Art Berlin Contemporary ble for fire år siden etablert av en gruppe Berlingallerier, og messen var fra begynnelsen ment som et alternativ til det vanlige messeformatet. I stedet kalte man det «en hybrid utstillingsform» og pekte på at innholdet i messen i større grad var «kuratert», i år av Rita Kersting, som har vært direktør for Kunstverein für die Rheinlande und Westfalen.
Tidligere i år ble det annonsert at den planlagte sammenslåingen med Art Forum Berlin, en messe som ble arrangert av Messe Berlin, var avblåst og at Messe Berlin nå skulle ta en pause fra kunstmesser. Av de tidligere rivalene, som det så ut til at til sammen skulle komme til å bli et formidabelt nærvær i det lokale kunstmarkedet, sto plutselig bare én tilbake. I bakgrunnen finner vi både lokal maktkamp i Berlin og mellom ulike tyske regioner.
I tillegg kommer den organisatoriske strukturen bak ABC-messen hvor det ikke er mulig å søke om å delta; gallerier blir invitert til å delta og kan takke ja eller nei. Den samme kjernegruppen av gallerister står dessuten sentralt i Gallery Weekend som arrangeres i Berlin hver vår. Dette arrangementet prøver dessuten ikke å være noe mer enn en lokal begivenhet, der samlere utenfra lokkes til byen for å besøke de lokale galleriene. Under ABC deltar, som med Art Forum Berlin, også gallerier fra andre deler av landet og verden, men ettersom det egentlig fremdeles ikke finnes noe sterkt lokalt marked i Berlin, som først og fremst er en produksjonsby, spekulerer mange nå i hvorvidt Art Cologne vil utvikle seg til den internasjonalt sterkeste messen i Tyskland.
I mellomtiden er det kanskje det hybride formatet som er mest interessant for alle som ikke har egeninteresse i hvordan kunstmarkedet i Berlin eller Tyskland utvikler seg. Det er ingen tvil om at det ofte er på Statement-seksjonen av Art Basel at man ser den beste kunsten som vises under messen, og det er heller ikke uvanlig at arbeidene som presenteres der er på et vel så høyt nivå som noe man finner på de viktigste biennalene eller kunsthallene rundt i verden. Kanskje kan denne typen mellomting av messe og utstilling derfor ha noe for seg. Men blir det ikke et problem at ingen egentlig får det de er ute etter? ABC er neppe omfattende nok til at tilreisende samlere får sett nok kunst i forhold til hva man er vant til fra andre messer. For det øvrige publikum er det kanskje en mer tilfredsstillende omfang på utstillingen, men ikke når de må betale 8 euro for et «dagspass». Dette er ingen god valuta for pengene. I den forstand er formatet enda mer problematisk enn en vanlig messe, særlig når det kuratoriske konseptet ikke er mer forseggjort enn «about painting» og noen tomme referanser til Wölfflin.
