Mandag gikk startskuddet for en serie «innstikk» som skal lede fram til åpningen av Lofoten International Art Festival 2013 den 6. september. Det første av disse arrangementene var en presentasjon og screening av filmen Picasso in Palestine på Arbeideren i Kabelvåg mandag kveld. Filmen ble presentert av Charles Esche, direktør for Van Abbemuseet i Eindhoven i Nederland, som selv var en av initativtagerene bak prosjektet.
Før filmvisningen holdt Esche et anekdotepreget miniforedrag, «A journey – an exhibition – a film – a book», hvor han fortalte om prosjektet, med vekt på de logistiske og ideologiske utfordringene. Utstillingen av Picasso i Palestina – som først ble foreslått for Esche, halvt i spøk, av den palestinske kunstneren Khaled Hourani – fant sted i juni og juli 2011. Det hadde da tatt to år og kostet 200 000 euro å realisere.
I en kort introduksjon fortalte Anne Szefer Karlsen, en av tre kuratorer, om den planlagte serien med kunstneriske intervensjoner og introduserte festivalens grafiske profil. Det visuelle rammeverket for utstillingen tar utgangspunkt i festivalens tittel: Just what is it that makes today so familiar, so uneasy?, en omskrivning av Richard Hamiltons ikoniske collage, Just what is it that makes today’s homes so different so appealing?, fra 1956.
Dette er et av de meste kjente verkene fra etterkrigstiden, skapt midt i en økonomisk ekspansjonsperiode – som det også er blitt emblematisk for. «Men hvilke faktorer ville vært bestemmende for et bilde som skulle reflektere vår egen tid, en tid preget av at den økonomiske veksten kan sies å ha nådd et sluttpunkt?» spør hun og de to andre kuratorene – Bassam El Baroni og Eva González-Sanchodet – i en pressemelding.
Tittelen på LIAF 2013 antyder at samtiden er preget av en kombinasjon av familiaritet og uro. Kuratorne finner utspringet til denne i de dominerende økonomiske ideenes manglende evne til å løse dagens utfordringer og den resulterende krisetilstand vi befinner oss i mer eller mindre permanent. Dette verdensomspennende sosioøkonomiske limboet er etter hvert blitt familiært. Uroen tittelen sikter til er den som kommer fram i form av sterke og noen ganger voldelige uoverenskomster mellom folk og styresmakter. Denne antagonismen blir stadig synligere i et internasjonalt perspektiv. Kunstnerne som er invitert til årets LIAF skal ta stilling til hvordan kunsten kan håndtere disse antagonistiske energiene. Arbeidene skal også reflektere over betingelsene for kunstproduksjon i et samfunn hvor kunstinstitusjonen tilrettelegger og oppfordrer til nettopp en slik antagonisme. For å markere avstand til disse institusjonelle føringene vil LIAF 2013 gi avkall på den institusjonelle white-cube-arkitekturen og bli en del av miljøet i Lofoten, blant annet ved å gjøre bruk av private, kommersielle og offentlige rom, heter det i pressemeldingen.
Den første slike intervensjonen i lokalmiljøet, og starten på innstikkprogrammet, var altså Esches opptreden på mandag. Filmen Picasso in Palestine – laget av Rashid Masharawi, dokumenterer transporten av Picassos Buste de Femme (1943) fra Eindhoven i Nederland til Ramallah, hvor den ble stilt ut ved Kunstakademiet. Karlsen betonte hvordan denne forflytningen av den kjente Picasso til den ukjente konteksten av Ramallah knytter an til årets LIAF og deres fokus på den uvisse veien fremover, og arbeidet med å finne «en ny måte å leve på» i kjølvannet av det påståtte sluttpunktet for vestens økonomiske ekspansjon.
Esche spekulerte også i hva som kunne være mulige forbindelser mellom LIAF 2013 og Picasso in Palestine-prosjektet og snakket blant annet om hvordan relasjoner basert på tillit mellom de involverte hadde muliggjort et prosjekt som beveget seg på tvers av den institusjonelle konvensjonen. Den uttalte intensjonen om å «starte en diskusjon om hvilken betydning et kunstverk får dersom vi også tar visningsstedet med i betraktningen» ble ikke direkte berørt.
I ettermiddag vil de tre kuratorne holde en pressekonferanse på The Scotsman i Oslo.
Artikkelen ble sist endret 27.02.2013 kl 23.41.
