Pressekonferansen i Venezia ble avsluttet i dag klokken 13. Direktør for biennalen, Paolo Barrata, innledet med å snakke om biennalens nære historie. I 1999 begynte biennalen i følge Barrata med kuraterte utstillinger i tillegg til de nasjonale paviljongene. Biennalen har i år nasjonale utstillinger i regi av 89 land, og det jobbes med å bygge ut permanente paviljonger for flere av de landene som ikke allerede har dette på messens hovedområde, i parken Giardini. Baratta omtalte dette som noe som ble gjort «i tillit til at de nasjonale paviljongene, ikke blir benyttet som et sted der nasjonalstaten skal dyrkes og tilbes».
Barrata sa at de siste syv biennalene utgjør en historie over det kuratoriske; han beskrev det i ekte macho-italienske vendinger som «en lykkelig tid mellom Harald Szeemans barbari og Bices kirsebærrøde lepper». Han fremhevet også at utstillingenes kuratorer nyter full autonomi, og mente at dette gjør biennalen til et sted hvor man kan oppleve følelser, et sted der kunsten ikke bare er objekter skapt for å omsettes på et marked.
Barrata fulgte opp med en spesiell hilsen til Kina.
– Vi er stolte over at kineserne deltar på årets biennale. De bidrar med et sterkt engasjement og vesentlige ideer. Basert på dette vennskapet har jeg skrevet et brev til den kinesiske ambassadøren her i Italia der det står at vi og hele kunstverdenen ville bli glade om vi kunne få gode nyheter om Ai Weiwei. I de neste seks månedene er vi her og venter, sa Barrata.
Dette ble møtt med stor applaus fra pressen.
Deretter holdt kurator Bice Curiger sin innledning, etter en introdukson hvor hun ble omtalt som en stor kunstner, siden «la biennale er et kunstverk i seg selv». Curiger beskrev tittelen på biennalen, ILLUMInations først og fremst som en hommage til Venezia og byens spesielle lys. Dette var i følge Curiger også motivasjonen for å inkludere «lysets mester», renessansemaleren Tintoretto. Tintoretto ble valgt ut i fra et ønske om å binde sammen utstillingen og alt som skjer på utsiden, for å unngå at biennalen blir som en UFO, et fremmedelement i byen. Hun ønsket også å utforme en kritikk av samtidskunstens feiring av nuet, og «det samtidige». Curiger så hos Tintoretto et potensiale til å utfordre noen konvensjoner, både i samtidskunsten og i den tradisjonelt fremstilte kunsthistorien. Hun fremhevet lyset som et av de klassiske motiver i kunsthistorien, både visuelt og metaforisk.
Utstillingen fokuserer i følge Curiger på kunstens kjernevirksomhet, og hun fremhevet at en av kunstens iboende egenskaper er at den gir uttrykk for det som finnes av intuitiv og opplysende innsikt. Dermed fungerer den som en måte å skjerpe sansene våre. Samtidig henviser tittelens andre del til verden utenfor og åpner for sosiopolitiske dimensjoner på en måte som er i tråd med biennalens natur blant annet som en følge av de nasjonale representasjonene.
Pressekonferanse var selvfølgelig ikke fri for utopisk kuratorspeak. Curiger beskrev hvordan kunstnerne i kommende år vil innta en viktigere rolle i verden som et resultat av deres erfaring som migranter og kulturelle turister. Kunstnerne «utforsker nye samarbeidsformer og behandler konflikter på måter som kan bli modeller for fremtidens nye former for community», i følge Curiger. Hun imøtegikk påstander om at det nasjonale er en anankronisme med å si at slike perspektiver kanskje skyldes en agenda som handler om å utrydde historien. Hun fremhevet biennalens status som «en annen sorts Forente Nasjoner, med vekt på muligheten for forandring».
