Ryktene forteller oss at det i den neste utgaven av engelske Art Review kommer et oppslag om den norske kunstscenen.
Mens vi venter kan vi lese siste nummer av magasinet, som for første gang er tilgjengelig på nettet, med gratis registrering. Siste nummer er det årlige spesialnummeret der magasinet kårer de 100 mektigste i det internasjonale kunstlivet. Sist år hadde redaksjonen plassert Damien Hirst på toppen av lista. I år er det ingen kunstnere på toppen. I stedet finner vi franskmannen Francois Pinault på førsteplass. Pinault eier auksjonshuset Christies og åpnet i vår sitt eget museum i Palazzo Grassi i Venezia. Deretter følger galleristen Larry Gagosian, Tate-direktør sir Nicholas Serota, MoMA-direktør Glenn D Lowry og avtroppende Art Basel-sjef Samuel Keller. De øverste kunstnerne på listen er i år Bruce Nauman og Jeff Koons på henholdsvis niende og tiende plass.
Gå hit for å bestille seks nummer av Art Review gratis på nettet
Like interessant som å lese selve listen over hvem Art Review mener er de mektigste personene i dagens internasjonale kunstverden, er det å lese begrunnelsene over hvordan de har vurdert verdien av de ulike rollene. Ikke overraskende tar de blant annet opp debatten omkring kritiker versus kurator og hvordan førstnevnte rolle har sakket akterut til fordel for sistnevnte. Galleristen og kunstsamleren er som vanlig sterke aktører men kuratorens tiltagende mektige posisjonering blir møtt med blandet begeistring i Art Review, slik det blir ført i pennen av J.J Charlesworth. For selvsagt er ikke kuratoren, som Charlesworth skriver, uselvisk opptatt av å promotere kunstnerens arbeid. Videre er det heller ikke snakk om å lage rene utvelgelser av passende kunstverk i utstillingssammenheng (når det er på tale med gruppeutstillinger). Dagens kurator er like opptatt av signatur som kunstneren. Eller for å sitere Charlesworth: “Increasingly, curators see themselves as creative agents in their own right, producing shows that emphasise their instrumental role in how art communicates, so that the phrase ‘curated by’ is often more important than the list of artists names that goes below it. Some curators see themselves as ‘artists’ in their own right, become the authors of exhibitions, rather than just their enablers.”
Og videre: “Fusing intellectual ambition and creative egoism with entrepeneurial and institutional flair, curators are now some of the most influential nodes in the circuits of contemporary art. But is their new-found power in danger of turning them into megalomaniacs? Be afraid, be very afraid!”