Den dansk-norske kunsthistorikeren Mathias Danbolt har havnet midt i tidens kanskje viktigste kunsthistoriske diskusjon når han som gjesteredaktør av tidsskriftet Kunst og Kultur tar opp temaet «Kunst og kolonialitet». Diskusjonen har betydning både for den tradisjonelle kunsthistorien og for samtidskunsten, for er det ikke slik at de koloniale kreftene – kolonialiteten – fortsatt er virksom i mange deler av det nordiske kunstfeltet? Og er det ikke slik at Nasjonalromantikkens bilder ser annerledes ut når man kobler dem til den samtidige kolonialismen og fornorskingspolitikken?
I din artikkel «Kunst og kolonialitet» i det nye nummeret av Kunst og Kultur som lanseres i dag kobler du nasjonalromantikken på 1800-tallet sammen med fornorskingspolitikken som ble drevet mot samene på samme tid. Er denne koblingen så sterk at vi må se Nasjonalromantikken med nye øyne?
Ja, jeg mener det er viktig å undersøke forholdet mellom kunst og nasjonsbygging ytterligere. Ikke fordi vi nok en gang skal la nasjonalromantikken dominere diskusjonene i kunsthistoriefaget. Men det er relevant å stille spørsmål ved den rollen nasjonalromantikken har spilt i naturalisering av det norske, av naturen og av norsk identitet, ettersom mye har måttet glemmes og ignoreres for at denne monokulturelle forestillingen om det norske skal fungere. Heriblant samisk kunst og kultur.
Hvorfor har vi ikke stilt dette spørsmålet tidligere?
Å undersøke disse historiske prosessene er ikke radikalt nytt. Samiske historikere som Steinar Pedersen har lenge etterspurt undersøkelser av nasjonalromantikkens rolle i undertrykkelsen av samene. Disse spørsmålene har også blitt berørt i det viktige arbeidet som kunsthistoriemiljøet i Tromsø har gjort for å løfte frem samisk kunst og historie. Men i sør synes interessen for disse problemstillingene lenge å ha vært mer sval.
Ta for eksempel en utstilling som Oppdagelsen av fjellet på Nasjonalmuseet i Oslo i 2008, som handlet om hvordan den kunstneriske konstruksjonen av den norske fjellheim på 1800-tallet var tett forbundet med et vitenskapelig arbeid med å få kontroll over de «hvite flekkene» på norgeskartet. Men utstillingen inkluderte ingen refleksjoner over hvordan denne kunstneriske fornorskningen av landskapet kan ha bidratt til å skrive den samiske tilstedeværelsen i sør ut av historien. Og jeg kan ikke huske at kunsthistorikere etterlyste denne type spørsmål da utstillingen ble vist for ti år siden. For meg var møtet med Sissel M. Berghs videoinstallasjon Dalvedh fra 2014, som inngår i hennes viktige forskningsprosjekt om den strukturelle utviskningen av sørsamisk språk og historie av norske vitenskapsfolk og forskere på 1800-tallet, en øyeåpner. Det inspirerte meg for alvor til å stille nye spørsmål til kunstens rolle i fornorskningsprosessene.
I din artikkel går du i strupen på Nasjonalmuseets kurator Øystein Ustvedt, som har skrevet den viktige boken Ny norsk kunst: etter 1990, som kom i 2011. Aner vi konturene av en strid om posisjoner i kunsthistoriefaget?
Jeg er ikke så macho av meg, så er ikke interessert i noen hanekamp. Jeg trekker frem en passasje fra Ustvedts bok som et eksempel på det jeg ser på som en problematisk kunsthistorisk vanetenkning. I boken konstaterer Ustvedt så lett at det flerkulturelle ikke har hatt en fremtredende rolle i norsk kunstliv, ettersom Norge aldri har vært en kolonimakt og det ikke har vært noen minoriteter av betydning her i landet før globaliseringen tok til. Men dette er jo ikke riktig. Norge har vært involvert i en rekke forskjellige koloniale prosjekter, politikker og logikker fra 1600-tallet og fremover, inklusiv i relasjon til Sápmi. Likevel blir fortellingen om den norske homogenitet repetert i det uendelige, så den fremstår som en udiskutabel sannhet. Mitt poeng er at disse historiske konstateringene er performative: Ved allerede på forhånd å minimere eller helt skrive det flerkulturelle ut av den norske historien legitimeres en vedvarende ignorering av det som ikke passer inn, heriblant samisk kunst.
Så du mener den samiske kunsten fortjener en mer sentral plass i fortellingen om norsk samtidskunst?
Ja, det gjør den helt sikkert. Men det jeg er ute etter er en spesifikk historieforståelse. Jeg stiller meg kritisk til den metodiske nasjonalismen som fortsatt preger deler av kunsthistoriefaget, hvor noen «selvsagte» forestillinger om nasjonen stadig synes å legge føringer for hvilke spørsmål som fremstår som viktige og relevante i diskusjonen av kunsthistorien. Dette er ikke noe Norge er alene om, så klart. Dette gjelder også for eksempel i Danmark hvor jeg arbeider. Et eksempel: I 2017 kom det plutselig ny interesse for den danske koloni- og slaverihistorie i forbindelse med 100-årsmarkeringen av salget av Dansk Vestindia til USA. Samtidig var det i Norge nytt fokus på de vedvarende koloniale problemstillingene i relasjonen mellom Sápmi og Norge i forlengelse med feiringen av det første pan-samiske landsmøte i Tråante/Trondheim i 1917. Men disse samtalene møttes aldri. Norske medier plukket i liten grad opp diskusjonene om den danske slaveri- og kolonihistorien, til tross for at dette i høy grad er en felles imperial historie, idet norske handelsmenn og sjøfolk så absolutt var delaktig i den dansk-norske kolonialiseringen av blant annet Jomfruøyene. I Danmark var det heller ingen interesse for den langvarige politiske kampen om Sápmi, selv om den koloniale grensedragningen og kontrollen over disse områdende i nord fant sted under den dansk-norske kronen på 1600- og 1700-tallet. Den viktige samiske samlingen i det danske Nationalmuseet stammer jo nettopp fra denne tiden. Men nasjonsbyggingsprosessene har ikke gitt plass til disse sammenflettede historiene. «Dansketiden» fyller jo stadig lite i norsk kunsthistorieskrivning. Jeg er derimot veldig interessert i disse transkulturelle og translokale forbindelsene.
Er dette perspektivet også til stede i de andre artiklene i dette nummeret av Kunst og Kultur?
Ja, i den forstand at alle de fire artiklene tar utgangspunkt i samtidskunstverk som retter fokus mot koloniale forbindelser som ikke kan innfanges av avgrensede nasjonale, disiplinære og estetiske rammeverk. David Winfield Norman diskuterer den grønlandske kunstneren Jessie Kleemanns kroppslige motstand mot å plassere grønlandsk kunst i etnografiens tegn. Nina Cramer skriver om den dansk-karibiske kunstneren Jeannette Ehlers’ intervensjon i dansk-norske historier om kolonialisme og slaveri. Cathrine Baglo og Hanne Hammer Stien sammenligner Lars Cuzner og Cassius Faldabis prosjekt European Attraction Limited – den såkalte Kongolandsbyen i Frognerparken i 2014 – med Joar Nangos European Everything, som ble vist under Documenta 14 sommeren 2017. Til slutt diskuterer Lene Myong kunstnerkollektivet UFOlabs arbeid med å politisere transnasjonal adopsjon i en nordisk kontekst.
Spørsmål om kolonialitet og avkolonisering har raskt kommet høyt på agendaen, både i kunstfeltet og i akademia. Hva har skjedd? Og heter det egentlig dekolonisering eller avkolonisering?
Arbeidet med å «dekolonialisere» både kunstfeltet og akademia har pågått lenge – også i Norge. Den langvarige kampen for å bygge opp egne samiske kunst- og undervisningsinstitusjoner, er et eksempel på dette. Flere sentrale forskere har lenge jobbet med å undervise i og introdusere urfolksperspektiver og urfolksmetodologi i forskningsfeltet, så som Britt Kramvig, Harald Gaski og Niels Oskal.
Men i den opphetede debatten i Norge i de siste månedene har selve ideen om avkolonialisering ofte blitt fremstilt som en ny importvare fra USA, sammen med andre såkalte styggedommer som identitetspolitikk og krenkelseskultur. Dette er frustrerende, for det reduserer disse viktige og vanskelige diskusjonene til et spørsmål om politisk korrekthet.
I forhold til spørsmålet om det heter avkolonialisering eller dekolonialisering på norsk, så er det vel ingen konsensus om dette. Noen ganger brukes disse som synonymer, andre ganger med nyanseforskjeller. Jeg vegrer meg uansett litt mot å bruke disse ordene for lett, og er påvirket av forskere som Eve Tuck og K. Wayne Yang som advarer mot å bruke dekolonialisering som en metafor for alle mulige former for kanon- og kolonialismekritikk. Det er derfor ikke tilfeldig at dette temanummeret av Kunst og Kultur bruker ordet «kolonialitet» snarere enn mer kjente ord som «kolonialisme» eller «postkolonialisme». I den såkalte dekoloniale teoretiske skolen skilles det mellom «kolonialisme», som betegner politisk, økonomisk og kulturell kontroll av andre territorier, og «kolonialitet» som beskriver de underliggende filosofiske, religiøse, politiske og rasiale logikkene som har gjort dette mulig. Disse logikkene er fortsatt virksomme.
Sammen med metoo-bevegelsen og diskusjonen om interseksjonalitet kan det se ut som om idéen om avkolonisering representerer en ny bølge i representasjons- og identitetspolitikken. Den var jo fremtredende i kjølvannet av 1968, til langt ut på 1980-tallet. Den gangen handlet det om en kamp for synlighet og rettigheter. På 1990-tallet ble maktkritikken mer teoretisk, samtidig som den praktiske og politiske kampen kjølnet. Det ble allment akseptert at ingen skulle synliggjøres på grunnlag av sin identitet, men på grunnlag av kvalitet. Kan man si at det som nå skjer utgjør en tredje bølge i identitetspolitikken?
Jeg er ikke så begeistret for denne måten å bruke bølgemetaforen på, som vi også kjenner det fra feministisk historieskrivning, hvor bølger brukes til å knytte spesifikke kampsaker til spesifikke tidspunkter og generasjoner. Bølgetenkningen har en tendens til å understøtte forenklede forestillinger om historisk progresjon eller regresjon, i form av utsagn som «ble vi ikke ferdig med diskusjonen om representasjon og identitet på 1990-tallet?». Hvis vi skal snakke om historiske bølger, foretrekker jeg snarere å se på disse forskjellige politiske fokuspunktene som radiobølger man kan tune seg inn på. Det er viktig å være oppmerksom på at mange av disse kampsakene er og forblir uløste, og at for eksempel problemstillinger om synlighet og rettigheter langt fra føles irrelevant for dem som stadig er ekskludert og marginalisert. Gamle og nye problemer sameksisterer, og en av utfordringene som fokuset på interseksjonalitet har brakt på banen er nettopp det å kunne tune inn på flere problemstillinger samtidig. Hvis man er vant til å kun lytte til en kanal kan lyden fra dagens mange kritiske opprop raskt fremstå som støy, snarere enn flerstemmighet. Jeg er interessert i å bli bedre til å lytte til dissonanser, og tenker det er viktig å ikke være for rask til å redusere alle de forskjellige kritiske samtalene i dag til en homogen og ensrettet bevegelse.
Hvordan skal maktmennesker i kunstfeltet forholde seg til denne utviklingen? Er det tilstrekkelig å arbeide for bedre synlighet for underrepresenterte grupper eller må vi dypere inn i oss selv og institusjonene og maktstrukturene rundt oss?
Vi har alle et ansvar for de institusjonene vi er en del av, og for hvordan vi forvalter den makten vi har, enten det er som fast ansatt forsker, som meg, eller som sjefredaktør, som deg. Og det er rasialiserte, kjønnete og seksualiserte logikker på spill her, som vi må være bevisst om og forholde oss kritisk til. Å arbeide for bedre synlighet for underrepresenterte grupper som du nevner, er naturligvis viktig, men langt fra tilstrekkelig. Ofte bør sånne som du og jeg tre til siden og la andre få plass. Og da mener jeg ikke bare til å uttale seg. Det er stor forskjell på å bli invitert inn i en samtale, og på å selv være med til å sette premissene for samtalen. Det er essensielt å arbeide for at flere og andre kan sette agendaen i kunstfeltet enn hva som er tilfellet i dag. Vi har et kollektivt ansvar for å endre både rekrutteringsprosesser og institusjonenes virkemåter. Dette er ikke lette og behagelige prosesser.
Kunstkritikk har jo også mottatt kritikk fordi vårt kommende seminar om avkolonisering av Nasjonalmuseene ikke inkluderer representanter for de koloniserte.
Ja, og jeg kan naturligvis også bli kritisert for å stå i veien for at andre minoritetsstemmer kommer frem, så som samiske kunsthistorikere. Dette er legitime og vesentlige kritikkpunkter. Samtalen blir jo unektelig begrenset hvis det kun er dem som sitter med makten som setter rammen for den maktkritiske diskusjonen. Det betyr jo ikke at direktørene for de nordiske nasjonalmuseene ikke skal ta tak i disse spørsmålene, men hvis målet er å finne ut av hvordan institusjoner skal avkolonialiseres er det mildt sagt behov for å la andre enn dem i sjefsstolen sette agendaen.
Dette nummeret av Kunst og Kultur lanseres på Litteraturhuset i kveld – hva skjer?
På lanseringsarrangementet skal vi diskutere ulike metodiske innganger til å arbeide med spørsmål om kunst og kolonialitet. En av temanummerets bidragsytere, David Winfield Norman, som er PhD-stipendiat i kunsthistorie ved Københavns Universitet, vil snakke om sitt samarbeid med den grønlandske kunstner Jessie Kleemann og betydningen av å gjentenke forskerens rolle og posisjon i historieskrivningen. En av mine store inspirasjonskilder, Britt Kramvig, som er professor ved UiT – Norges Arktiske Universitet, vil bidra med urfolksmetodologiske innganger til dette problemfeltet. Og så har vi invitert avdelingsdirektør for samlingen ved Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, som vil snakke om hvordan museet kan forholde seg til både samlingens og institusjonens ulike maktdynamikker. Det er mye å ta fatt i, så jeg ser frem til kveldens samtale.
