Et av verkene jeg merket meg fra fjoråret var Katja Høsts vemodige svart-hvitt-fotografier av Y-blokka, som ble satt i sirkulasjon som postkort til Oslobiennalens andre runde i oktober i fjor. Høst viser det rivningstruede bygget fra obskure hold og vinkler: fasaden reflektert i vannspeilet på plassen utenfor; lysspill på den knudrete, sandblåste betongen; banale interiørdetaljer, som flassende maling, ventilåpinger, ledninger osv. I det ene bildet der Picassos utsmykning er med, er sikten forstyrret av et stort juletre. Høst fremhever byggets faktiske materialitet foran den historiske gravitasen som det gjerne tilskrives i debatten om dets bevaringsverdi.
Kampen for bevaring av Y-blokka ble satt på dagsorden ved inngangen til det nye året, da den hittil største demonstrasjonen ble arrangert 2. januar. Det kan virke som markeringen hadde en viss effekt, i hvert fall er avgjørelsen om riving nå utsatt. Det samme er åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet, som altså ikke vil finne sted før i 2021, grunnet forsinkelser i byggeprosjektet. Men denne våren skal i det minste kunstnerlisten offentliggjøres, som ett av flere fremstøt for å smøre publikum med tålmodighet. 27. mars åpner utstillingen Nytt i samlingen, med et utvalg fra de mer enn 700 nyervervelsene museet gjorde i løpet av 2019. Utstillingen spenner både kunst og design, historisk og nytt, og vil, understrekes det, «gjenspeile museets fokus på å styrke samlingen med verk av kvinner».
I samarbeid med Vigeland-museet har Nasjonalmuseet laget reiseutstillingen Gustav Vigeland. Angsten står i sofaen, med Vigelands tidligste skulpturer. Første stopp var Romsdalsmuseet i Molde 9. januar. På selve Vigeland-museet åpner vårsesongen 31. januar med utstillingen Et modernistisk punktum, der den norske maleren Dag Erik Elgin går i dialog med Vigelands uferdigstilte gravmonument for å lokke frem en affinitet til reduktiv abstraksjon fra skulptøren ellers kjent for sin patosfylte, arkaiske vitalisme. En annen norsk maler fra samme generasjon aktuell med utstilling denne våren, er fjorårets festspillutstiller Mari Slaattelid. 28 februar brer hun seg ut over begge overlyssalene på Kunstnernes Hus, pesumptivt med et både kontekstvârt og (i beste forstand) selvopptatt maleri.
Munchmuseet stivnet i flyttepositur med den omseggripende utstillingen Alt det vi eier, som åpnet i de gamle lokalene på Tøyen i fjor høst, og slik vil de bli stående frem til de flytter inn i nybygget i Bjørvika til sommeren. Lav profil har også Oslobiennalen; i 2020 vil de, med egne ord, «bruke mye ressurser på å fullføre, videreføre og styrke igangsatte prosjekter», samt «jobbe med implementering av infrastrukturene som er en sentral del av biennalekonseptet». La oss håpe at denne sympatiske biennalen, som Kristian Vistrup Madsen i årets julekalender treffende beskrev som «den helt rigtige måde ikke at lave en biennale på», lykkes i å gå opp i en høyere enhet med de generelle produksjonsbetingelsene for kunst i Oslo, slik de ønsker.
Kunsthall Oslos eneste annonserte bidrag til kunstvåren er utstillingen Et kollektivt kaosmos, en etter alt å dømme nokså tettpakket gruppeutstilling, all den tid den teller omtrent like mange inviterte kunstnere som kvadrameterne kunsthallen disponerer, blant dem Hilmar Fredriksen, Goutam Ghosh, Anna Daniell, Eirik Senje, Siri Aurdal, Bente Sætrang, Bjørn Mortensen, Per Inge Bjørlo og Serina Erfjord.
Nye direktører, ny teknologi
Rett før jul ble det kunngjort at Solveig Øvstebø tar over som direktør for Astrup Fearnley Museet etter Gunnar Kvaran. Øvstebø har tidligere ledet Bergen Kunsthall, før hun gikk til Renaissance Society i Chicago, og ansettelsen betyr ganske sikkert nytenkning for museets utstillingsprofil. Men vi rekker enda en geografisk gruppeutstilling før omslaget er en realitet: Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst, kuratert av André Magnin, åpner 31. januar og presenterer oss for i alt 17 kunstnere fra syv afrikanske land, blant dem senegalesiske Seni Awa Camara, John Goba (1944-2019) fra Sierra Leone, og Lebohang Kganye fra Sør-Afrika.
Kunsthall Trondheim avsluttet fjoråret med åpningen av den omreisende A beast, a god, a line, med over 50 kunstnere fra den asiatiske stillehavsregionen. Utstillingen står til 16. februar. Programmet til Stefanie Hessler, som tok over som direktør i september, tar til 4. mars med en soloutstilling med Jenna Sutela. Sutela deltok i Mud Muses på Moderna Museet i Stockholm i fjor, en utstilling som ville undersøke relasjonen mellom liv og teknologi. Et tilsvarende siktemål beskriver utstillingen til Setula på kunsthallen, som vil kretse rundt kunstig intelligens og maskinlæring, og blant annet inkluderer lavalamper formet som kunstnerens hode, slimsoppskulpturer og en app. Parallelt presenter kunsthallen kunstner-og-design-kollektivet Geocinema, som lager videoer av fotografier og opptak fra smarttelefoner, overvåkningskameraer og satelitter for å vise hvordan våre planetomspennende sansenettverk utgjør et «cinematisk apparat».
Podium i Oslo har satt av årets første kvartal til et samarbeid med Lesia Vasylchenkos om hennes prosjekt STRUKTURA Time, et tverrfaglig initiativ som vil se på «temporale aspekter ved media og sosial endring». 16. januar vil Kim Laybourns forråtnelsesprosesser filmet med makrolinse innta gallerirommet. 14. februar åpner en utstilling av Bahar Noorizadeh dedikert til kommunistisk byplanlegging og det sovjetiske begrepet om «disurbanisme», og 5. mars screenes et videoarbeid av de libanesiske kunstnerne Bassem Saad and Edwin Nasr om bruken av virtual reality og videospill blant politiske partier i midtøsten. I tillegg til programmet på Podium arrangerer STRUKTURA Time også en forelesning på Kunstakademiet med litteraturviteren Bodhisattva Chattopadhyay 19. februar, hvor han vil presentere sin «Ant Network Theory», ment å fremhjelpe en de-sentrert og dehumansiert hybriditetsetikk orientert mot fremtiden.
Noplace går inn i sitt siste år med et vanen tro tett program av soloutstillinger. Først ut var Asle Nilsen, hvis utstilling åpnet allerede forrige uke, 10. januar. Terje Abusdal følger 31. januar, dernest Marie Svindt 21. februar, og Ilija Wyller 13. mars. Separatutstilling med norsk kunstner blir det også på Galleri Riis, med fjorårets vinner av Lorch Schives kunstpris, Eline Mugaas, 30. januar. Av andre soloutstillere i Oslo denne våren kan nevnes Malin Bulow på Galleri BOA, som åpner 16. januar, og reklamerer med mennesker i de etter hvert velkjente halvtransparente, hvite tyggiskostymene. 222T sparker igang våren 23. januar med en utstilling av Yngvild K. Rolland, fulgt av en presentasjon av britisk samtidskunst med åpning 12. mars, laget i samarbeid med den galleristen og kuratoren Anthony Wilkinson. Samme dag åpner Ivan Galuzin utstilling på Norsk billedhoggerforening – med treskulpturer og et planetarium(!) – som før det har rukket å ha utstillinger med Farhad Kalantary og Eamon O’Kane, begge åpner 23. januar
For å få med deg utstillingene på et av de nyeste tilskuddene til floraen av visningssteder i Oslo, Haus der Kunst, må du ha øre til marken, for de annonseres ofte samme dag som de åpner. Kun én sikker dato fikk jeg lokket ut av galleristene, og det er 28. februar, når de inviterer til duoutstilling med Zoe Barcza og Gaia Vincensini. Utover våren gjester også amerikanske Peter Friel og Matthew Langan-Peck programmet. Destiny’s starter året med et performancearrangement 15. februar, med blant annet Greg Pope, Elina Waage Mikalsen og Simon Daniel Tegnander Wenzel. 17. april varter de opp med malerier av Gritli Faulhabers.
På Unge Kunstneres Samfund starter sesongen 31. januar med en utstilling med Bruno Zhu, som sympatisk nok vil instruere UKS’ stab, kledd opp for anledningen av kunstneren, til å spre sladder og misforståelser om de utstilte objektene, som flere av dem er lånt fra UKS’ arkiv. 24. april åpner en utstilling med Eli Maria Lundgaard, som utforsker kroppslig forfall og endring gjennom video og keramikk. Fotogalleriet presenterer – i samarbeid med kunstner Nina Strand og den Paris-baserte duoen Anna Planas og Pierre Hourquet – det femdelte prosjektet Le Book Club dedikert til fotoboken som utsillingsrom. Første «kapittel» går av stabelen 15. januar. Deretter er det ukentlige innstikk frem til 16. februar.
Over fjellet
Entrée i Bergen åpner 14. februar utstilling med den svenske kunstneren Sara Wolfert som med utgangspunkt i den opphavsrettsige tvisten rundt sangen The Lion Sleeps Tonight, vil beskjeftige seg med spørsmål om kulturell appropriasjon. 17. april er det duket for soloutstilling med den australske kunstneren Oliver Ressler, hvor det blir premiere på kunstnerens film Carbon and Captivity. På Bergen Kunsthall står Sandra Mujingas utstilling, som åpnet i fjor, frem til 19. januar. Deretter følger en presentasjon av den libanesisk-amerikanske kunstneren Simone Fattal, med åpning 31. januar. Fra samme dato vil den libysk-italienske pedagogen og kunstneren Adelita Husni-Bey presentere oss for ikke-konkurrerende læringsmodeller inspirert av blant annet deltakerbasert teater i kunsthallens prosjektrom. På Kode kan man merke seg at Jeanette Christensen denne våren vil gjøre en intervensjon i Rasmus Meyers Samlinger, med åpning 13. mars, og 8. mai inviteres det til utstilling med den amerikanske kunstneren Paul McCarthy.
Marie Nerlands stedløse, bergensbaserte kuratorplatform Volt planlegger i løpet av våren blant annet prosjekter med Xaviera Simmons og Kiluanji Kia Henda. På Kunsthuset Kabuso utenfor Bergen ringes våren varsomt inn 8. februar med en utstilling av Maia Urstad og Lars Ove Toft, der de med lyd og video vil henlede på «endringar som skjer uten at vi er klar over det». Ømfintlig forventes også utstillingen til Veronica Bruce & Karoline Bakken Lund som åpner på kunstnerdrevne Palmera 22. februar, å være; i hvert fall om arbeidene de viste på Destiny’s i 2017 gir en pekepinn.
Mer effektiv er henvendelsen fra Kristiansand Kunsthall, som starter sesongen 17. januar med politisk opplysningsteater, nærmere bestemt forestillingen Cleos fremtid, der en fjortenåring intervjuer eksperter fra ulike fagfelt om hvordan livet hennes vil bli. Stykket er et samarbeid mellom Cleo Højholdt og hennes far, sceneinstruktøren Jeppe Kristensen.
Ikke bare i Oslo skaper arkitekturen forsinkelser. Kunsthall Stavanger kommer seint på banen i år på grunn av oppgradering av bygningen. 26. mars åpner en utstilling med Marte Eknæs som fortsetter i sporet fra prosjektet hennes Airbody i fjor høst, bestående av en oppblåsbar skulptur skviset inn i et trapperom. Eknæs arbeider inngår i en serie bestillingsverk som i årene frem mot kunsthallens jubileum i 2025, vil respondere på renoveringen som pågår.
Samisk senter for samtidskunst i Karasjok starter opp 25. januar, når de åpner utstillinger med Ingunn Utsi og Andreas Holtung. 28. mars følger Katarina Pirak Sikku og Arnold Johansen. På Tromsø kunstforening vises denne våren en utstilling med den belgiske kunstneren Anouk De Clercq. Utstillingen åpner 17. januar og byr på arbeider inspirert av en research-tur til Tromsø vinteren 2019, inkludert to nye filmer, hvorav den ene beskrives som en protestsang for det 21. århundret, inspirert av ideen om radikal empati. Se, da var våren igang.
