3. desember – Marianne Heier

I Kunstkritikks julekalender velger våre skribenter og inviterte gjester det mest interessante fra kunståret 2018. I dag: kunstneren Marianne Heier.

Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2018? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2018.  Dagens bidragsyter er kunstneren Marianne Heier. Hun jobber primært med tekst og performance, og har nylig gjennomført prosjekter med Bergen kunsthall, Stavanger kunstmuseum, Rum 46 og Castello di Rivoli. I mai åpner hun utstilling på Bomuldsfabriken i Arendal.

 

UTSTILLINGER

Berlinde de Bruyckere, Slaapzaal IV, 2000, Arte liberata, Palazzo Litta, Milano. Foto: Marianne Heier.

Arte Liberata, Palazzo Litta, Milano

I 2008 beslagla den italienske staten en kunstsamling på 71 verk under en etterforskning av grov økonomisk kriminalitet. To var ødelagt, de resterende 69 er nå restaurert og stilt ut i det storslagne, barokke Palazzo Litta i Milano. Samlingen er bygget opp mellom begynnelsen av 90-tallet og beslaget i 2008. Den inneholder sertifiserte originaler av omtrent alt som kan krype og gå av store navn: Warhol, LeWitt, Vasarély, Paolini, Jorn, Arp, Vedova, Arman, Pomodoro, Vautier, Spalletti, Penone, Ceccobelli, Christo, César … you name him, her henger de i rad på rad gjennom de forgylte speilsalene. Virkelig flotte verk, dette er en viktig samling. En sånn som bare bygges opp med galleristenes velvilje. Det voldsomt teatralske utstillingsdesignet der verkene opplyses punktvis i de ellers nesten mørklagte rommene, nevnes ikke som grep i katalogen, der man til gjengjeld kan lese en grundig gjennomgang av proveniensen til samtlige verk. De kommer alle fra anerkjente italienske og internasjonale gallerier og auksjonshus. De må jo ha visst. Kurator Beatrice Bentivoglio-Rasio sier det aldri rett ut, men utstillingen snakker tydelig for seg: Den tiltalte her er kunstmarkedet selv.

 

Simone Forti, Flag in the Water, 2014, videostill. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Galleria Raffaella Cortese, Milano.

Simone Forti, On An Iron Post, Galleria Raffaella Cortese, Milano

Som en aldrende Venus fra Knidos stiger Simone Forti ned i elven med sitt selvlagde amerikanske flagg. Med kjærlige, parkinsonskjelvende hender og snorrett rygg slik bare trente dansere har, leder hun flagget gjennom vannet i en slags renselsesdans. Liggende i strandkanten forsøker hun å holde en avisbunke samlet mens store bølger skyller inn over den skjøre kroppen. Gradvis brytes ordenen ned tross hennes anstrengelser. Hun kan ikke vinne, men det er heller ikke poenget. Kroppens endringer fremstår som interessante berikelser snarere enn begrensninger i disse Sisyfos-aktige, kyndig utførte koreografiene. Sykdommens ufrivillige rykninger sammenlignes med fluens flygemønster, og utforskes aktivt i koreografi og tegning. «Hope is the thing with feathers / That perches in the soul / And sings the tune without the words / And never stops at all», skrev Emily Dickinson. Simone Fortis håpløse kamp mot overmakten er noe av det vakreste og mest håpefulle jeg har sett på lenge.

 

Fra performance under åpningen av utstillingen En arm og et bein, 2018, i Sandefjord Kunstforening. Foto: Kristine Jakobsen

Marthe Ramm Fortun, En arm og et bein, Sandefjord kunstforening

«Det blir vår i år også!» roper Marthe Ramm Fortun på slutten av sin tryllekunst av en performance i Sandefjord kunstforening. Og til tross for det tette skydekket, kulda som aldri slipper taket og alle snøflekkene som fortsatt ligger i parken utenfor, kjennes det som om sola plutselig varmer litt. «Du er mitt museum, og jeg elsker deg!» sier hun, med en syngende, nesten operaaktig, lett overspent stemme mens hun ser en ung gutt rett inn i øynene akkurat lenge nok til at skjørheten bryter gjennom det mutte tenåringsuttrykket. Vi klamrer oss til de lilla fresiaene og rosa steinflisene hun deler ut underveis, og følger henne som hypnotiserte gjennom de rare rommene i kunstforeningen. Hun kryper inn under kjøkkenbenken, kjører tralle i rasende fart gjennom publikum, klatrer opp på stoler og bord og snakker om livet og døden og kjærligheten og kunsten. Det er rystende og sprøtt og vilt og grenseløst, og hun har oss i sin hule hånd hvert sekund.

 

EVENTS

Fra utstillingen Between the Lines på Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: Eline Mugaas.

#MeToo i det norske kunstfeltet

Man kan strengt tatt ikke påstå at MeToo oppsto i 2018, og det vil selvfølgelig heller ikke avsluttes innen året er omme. For meg har prosessene det har satt i gang preget hele året, ligget under alle ting jeg har holdt på med, satt det jeg har lest og sett i perspektiv. Ikke at det avdekket noe jeg ikke visste fra før. Men å kunne flytte de private, ofte litt hviskende og flaue, nølende samtalene fra kunstens bakrom opp i lyset, slik at de strukturelle sammenhengene mellom enkelthendelsene kom til syne, har vært en uventet sterk erfaring. Det har vært fantastisk å kjenne skammen svekkes og oppleve blaff av ekte solidaritet. Å diskutere egne holdninger og fordommer i fellesskap. Nå som det første smellet har stilnet og vi begynner å gå surr i hvem som har tråkket over hvilke grenser og i hvilke sammenhenger, gjenstår det viktige og litt seige arbeidet med å sørge for konkrete, strukturelle endringer. Vi har fortsatt til gode å se maktdistribusjon og sementerte privilegier i norsk kunstliv utfordret på ordentlig. Det er fortsatt mye man heller lar ligge av frykt for ubehagelige konsekvenser. De institusjonelle opprydningsprosessene går frustrerende sakte. Jeg er spent på fortsettelsen. Måtte ikke tausheten få legge seg igjen!

 

Avdukingen av I Am Queen Mary av La Vaughn Belle og Jeanette Ehlers, København 2018. Foto: Sarah Giersing.

Avdukingen av I Am Queen Mary av La Vaughn Belle og Jeannette Ehlers i København

Denne skulpturen har jeg ikke sett annet enn på bilder, men likevel har den vært ett av kunstverkene jeg har tenkt mest på i året som gikk. Mary Thomas var en av lederne for Fireburn-opprøret i den daværende danske kolonien St. Croix, det største i dansk kolonihistorie. Figuren er basert på en 3D-scanning av de to kunstnerne, og posituren etterligner et fotografi av Huey P. Newton, som var med å stifte den amerikanske borgerrettighetsgruppen Black Panthers. Hun holder en hevet sukkerrørkniv i den ene hånden, og tronen hennes står på en sokkel av korallstein, brukt som grunnmur for bygningene i koloniene. Det er den første offentlige skulpturen av en svart kvinne i Danmark. I monumental skala sitter hun i havna på sin påfugltrone, og ser ut over fremtiden med majestetisk mine.

 

Foto: Marianne Heier.

Kunsteksperten i Brera

På vei til kunstakademiet i Milano en morgen, snublet jeg nærmest over dette. Utenfor en av de mange dyre butikkene i det gjennomgentrifiserte området som en gang var et kunstnerkvartal, hadde noen tilbragt natten. På skiltet ved siden av soveposen sto det: «Kunstekspert * leter etter et sted å bo * har ingen inntekt * takk * Mario». I et samfunn der klasseskillene øker og institusjonene strupes, er ikke talent og innsats, men klassetilhørighet det viktigste for en kunstkarriere. At nettverk og formue er det som teller, former hva slags erfaringer som speiles i samtidskunsten, og hvem den henvender seg til. Jeg gikk selv på kunstakademiet her for mange år siden. Det er kjempestort, med over 4000 studenter. Av alle de jeg studerte sammen med, vet jeg bare om én til som fortsatt er virksom som kunstner, og ingen, unntatt meg selv, som er det på heltid. Euroene jeg la igjen hos den boligløse kunsteksperten kom fra stipendet jeg mottar fra den norske staten. Uten det kunne det like gjerne vært jeg som bodde i soveposen.

 

PUBLIKASJONER

www.thewhitepube.co.uk

Endelig! Dette nettstedet må være et vannskille når det gjelder både hvordan man skriver om kunst, hvem som skriver, hvem man skriver for og hva det er kurant å skrive om. Hver søndag publiserer selverklærte «art critic baby gods» Gabrielle de la Puente og Zarina Muhammad en ny tekst her. De er unge, skarpe, smarte, morsomme og modige på den kamikaze-aktige måten som bare er mulig når man vet man ikke har så mye å tape uansett, og i hvert fall delvis drives av et berettiget raseri. Uten nøling tar de for seg maktforhold så inngrodde at det nærmest ikke er mulig å forestille seg alternativer. På sitt beste er det som om de løfter en glassmanet opp av vannet: plutselig ser man klart og tydelig hvilken form den faktisk har. For en statsstøttet, middelaldrende, hvit, heterofil leser i ett av verdens rikeste land er det ikke bestandig behagelig lesning, men «visst gör det ont när knoppar brister», som Karin Boye skrev.

 

Lotte Konow Lunds intervjuserie med kunstnere i Morgenbladet

Disse lange, grundige intervjuene er egentlig en serie kjærlighetserklæringer til kunsten. Vennlig, begeistret og nysgjerrig snirkler samtalene mellom Lotte Konow Lund og hennes intervjuobjekter seg gjennom kunsten og livet. Kriteriene for valg av intervjuobjekter virker å være innfallsmetoden og Konow Lunds egne kunstneriske nysgjerrighet, spørsmål og tvil. Språket er likefrem som når man snakker om noe helt hverdagslig, som livet på atelieret jo er for en kunstner. For det dreier seg hele tiden om kunstproduksjonen fra innsiden, fra kunstnerens eget perspektiv. Prøving og feiling, høydepunkter og fadeser. Stolte øyeblikk og dype sår. Det vakre og det grusomme. Kompromissløst på kunstens egne premisser, uten snarveier og forenklinger, og likevel selvfølgelig åpent tilgjengelig for alle.

 

Mari Lending, Plaster Monuments: Architecture and the Power of Reproduction, Princeton University Press, 2017

Plaster Monuments avsluttes med 37 tettskrevne sider fotnoter og kildehenvisninger, og er ført i pennen med enormt overskudd. Her settes forholdet mellom original og kopi på hodet igjen og igjen i undersøkelsen av forskjellige gipssamlingers form, funksjon og spredning gjennom tid og rom. Disse samlingene har spilt en sentral rolle i utviklingen av museets idé og funksjon. I Lendings grundige gjennomgang kommer den vestlige kunsthistorien til syne som en litt rotete, av og til fullstendig absurd, men likevel helhetlig politisk konstruksjon: iscenesettelsen av en felles, sammenhengende kulturell identitet. Som Lending skriver har reproduksjonene evnen til å skape en følelse av sammenheng i et ellers kaotisk narrativ. Hvilke historier er viktige å bevare, hvorfor, og for hvem? Hva skal man gjøre med alle disse kopiene av friser, søyler og kapiteler nå, etter modernismens brudd med ornamentet? Og, hallo, hvorfor gir ikke British Museum de såkalte Elgin Marbles tilbake til Athen? Av og til må man bare gi seg ende over. Denne boka er en bragd.

Leserinnlegg