabrikkens første gjestekunstner, og jeg beklaget allerede da at jeg ikke ville få tid til å snakke med ham. Kvelden var hyggelig den, og plutselig ble det klart at vi befant oss i Norge, klokken var stengetid, og alle måtte gå hjem. Heldigvis regnet det ikke akkurat de få minuttene det tok.