Abstrakt maleri reaktivert

Det er synd at utstillinger med abstrakte malerier ikke tar hensyn til at betrakteropplevelsen er endret siden modernismen. På Galleri Riis forsøker Olav Christopher Jenssen å gjøre noe med dette.

«Å male et lite bilde betyr å fjerne seg selv (og tilskueren) fra sin opplevelse. Når man maler et stort bilde, er man i det», skal den amerikanske ekspresjonisten Mark Rothko en gang ha sagt. Men uttalelsen representerer en opplevelseskategori som er radikalt endret de siste femti årene.

For dagens kunstpublikum, som er tilvendt samtidskunstens intermediale, kontekstbevisste og institusjonskritiske karakter, kan abstrakt maleri lett virke uforpliktende og litt tannløst. Man savner kritisk kraft i formspråket, og den sanselige opplevelsen synes begrenset av de stakkars to dimensjonene. Slik har det ikke alltid vært. Da Olav Christopher Jenssen valgte maleriet en gang for rundt 30 år siden var det et radikalt, filosofisk og eksistensielt valg. Det er derfor befriende at han i denne utstillingen velger å reaktivere sitt kunstneriske potensial gjennom en utstillingsdesign som også inkluderer betrakterens rom.

Utstillingen The Protagonist er fordelt over fem rom og inneholder seriene  Appendix: Third Section of the Empty Drawing Room (med bilder fra 2006 og 2009), Bretagne (2009-2010), Panorama (2008-2010), Grenadine Painting (2007-2009) og The Protagonist. I tillegg er to av rommene fylt med skulpturseriene The Limboes (2007-2008) og Rigoletto (2007-2009).

Olav Christopher Jenssen er kjent for et billedspråk der ulike abstrakte sjikt ofte er malt lag på lag for å skape romlighet. I maleri-seriene Bretagne, Panorama og The Protagonist har han forlatt dette karakteristiske formspråket. Ja, jeg er fristet til å påstå at billedrommet han er kjent for å produsere over to flater her er delt opp og overført til et tredimensjonalt rom. Maleriene synes nå å representere rasjonelle former som kommuniserer med hverandre i flaten, mens skulpturene representerer tilfeldigheten, kaoset og assosiasjonene til naturen, elementer som tidligere har vært en sentral del av maleriene hans. Dialogen som oppstår mellom maleriene og skulpturene produserer et særegent kunstnerisk rom.

En slik dreining artikuleres klarest i det største gallerirommet. Det er også her Jenssen klarer å skape en opplevelse som synes svært aktuell, på tross av det vi kanskje kan betegne som det abstrakte maleriets begrensninger. Serien The Protagonist henger på veggene, mens rommet er fylt med skulpturer fra serien The Limboes (2007-2008). Her trekker Jenssen sin karakteristiske serialitet og anti-hierarkiske holdning ut i utstillingsrommet, og – i motsetning til utstillingene han hadde på dette galleriet i 2003 og i 2006 – fremstår verkene som en del av en totalinstallasjon som inkluderer betrakterens rom.

Selve serien The Protagonist består av åtte store malerier som er sammensatt av to grønne vertikale fargefelt som rammer inn to bredere tverrliggende rader med felt i ulike farger. Sylskarpe skiller mellom fargefeltene lager ikke problemer for Jenssens karakteristiske, mykt artikulerte former. Selv om feltene er laget ved hjelp av linjer fra maskeringstape har formene fortsatt et håndlaget preg.

Det må ligge et enormt arbeid bak disse arbeidene, og nettopp her ligger kanskje utstillingens svakhet. Det er nesten noe demonstrativt over denne markeringen av kunstnerens tilstedeværelse og «kunstnerisk arbeid», ideer som historisk har vært viktige for det ekspressive maleriet. I det minste kunne man etterlyst en distanse eller et enda mer reflektert forhold til dette, siden det minner oss om hvorfor maleriet har tapt noe av sin dominerende tiltrekningskraft. I de utstillingsrommene som ikke inneholder skulpturer, oppleves markeringen av kunstnerens nærvær nærmest som reduserende. Her er det slik at maleriene innordner seg, både estetisk og ideologisk i «den hvite kuben» – et utstillingsformat som forsøker å underkjenne sin egen tilstedeværelse som «utstilling». Men det er jo nettopp en slik tilstedeværelse det abstrakte maleriet trenger i dag, for å bli aktualisert som opplevelseskategori.

Når Jenssen derimot anvender de modernistiske atributtene som rekvisitter i et helhetlig performativt kunstuttrykk, svinger denne utstillingen virkelig. Dette skjer først og fremst i det største rommet, der maleriene står i en skarp kontrast til de mange skulpturene. Disse store gipsskulpturene, som er grovt og klattete utført i organiske former, kan minne om sopper. De henger svevende fra taket, bare noen centimeter fra gulvet. Ved nærmere ettersyn opptrer de fleste formene i par, enten i ulike størrelser eller hengt opp forskjellig vei. Den urytmiske dialogen mellom de forskjellige skulpturene forsterkes av et lignende spill maleriene imellom. Former gjentas og peker på hverandre, og en konstant forskyvning av ulike mønstre skaper en prekær tilstedeværelse.

Å anvende et abstrakt formspråk i 2010 er annerledes enn å gjøre det på 80- og 90-tallet, den gangen tolkningsrammen for Jenssen arbeider ble etablert. Det frigjørende potensialet i maleriet og dets mulighet til å skape egne virkeligheter på kunstens egne premisser utgjorde den gang en radikal kraft. For å gjenskape denne kraften i dag, må arbeidene reaktiveres med hensyn til en endret betrakterrolle. Det er en jobb som påhviler kunstneren selv men også en eventuell kurator eller utstillingsarrangør. På Galleri Riis må Jenssen gjøre jobben selv, og når han først gjør det, er det svært overbevisende.