Hva var de beste utstillingene, de beste begivenhetene og de beste publikasjonene i 2011? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2011. Nummer fire er kunstkritiker Kjetil Røed, som bor og arbeider i Oslo.
Beste utstilling
1. Ane Mette Hol, After Night and Day, Lautom Contemporary, Oslo.
(Ja, jeg vet, After Night and Day var i 2010, men verket er like bra i år!). Hols kunst skaper en utsøkt balanse mellom billedkunstens konseptuelle strategier og håndverkets undersøkelse av materiale og teknikk. Hennes prosjekt er eksemplarisk fordi det styrer unna billedkunstens hang til tåkelegging av eget kognitive potensial gjennom moteteoretiske sjargonger og poserende vinklinger. Hol bygger bro til (blant annet) kunsthåndverk og bidrar til større klarhet rundt kunstbegrepet og kunstproduksjonen i norsk offentlighet. I tillegg er hun med på å løfte frem Lautom som relevant aktør i en norsk kunstoffentlighet.
2. Lofoten International Art Festival (LIAF).
Vår eneste internasjonale kunstfestival i Nordnorge har flyttet til Kabelvåg – der håper jeg den vil forbli i fremtiden. LIAF fremstår som en gjennomtenkt og grundig refleksjon rundt hukommelse, sted og tilhørighet. Lindsay Seers’ videoinstallasjon på LIAF er det beste kunstverket jeg har sett i hele år – verket, godt integrert med resten av verkene, er i seg selv nok til å nominere LIAF som en av de beste utstillingene i år.
3. Jan Freuchen, F.A.Q., Erik Steen, Oslo.
Et godt eksempel på det jeg i anmeldelse av en annen utstilling på Erik Steen (av Endre Aalrust) har kalt «romlig essayisme»; en tentativ utforskning i rom i en godt avstemt, og interessant, vekselvirkning mellom formalisme og sitat, det gåtefulle og det trivielle. En interessant bok, med et glitrende essay av kunstneren selv, ble utgitt i forbindelse med utstillingen.
Beste publikasjon
1. Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk Avantgarde, Novus forlag.
En bokutgivelse som tar kverken på myten om at Norge alltid henger etter den globale kunstoffentligheten. Boka har også en tverrestetisk plattform som baner vei for en kommunikasjon mellom kunstfelter og er med på det nødvendige arbeidet det er å myke opp konstruerte grenser mellom teater, film, litteratur og billedkunst. Et banebrytende verk. Intet mindre.
2. Øystein Ustvedt: Ny norsk kunst etter 1990, Fagbokforlaget.
Denne boka har utvilsomt svakheter – deriblant en del relativt løse/ubegrunnede påstander – og jeg skulle gjerne sett en mer grundigere behandling av sentrale enkeltverk. Likevel er den, alt i alt, en uunnværlig håndbok for de som jobber med samtidskunst – av den enkle grunn at den er den eneste i sitt slag. Prisverdig at den først og fremst er skrevet for ikke-eksperter er det også. Strålende, altså, med en slik oversikt, det trengs, men jeg ønsker tilsvarende publikasjoner, med andre perspektiver, hjertelig velkommen.
3. Boris Groys: Going Public, Sternberg Press.
Det er garantert større anlagte teoretiske verk enn denne lille flisa fra 2011, men jeg må nevne den; flere ting falt på plass ved lesningen av denne. Groys er blant de beste kunstskribentene internasjonalt og forener høyt abstraksjonsnivå med tilgjengelig og humørfylt stil.
Beste event
1. Retrospektiv: Film- og videokunst i Norge, 1960-90.
Ikke bare en utstilling, men en bok, et arkiveringsprosjekt, et forskningsprosjekt. I likhet med Norsk Avantgarde et prosjekt som motvirker den korte hukommelsen som gjerne preger kunstfeltet. Prosjektet skaper en tiltrengt kunsthistorisk ramme – ikke bare for å forstå videokunstens opphav og plass innenfor en global setting, men som bidrag til en mer informert kritikk og samtidskunstproduksjon. La oss håpe at Retrospektiv kan være incitament for lignende genealogier for andre medier.
2. Norsk kunstkritikk.
Det har aldri vært mer aktivitet og flere kanaler for norsk kunstkritikk enn det er nå – og det dukker stadig opp flere interessante penner. Kritikken er absolutt ikke truet, som det har blitt antydet: vi befinner oss tvert imot i en gullalder for kunstkritikken – noe som kommer både skrivende og feltet som sådan til gode.
3. OCAs forelesningsserie i Venezia.
Om dette fortjener å kalles høydepunkt fra 2011 vet jeg ikke, men serien stikker seg så mye ut at den må nevnes. OCA tar konsekvensen av teorien i samtidskunsten og dropper kunstobjektet helt i en slags fullstendig pedagogisk vending. Interessant, problematisk, men uansett noe man må forholde seg til. At OCA syns det var ok å presentere såpass avanserte resonnementer uten å forklare saker og ting nærmere – og dermed primært henvender seg til de kunstprofesjonelle – er imidlertid høyst problematisk. Honnør bør de likevel ha for at forelesningene – til slutt – ble lagt ut på nett (om man MÅTTE til Venezia for å få tilgang til disse forelesningene hadde det vært en elitistisk øvelse par excellence – og en demokratisk katastrofe)
Leserinnlegg