Søndagstekst

Det er med kunsten som med kjærligheten: det er amatørene som holder den oppe. Det lett omskrevne gamle ordtaket synes å være slagordet til live art gruppa Baktruppen som opptrådde i og utenfor sitt lille lokale i Dælengata i helga.

Jeg kom litt sent og fant meg selv i en absurd scene. Publikum satt på et amfi og stirret ut gjennom det svære vinduet. De så på meg. Medlemmene i truppen sto oppstilt noen metre til siden, i østkant-gatas mest eksotiske klær.

Publikum lyttet til summing fra kloakkrør og tilfeldig forbipasserendes skritt fra en lånt “mark-lytter” fra Vann og avløpsetaten”. Vinduet mot gata fungerte som en fiffig screen i et artig og, tror jeg, smart spill med reality-sjangeren fra kommers-TV.

Truppens “amatørisme”, som på det verste gjør nesten vondt å skue, fungerte glimrende… det var en eneste lang serie “takes” og “re-takes”, avbrutt av en fjærprydet Trine Falch som oppsummerte en rekke trivielle hendelser i gata publikum allerede hadde opplevd “som” teater. Og så sang vi, alle sammen, tidenes mest umulige sangtekster til kjente melodier. “Bra TV?” Ja!

Vernissagen i UKS var vellykka. Målestokken for en åpnings suksess er som kjent lengden på toalettkøen, og den var laaang.

Det nye galleriet Scaufenster arrangerte nachspiel i et kjempesvært lagerlokale, temaet var kanskje “Berlin”, det føltes hvertfall sånn. Hundrevis av hippe ungdommer i betongomgivelser, videoprojeksjon på veggen, disco og techno og billig øl.

Noen unge “liberalister” skjelte meg ut på grunn av anti-krigsmerket mitt. En uvanlig opplevelse, særlig i kunstlivet. Og i sterk kontrast til UKS-festen, der venstreorienterte aktivister fra Adbusters solgte øl til inntekt for nye aksjoner.

For meg har det vært en litt hektisk helg, der Baktruppens “evigunge” medlemmer dro det lengste strået. Forfatter og trupp-medlem Øivind Berg var nydelig da han, iført et femi kostyme i fargesprakende silke, sang ubehjelpelig for et måpende publikum. Han er cool.

Den første teksten ble skjult på grunn av en instillings-feil, håper det er løst nå. Men maskina mi er havarert, så jeg må skrive på mitt nye vidunder av en telefon. Det går litt treigt, men det går…

Det var forøvrig over hundre stykker innom atelieret i helga, så mange at jeg ga opp å male slik jeg gjorde under forrige Oslo Open. Det lover jo godt for resten av uka.

Comments (2)