Den 7. november åpner Den røde armés tilbaketrekning, en vandreutstilling som vil forflytte seg langs en historisk linje fra Tromsø til Kirkenes, Murmansk og Arkhangelsk, for til slutt å ende opp på Blaker nord for Oslo.
Prosjektet er initiert av kunstner og kurator Ivan Galuzin og produsert i samarbeid med kurator Lisa Dahl ved Nordnorsk Kunstmuseum. Det består av ti deltakere, blant andre den tyske kunstneren og politiske aktivisten Gustav Metzger, kanskje mest kjent for sine kunststreiker, Asta Gröting, som i utstillingen vil vise verket Space Between Lovers, forfatteren JG Ballard, som tidligere har skrevet om krig og den moderne dystopi, og et samarbeidsprosjekt mellom Galuzin selv og fotograf Oleg Samoilov. Ved å ta i bruk et stort spenn av forskjellige kunstnere og deres verk forsøker utstillingen å bidra til nye perspektiver på andre verdenskrig. En bok om prosjektet vil bli lansert på Blaker i samarbeid med Orkana Forlag.
Ivan Galuzin var en sentral aktør på kunstscenen i Oslo på 00-tallet. Han drev Galleri Galuzin og Tafkag (The Art Gallery Formerly Known as Galuzin), sammen med Kristian Skylstad. Etter nedleggelsen av Tafkag har han fokusert på egne prosjekter. I 2014 hadde han en separatutstilling på Unge Kunstneres Samfund, og han har også opprettet et kunstnersenter på Villa Romsli på Romsås i Oslo.
Selv om Den røde armés tilbaketrekning behandler krigshistorie fra Barentsregionen, er den likevel verken en historisk utstilling eller et forsøk på å gå inn i den politiske situasjonen i Nordområdene i dag. I stedet er historien et bakteppe for å se på nåtiden, sier Ivan Galuzin til Kunstkritikk.
Den røde armés tilbaketrekning tar utgangspunkt i en samling soldat-tegninger fra andre verdenskrig, som Galuzin oppdaget på Murmansk kunstmuseum. Fremfor å fremstille krigen som grusom og brutal var disse tegningene lekne, enkle og hverdagslige. Nettopp denne lekenheten ønsket Galuzin å bringe videre inn i Den røde armés tilbaketrekning. I samarbeid med fotografen Oleg Samoilov i Murmansk engasjerte han en lokal re-enactment-forening til å levendegjøre figurene på portrett-tegningene, som dernest ble fotografert.
Kunstkritikk: Hva er bakgrunnen for «oversettelsen» av tegningene til et nytt medium?
Ivan Galuzin: Tegningene var ikke tilgjengelige for utførsel og visning i Norge. Som erstatning kunne man ha tegnet kopier, som jeg også gjorde, men jeg er ingen god figurativ tegner. Man kunne også ha fått noen andre til å tegne kopier eller man kunne stilt ut faksimiler. Men det var mer interessant å gå dypere inn i materien og koble prosjektet til en lokal kontekst. Re-enactment-klubben Zapolyarni Rubezh som spesialiserer seg på Litsa-fronten, krigshandlinger mellom Nordvest-Russland og Norden, var et naturlig valg, siden mesteparten av tegningene var laget der. Medlemmene hadde med andre ord allerede satt seg inn i rollene til soldatene, sykepleierne, offiserene og skarpskytterne som er avbildet på tegningene. Deres kunnskap om andre verdenskrig har vært nødvendig for å gjennomføre prosjektet. Slik har vi koblet fortid med nåtid og skapt en ny virkelighet gjennom fotorekonstruksjon.
Utstillingstittelen, som presenteres på norsk, russisk og engelsk, reflekterer ulike perspektiver på samme hendelse; på norsk heter det «tilbaketrekning», men på russisk (возвращение) heter det «tilbakekomst». Kan du si noe om språkets betydning i utstillingen?
Vi ønsker å si noe om språkets betydning som noe man skaper virkelighet med. Språk er et verktøy som lager vår verden, og vi kan forandre våre omgivelser ved å bruke språket. Det kan være noe så enkelt som å stave et latinsk navn med kyrilliske bokstaver. Små nyanser kan til slutt utgjøre en stor forskjell. Vi har en tittel som varierer i forhold til betrakterens posisjon, det stedet hvorfra man observerer den bevegelsen som tittelen antyder.
Den røde armés tilbaketrekning skal vises i Tromsø, Kirkenes, Murmansk, Arkhangels, og på Blaker. Hvorfor er valget falt på akkurat disse stedene?
Disse stedene er knyttet til Den røde armés bevegelsesmønster i regionen. Fra Russland til Nord-Norge og tilbake til Russland. Tromsø er byen hvor jeg for 17 år siden begynte å jobbe med kunst på et profesjonelt nivå, det er bra å returnere og gi byen noe tilbake. Arkhangelsk er en av de to havnene som ble brukt til de arktiske konvoiene. Blaker gml. meieri huser som kjent arkivet til Guttorm Guttormsgaard, som blant annet inneholder en samling av sovjetiske krigsfangearbeider og førsteutgaver av Vladimir Majakovski [red.anm. Prominent figur i den russiske futuristbevegelsen]. Guttorm Guttormsgaards utsmykning på Universitetet i Tromsø er en variant av eldgamle steinlabyrinter som finnes både i Norge og på Kolahalvøya.
I presseteksten skriver dere at «tid, minner, motstand og lek» danner rammen rundt utstillingen. Kan du utdype dette?
Dette er ekstremiteter i det konseptuelle multidimensjonale diagrammet som danner grunnlaget for utstillingen og valget av kunstnere og kunstverk. Den ene aksen med tid som går oppover, og minne som går nedover og i en sløyfe (tilbake i tid). Den andre aksen, hvor begge ekstremitetene peker forover i en bue, motstand – lek, sier noe om spekteret av muligheter man har til å agere i verden.
Det er stort spenn fra forfatteren JG Ballard til maleren Leonard Rickhard – hvordan har du tenkt når du har valgt ut deltakere til denne utstillingen?
Den trøtte modellflybyggeren i maleriet til Rickhard kunne like gjerne ha vært en protagonist i en Ballard-bok. Flyvende maskiner, kroppen i oppløsning, dystopier og flukt fra disse inn i en fantasiverden, som paradoksalt nok kan være like dystopisk – dette er typiske Ballardianske temaer. Det samme ser jeg mye av hos Rickhard.
Du er både kurator og deltagende kunstner – har du noen refleksjoner omkring det å mikse disse rollene i en utstilling som denne?
I utgangspunktet ser jeg på en adskillelse av disse rollene som en falsk konstruksjon. Uansett hvilken hatt man velger å ha på seg, så kreves det en hengivenhet, sensitivitet og årvåkenhet når man jobber med kunstnere og deres kunstnerskap. I det kunstnerne sa ja til å være med på prosjektet, så opprettet vi et tillitsforhold. Å holde på den tilliten er mitt ansvar.