22. desember – Jonas Ekeberg

Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester velger det beste fra kunståret 2011. Hver dag fra 1. til 24. desember kommer et nytt bidrag. I dag: Jonas Ekeberg.

Hva var de beste utstillingene, de beste begivenhetene og de beste publikasjonene i 2011? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2011. I dag: Jonas Ekeberg, ansvarlig redaktør for Kunstkritikk.

Utstilling

1. The Potosí Principle, Haus der Kulturen der Welt, Berlin.
Publikum ble ført gjennom denne utstillingen på Haus der Kulturen der Welt i Berlin ved hjelp av en detaljert men velskrevet guide og det tok 7-8 timer å følge opplegget fra kuratorene Alice Creischer, Max Jorge Hinderer og Andreas Siekmann. Det var utvilsomt verd tiden for dette var en omveltende opplevelse. Gruvebyen Potosí i Bolivia var på grunn av sine sølvforekomster en av verdens største og viktigste byer på 1600-tallet, og her ble vanvittige grusomheter begått i den spanske kolonimaktens navn. Gjennom sin religiøse funksjon ble kunsten en del av dette terrorregimet av globalisert økonomi og estetikk. Kuratorene klarte ved hjelp av sin utstuderte utstillingsdesign å åpne for en svimlende opplevelse av disse mekanismenes virkekraft – historisk og i dag. (Bilde: Gaspar Miguel de Berrio, Descripción del Cerro Rico e Imperial Villa de Potosí, 1758. Olje på lerret, 182 x 262 cm (i ramme). Tilhører Museo Colonial Charcas, Universidad San Francisco Xavier de Chuquisaca. © Foto: Andrés Underlandstetter.)
2. De ou par Marcel Duchamp par Ulf Linde, Konstakademin, Stockholm.
Også denne utstillingen var didaktisk og detaljert. Iscenesettelsen av relasjonen mellom den svenske kunstkritikeren Ulf Linde og hans livslange studieobjekt, Marcel Duchamp, begynte med en dysfunksjonell rullestolrampe (hele utstillingen var tilpasset en tenkt betrakter i rullestol) og inkluderte skyggeteater, lyssluser, fargekoder (grønn for utside, rosa for innside), speilinger, rekonstruksjoner, nivåforskjeller og verkpresentasjoner (bl.a. de Chirico) som gikk i dialog med Duchamps (og Lindes) eksentriske prosjekt uten å redusere det. (Bilde: Utstillingens inngangsparti. Fra http://deouparmarcelduchampparulflinde.se/.)[http://www.kunstkritikk.no/kritikk/duchamps-poetiska-geometri/]
3. Money and Beauty – Bankers, Botticelli and the Bonfire of the Vanities, Palazzo Strossi, Firenze.
Jepp, dagens tema er kunsthistorie som kulturhistorie. For alle som har studert renessansen i detalj er relasjonen mellom bankvesenet og kunsten i 1400-tallets Firenze en selvfølge. Men for oss andre var dette en nyttig påminnelse om den dypt ambivalente men fundamentale relasjonen mellom kunst og kapitalisme. (Bilde: Sandro Botticelli, Bakvaskelsen, 1497.)

 

Begivenhet

1. Wo stehst du, kollege – Texte zur Kunst 20 år, Theater Hebbel am Ufer, Berlin.
Det er sjelden et seminar klarer å skape et levende portrett av en kritisk diskusjon. Tyveårsjubileet til det tyske tidsskriftet Texte zur Kunst begynte med en gjennomgang av den biopolitiske vendingen og sluttet med et farvel til Foucault. Derimellom hadde vi blant annet opplevd en vill performance av Juhta Kohter og en rehabilitering av den sosiale kunsthistorien. (Bilde: Jörg Immendorff, Wo stehst du mit deiner Kunst, Kollege?, 1973.) [http://www.kunstkritikk.no/artikler/lumpenproletariatets-sejr/]
2. Karl Holmqvist, Palace Party, Kunsthal Charlottenborg, København.
Fra sin litt beskjedne posisjon i kunstfeltet på 1990-tallet har Karl Holmqvists blanding av kunst og poesi som unikt samtidig og samtidig som en troverdig videreføring av 60-tallets konkrete poesi. Denne performancen på Charlottenborg var på sedvanlig vis både nonchalant og intens. (Bilde: Karl Holmqvist. Foto: Jonas Ekeberg.) [http://www.kunstkritikk.no/kritikk/forfoert-pa-laesesalen/]
3. Talk by Liza Béar, Avalanche: A Unique Media Phenomenon, Torpedo, Oslo.
Når man skaper et tidsskrift er man til stede i kunsten på en unik og produktiv måte og jeg elsker å høre redaktører fortelle dette arbeidet. Slik var det definitivt med tidsskriftet Avalanche. Men også tidsskriftet Bomb – der Liza Béar også var sentral tidlig på 90-tallet var et slikt unikt fenomen. Jeg har fortsatt tro på at noe av det samme kan skapes med en nettpublikasjon. (Bilde: Flyer fra Kunstbokhandelen Torpedo.) [http://www.kunstkritikk.no/nyheter/aktuell-legende-pa-oslobesøk/]

 

Publikasjon

1. Fillip.
Jeg setter pris på alle forsøk på å revitalisere regionale perspektiver på kunsten. Fillip (www.fillip.ca) publiseres i Vancouver i Canada og klarer å være både lokale og internasjonale på en gang. (Bilde: 50 pfennig nødseddel, 1919. Seminarinvitasjon fra Fillip.)
2. Paletten.
Sett fra Oslo har det Göteborg-baserte tidsskriftet Paletten (www.paletten.net) alltid virket irrelevant. Men hver gang jeg setter meg ned og leser merker jeg nærheten til stoffet og kvaliteten som har festet seg mellom permene etter 71 år.
3. OEI.
Tidsskriftet OEI (www.oei.nu) publiseres i Stockholm og skaper på ingen måte noen følelse av tilhørighet. Dette er tvert i mot et tidsskrift som oppretter og opprettholder en kritisk distanse. Til tider kan det bli vel omstendelig og irriterende utflytende med alle oversettelser og gjenopptrykk, men redaksjonen snakker om et «no man’s land der noe nytt kan oppstå» – og det er jo eksakt slik OEI fungerer! Og man kan ikke annet enn å elske et tidsskrift som består av 1300 sider/4 kg om temaet «Dokument, Dispositiv, Deskription, Diskurs».

Leserinnlegg