Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2013? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret. Den første i rekken er Maria Moseng, som bor i Oslo og i tillegg til å være skribent for Kunstkritikk, blant annet er redaktør for filmtidsskriftet Wuxia.
Utstillinger
|
Henrique Oliveira, Baitogogo, Palais de Tokyo, Paris.I en ellers ganske middelmådig ustillingsmønstring med intet mindre enn 21 kuratorer, som man dessuten var tvunget til å fordøye i 34 varmegrader grunnet stedets bortprioritering av aircondition (det ville vel ikke sett pent ut utenpå de nedflekka betongstrukturene), fremstod Oliveiras arkitektoniske inngrep som en (unnskyld uttrykket) regnskogsfrisk belønning: Hvite søyler gradvis transformert til gigantiske røtter som slanget seg antropomorfisk, eller zoomorfisk, over en stor del av PdTs førsteetasje. Et stille opprør fra stedets bærebjelker og en allegorisk kollaps, vitalistisk som et Gaudi-interiør og parasittisk som muggsopp. Utstillingen inkluderte for øvrig interessante arbeider av de norske kunstnerne Magnhild Øen, Ida Ekblad, Toril Johannessen, André Tehrani og Erik Pirolt, uten at konteksten ga utpreget mye til kunsten, tvert i mot kanskje, eller så var det varmen altså. | ||
When Attitudes Become Form, Fondazione Prada, Venezia.Dette var, etter alle solemerker, den beste utstillingen jeg ikke så i Venezia. Når man (av grunner jeg ikke skal kjede noen med) er tvunget til å haste gjennom en biennale på et fastsatt og ganske begrenset antall timer, er riktige prioriteringer det som skiller amatøren fra proffen. I bakspeilet er det vanskelig å rettferdiggjøre hva jeg tenkte når jeg prioriterte vekk denne fullstendige rekonstruksjonen av Harald Szeemans definerende utstilling fra 1969, som altså ikke offisielt var en del av biennalen, men som må ha vært en langt mer presis kommentar til vår tid enn Massimiliano Gionis encyklopediske palass. Kanskje er det like bra, for i mitt indre blikk er den nesten-nøyaktige gjengivelsen av displayet, inkludert gulvbelegg og radiatorer i det originale Kunsthalle Bern, med verker av Carl Andre, Joseph Beuys, Lawrens Weiner og mangle flere, noe som meget mulig overgår virkeligheten. Det er rett og slett en perfekt filosofisk iscenesettelse av begrepet tid og kunsten som arkeologi. | |||
Arne Nordheim, Favola (1965), Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden.Blant mange historiske skatter i en meget severdig utstilling på Henie Onstad Kunstsenter var akkurat denne særegne hybriden et personlig punktum, om man får bruke et litt oppfliset Barthes-begrep. En elektroakustisk fjernsynsoppsetning der Nordheims klangbearbeidelser jobber seg inn i en fusjon av mer klassiske former som opera og ballett. Med tradisjonelt teaterkostyme, inkludert longs og parykk, forkynner helten sin kjærlighet i klangharmonier som avslører modernismens avgrunnsdype patos. En sjelden og befriende blanding av lekenhet og selvhøytidelighet, og et unikt innblikk i dannelsesreisen til en av nasjonens mest selvmotsigende ikoner. |
Publikasjoner
Events
Leserinnlegg