Det er med kunsten som med kjærligheten: det er amatørene som holder den oppe. Det lett omskrevne gamle ordtaket synes å være slagordet til live art gruppa Baktruppen som opptrådde i og utenfor sitt lille lokale i Dælengata i helga.
Jeg kom litt sent og fant meg selv i en absurd scene. Publikum satt på et amfi og stirret ut gjennom det svære vinduet. De så på meg. Medlemmene i truppen sto oppstilt noen metre til siden, i østkant-gatas mest eksotiske klær.
Publikum lyttet til summing fra kloakkrør og tilfeldig forbipasserendes skritt fra en lånt “mark-lytter” fra Vann og avløpsetaten”. Vinduet mot gata fungerte som en fiffig screen i et artig og, tror jeg, smart spill med reality-sjangeren fra kommers-TV.
Truppens “amatørisme”, som på det verste gjør nesten vondt å skue, fungerte glimrende… det var en eneste lang serie “takes” og “re-takes”, avbrutt av en fjærprydet Trine Falch som oppsummerte en rekke trivielle hendelser i gata publikum allerede hadde opplevd “som” teater. Og så sang vi, alle sammen, tidenes mest umulige sangtekster til kjente melodier. “Bra TV?” Ja!
Vernissagen i UKS var vellykka. Målestokken for en åpnings suksess er som kjent lengden på toalettkøen, og den var laaang.
Det nye galleriet Scaufenster arrangerte nachspiel i et kjempesvært lagerlokale, temaet var kanskje “Berlin”, det føltes hvertfall sånn. Hundrevis av hippe ungdommer i betongomgivelser, videoprojeksjon på veggen, disco og techno og billig øl.
Noen unge “liberalister” skjelte meg ut på grunn av anti-krigsmerket mitt. En uvanlig opplevelse, særlig i kunstlivet. Og i sterk kontrast til UKS-festen, der venstreorienterte aktivister fra Adbusters solgte øl til inntekt for nye aksjoner.
For meg har det vært en litt hektisk helg, der Baktruppens “evigunge” medlemmer dro det lengste strået. Forfatter og trupp-medlem Øivind Berg var nydelig da han, iført et femi kostyme i fargesprakende silke, sang ubehjelpelig for et måpende publikum. Han er cool.
Den første teksten ble skjult på grunn av en instillings-feil, håper det er løst nå. Men maskina mi er havarert, så jeg må skrive på mitt nye vidunder av en telefon. Det går litt treigt, men det går…
Det var forøvrig over hundre stykker innom atelieret i helga, så mange at jeg ga opp å male slik jeg gjorde under forrige Oslo Open. Det lover jo godt for resten av uka.
Hei Jon!
Delvis enig i kritikken av camp, men PP er som jeg ser det mer enn camp. Selvom jeg f.eks. er helt uenig i Kjetil Rollnes syn på pornoindustrien har jeg mer sans for PP enn for mange skranglete og ny-naivistiske “kunst-band”. PP er dyktige musikere og når de er på sitt beste klarer de både å fortelle om tiår med pop-kultur og skape konsistente estetiske uttrykk, hvertfall sånn som jeg oppfatter det.
Hadde det vært opp til meg hadde det vært conscious gangsta rap på åpninga (musikken vi spilte på UKS-åpninger da jeg var sjef), men det var ikke opp til meg…
Det merkelige med kunst-arrangementer er at det virker som om folk ikke lar seg engasjere av kunsten og i dette tilfellet musikken – jeg har rett og slett ikke hørt noen reaksjoner på PP bortsett fra litt fyllerør på toalettet om “jævla sopere”. Kan jo forøvrig nevne at Jørn Mortensen (Johnny Lotion) var daglig leder i UKS og en av ildsjelene for etableringen av OO, og at han er direktør for Momentum. Ikke HELT unaturlig at de spilte, med andre ord. Skal ta ordene ad notam og forhøre meg litt om folks reaksjoner. Selv er jeg positivt overraska over det jeg har sett hittil. Jeg har oppholdt meg fire-fem måneder i utlandet siden november og dermed sett mye kunst i bl.a. New York. OO viser at nivået på f.eks. norsk maleri er meget høyt.
Hei Anders, det er fornøyelig å følge din gang gjennom Oslo Open – sett litt mer nedenfra, litt mer svartsynt og nedpå, enn det man finner i avisenes forhåndsomtaler osv. Er absolutt mottagelig for flere skjeve betraktninger fra din hånd om kunstlivets til tider underlige sosiotop, og mer om hva det er som tikker på “den unge scenen”. Mer.
Men hva syns andre om arrangementet? Er det ikke flere som har noe å melde? Selv fikk jeg med meg åpningsfestens “big surprise” Penthouse Playboys. Var litt overrasket over at det liksom skulle være aftenens clou i denne settingen!? Folk hygget seg jo og det blir alltid god stemning når man kan være ironisk sammen med Rollnes, samtidig som man får lov å gi seg litt hen til noe som liksom er litt “forbudt”. Men er det ikke litt dated å kjøre dette her? Er ikke Penthouse Playboys nå mer et band som lager moro på firmafester, for reklamebransjen osv.? Er vi ikke veldig ferdig med den campete ironien?