Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er kritikeren og kuratoren Johanne Nordby Wernø. Hun var norsk kulturattaché i New York fra høsten 2016 til sommeren 2017. Denne høsten har hun vært engasjert som seniorskribent/utviklingsredaktør for Kunstkritikk.
Utstillinger
Kerry James Marshall, Mastry, The Met Breuer, New York
I Norge var markeringene av det samiske jubileet blant det viktigste som skjedde i år. Men det som satte tonen for 2017 for meg var å bo i New York under og etter presidentvalget høsten 2016, og se byens befolkning forsøke å handsama sine nye og sjokkerende politiske betingelser. Året begynte med den uforglemmelige Women’s March på Manhattan og endte med #metoo overalt: Det meste av betydning i år har handlet om identitetspolitikk. Kontroversen rundt Dana Schutz’ maleri av et lynsjet borgerrettsikon på Whitneybiennalen og Chicago-maleren Kerry James Marshalls triumf av en separatutstilling på The Metropolitan Museum, begge i min midlertidige hjemby, kan ikke sees uavhengig av det politiske skiftet. Marshall tok pusten fra meg med malerier som demonstrerte at det er mulig å være kunstnerisk briljant og heve en myndig politisk røst på samme tid.
Tori Wrånes, Hot Pocket, Museet for samtidskunst i Oslo – med lillebror (7).
Overraskende få julekalenderskribenter har nevnt Tori Wrånes’ store gjennombruddsutstilling. Den eneste plausible grunnen er at alle har tenkt at alle andre dekker den! Utstillingen skapte rørende køer tvers over Bankplassen på den mest folksomme vernissagen i kvinns minne. Jeg returnerte noen dager senere i følge med min bror, en attpåklatt på 7 som tidlig skal krøkes. Vi støtte ved en tilfeldighet på kunstneren selv, og fikk da demonstrert noe av hemmeligheten bak Wrånes’ suksess i å samle, lede og motivere de svære arbeidslagene som bidrar til å gjøre prosjektene hennes så storslagne: hun er en kløpper med mennesker, og får store som små til å føle seg sett. Bror vil sent glemme den spontane, personlige omvisningen i pulserende rom blant troll i skiheiser og kravlende hodefotinger, der ingen spørsmål var for rare og ingen undring for stor.
Hubbard/Birchler, Flora, den sveitsiske paviljongen, Veneziabiennalen
Den nordiske paviljongen var sterk, men Anne Imhof hos Tyskland kunne vanskelig leve opp til hypen som holdt køene lange, selv ved mitt besøk i oktober. En mer overraskende glede på årets ujevne biennale var den sveitsiske paviljongen, der den 30 minutter lange filmen Flora fortalte historien om Flora Mayo, den ambisiøse, men nå glemte skulptøren som reiste fra USA til Paris på 20-tallet for å praktisere sin kunst – og innlede et intellektuelt og romantisk forhold til Alberto Giacometti. Kunstnerskapet hennes ble brått avbrutt og ettermælet hennes kan ingenlunde matche hans. Gjennom intervjuer med Mayos sønn i Los Angeles rekonstrueres hennes historie, og hun kommer til ny verdighet.
Events
Marthe Ramm Fortun, Gå som et vrengt arkiv. Performance, Norsk Skulpturbiennale 2017
Under Norsk Skulpturbiennale 2017 på Vigeland-museet brukte Marthe Ramm Fortun Gustav Vigelands leilighet i etasjen over museets saler som sitt materiale, og lot ikke sjansen gå fra seg til å dele sitt eget blikk på den store kunstnerens liv og virke (som også var tittelen på biennalen, sterkt kuratert av Steffen Håndlykken). Fortuns ideologiske analyser, denne gang av innholdet i Vigelands bokhyller, er smarte og presise; hennes gester, språk og rekvisitter er umiskjennelige, og det er alltid verdt å se henne gå til angrep på nye historier.
Samtale: Ane Graff intervjuet av Alex Klein, Entrée i New York
Ane Graff fortsetter å utvikle kunstnerskapet sitt med både hjernen og hjertet, og viste fantastiske arbeider hos Entrée da bergensgalleriet hospiterte i Harlem i regi av kunstmessa Independent i mars. Mattering Waves var en serie gulvmonterte bokser med skumle, smellvakre konstellasjoner av både gjenkjennelige og ugjenkjennelige ting, væsker, former, støv, tekstiler, teksturer. I samtale med Alex Klein, som er kurator ved ICA i Philadelphia (og som sammen med Henie Onstad-senterets nylig avgåtte kurator Milena Høgsberg kuraterte arbeider av Graff og andre i flotte Myths of the Marble, vist ved begge institusjonene i år) doserte Graff mildt, men overbevisende om menneskelig DNA og mineralene inni mobiltelefonene våre, og hvordan alt som utgjør vår materielle verden kan henge sammen.
Kampanje: #Metoo, #NotSurprised, #Konstnärligfrihet med flere
Aldri hadde jeg trodd at en holdningskampanje for og av kvinner skulle få sette et så tungt avtrykk som denne – eller disse – har gjort og fortsatt gjør. Og min overraskelse sier sitt om behovet for kampanjene: den viser at kvinner faktisk ikke forventer å bli hørt eller respektert når vi motsetter oss å bli sett som primært kropp og en hel person kun sekundært. Det må ta slutt! Når sønnen jeg får til våren blir stor, skal det ikke lenger være tenkelig, hverken for ham eller kvinner av hans generasjon, at maktmisbrukere får beholde lederjobber.
Publikasjoner
Olivia Laing, Lonely City, Picador, 2016
Av årets sommerlektyre er det denne jeg vil huske lengst: Olivia Laing – som står bak flere sakprosabøker, men også skriver om kunst i f.eks. Frieze – tar for seg ensomhet i storbyen generelt og New York spesielt. Hun beretter historiene til en håndfull kunstnere, blant dem David Wojnarowicz og Henry Darger, og fletter forskning om hva ensomhet og sosial utsatthet gjør med helsa vår sammen med kunst, åttitallets AIDS-politikk, allmenn utenforskap og sin egen opplevelse av Manhattans uforsonlighet.
Even, samtlige utgaver
Kritiker Jason Farago er redaktør for det New York-baserte, men verdensorienterte magasinet Even, som greier det vi alle drømmer om: å sette kunsten inn i en større samtale uten å gjøre vold på verkene og deres opphavspersoner eller røpe manglende kunnskap om de politiske og samfunnsmessige rammene de virker i. Her er langlesningen om Louvre Abu Dhabi og den bekymringsverdige utviklingen i Tyrkia, og her er portrettet av Luc Tuymans, men også «The worst martinis in New York City», en slakt av arkitekturen i det nyrenoverte Four Seasons-hotellet.
Matias Faldbakken, The Hills, Oktober forlag, 2017
The Hills må med. Faldbakkens mørke, men kjempemorsomme nye kammerspill om en stakkars aldrende kelners utfordrende hverdag har lyst opp min desember måned og gitt meg en ustoppelig, men kostbar lyst til å henge på Lorry.
Leserinnlegg