Fenomenet motlys skaper forstyrrelser i synsfeltet. I kontrasten mellom lys og mørke vil gjenstander og deres dimensjoner derfor forandre karakter i takt med lyskildens intensitet og bevegelsesmønster og i forhold til betrakterens egen posisjon. Verkene i gruppeutstillingen Motlys reflekterer i forskjellig grad over denne situasjonen, men ikke alle kaster like mye lys over problemstillingen. Dayanita Singhs meditative og elegante foto Devigarh pool (2006) er mer gåtefullt enn opplysende, i sin demonstrasjon av et lyssatt rutemønster under en vannoverflate: er det hvordan lyset strukturerer virkeligheten det henvises til her? Sofie Berntsens skulptur Eterna Matic (2007/2013) manifesterer også en fascinasjon for lys, snarere enn en undersøkelse av det, i sin miniatyr-iscenesettelse av forskjellige kvasivitenskapelige modeller.
Chris Cornish gir oss en modell med sterkere kognitiv effekt, når han tar en todimensjonal fotogjengivelse av lysforholdene på et filmsett og gjør den om til en kule i verket Horizon, Black Rock City (40.768, -119.220, 02/09/11, 05.32H) (2013). Kurator Randi Thommesen, som vi kjenner fra det nå nedlagte Lautom Contemporary, påpeker at han laget et tredimensjonalt foto – noe som betyr at lysforholdene i gallerirommet vil dramatisere gjengivelsen av filmsettet. Verket er eksakt, og har et tydelig analytisk potensial, i sin enkle veksling mellom dybde og overflate, tid og rom. Oversettelsesforholdet mellom foto og skulptur og de forskjellige lys-situasjonene objektet inngår i aktualiserer både gallerirommet og det opprinnelige rommet som ble dokumentert, men skyver også på grensene mellom foto og skulptur.
Johan Thurfjells Ghosts (2011) er også et interessant verk: kunstneren har samlet på en rekke portretter fra private hjem, men fjernet selve fotografiene. Det som gjenstår er et fravær, det bleke omrisset rundt det opprinnelige kvadratiske fotografiet. Verket er et bilde av tid, siden det er sollys som har bleket området av papiret som ikke har vært dekket til av fotoet. Men verket er mer komplekst enn som så – de er akvareller og ikke readymades. Igjen erfarer vi, som hos Cornish, et oversettelsesforhold mellom forskjellige medier – men også her er de parallelle lagene av motivet lagt så tett på hverandre at de danner en sirkulerende refleksjon, et konseptuelt essay i miniatyr, snarere enn klart adskilte mediale lag.
Marthe Elise Stramruds fotoserie Shadow is the Queen of Colour (2013) beveger seg i et tilsvarende terreng men er tørrere. Fotografiene er trykt på tykt, mykt bomullspapir og gir inntrykk av å være kulltegninger. De befinner seg dermed også i en slags tilstand mellom tegning og foto. Motivet er en transparant glasskube plassert i et gallerirom (eller atelier?) utsatt for lys fra forskjellige vinkler. De varierende belysningsvinklene gjør at glasskubens kanter og skygge er i bevegelse. Effekten forsterkes ved at verkenes skyggespill også integreres i de vekslende lysforholdene på OSL. Også skyggen fra rammene intervenerer i den uklare og foranderlige romdefinisjonen som er temaet for bildene.
Men det er Tor Børresens Death in Ivory (2013) som er selve rosinen i pølsa her. Verket er en tredimensjonal fremstilling av ordet «death» slik det visualiseres i et lydredigeringsprogram. Gjengivelsen av det uttalte ordet som lydbilde skaper en bevegelse som resirkuleres og fordobles ved at skyggen av skulpturen som trer frem på veggen bak verket, slik vi alle har vår egen død som en dobbeltgjenger pustende i nakken. Det er sjelden man ser et så elegant og enkelt objekt fremføre et så komplekst budskap som i dette verket. Overgangen mellom det digitale og det analoge er et interessant utgangspunkt for et eldgammelt motiv i kunsten, nemlig memento mori-tradisjonen. I tillegg er jo selve verket – som er dreiet av elfenben – også en del av et faktisk dyreskjelett.
Verkene på Motlys artikulerer hvordan distinkte og parallelle tidsrom spiller på utformingen av rommet avhengig av lysforholdene og betrakterens eget fysiske ståsted. Med unntak av Berntsen og Singh er det nøkterne betraktninger rundt selve mediets fremstillingsform sett i forhold til dets materialitet, tekstur og formmessige tilstedeværelse i rommet vi presenteres for. Men utstillingens tørre tema formulert med en saft og sans for bevegelse, humor og dødsbevissthet gjør Tor Børresens verk til høydepunktet.
