Utstillingen Hen – Flytende kjønn på Haugar Vestfold Kunstmuseum skapte debatt allerede før åpningen. Årsaken var at performancekunstneren Tonje Gjevjon og bandet The Hungry Hearts var invitert til å gjøre en performance på åpningsdagen. Gjevjon har tidligere skrevet kontroversielle kronikker i blant annet Dagbladet, hvor hun tar til orde for en essensialistisk tenkemåte om kjønn, nettopp det motsatte av hva utstillingen på Haugar skal stå for. Hun har blant annet hevdet at kvinner som tidligere har vært menn hverken har plass i det offentlige ordskiftet eller på offentlige toaletter. Da museet ikke tillot The Hungry Hearts å fremføre sangen Vagina Anthem av frykt for å støte transpersoner, trakk Gjevjon og bandet seg i protest.
Hvorvidt det var riktig å nekte bandet å spille sangen kan diskuteres. Problemet er snarere at Haugar inviterte Gjevjon til å delta på utstillingen. Gjevjon har jo nettopp gjort seg til en motstander av «flytende kjønn». Den omdiskuterte sangen Vagina Anthem er uengasjert elektropop med et generisk komp og en amatørmessig MGP-touch. Gjevjon kunne lett ha blitt erstattet av mer interessante kunstnere. Kanskje var invitasjonen et forsøk på å skape en nyansert forståelse av kjønn, men Gjevjon virker ikke interessert i å delta i diskusjoner, tekstene hennes gir snarere inntrykk av at hun vil avskaffe hele samtalen.
Situasjonen med Gjevjon vitner om at Haugar ikke har stålkontroll på materialet utstillingen presenterer. Og det er synd, fordi Hen – Flytende kjønn er en generøs utstilling med over 120 arbeider av 25 ulike kunstnere. Hovedvekten ligger på portrettfotografi og videokunst.
Unntak representeres av Marit Victoria Wulff Andreassen, som viser tegninger. Noen mystiske malerier og et tekstilarbeid, signert Astrid Runde Saxegaard. Mengden video er utmattende, og sammen med de mange dokumentariske uttrykkene virker utstillingen noe stillestående. Som om det er viktigere å vise frem, enn å sette ulike forståelser av kjønn i spill. Et friskt pust er likevel Roxy Farhats musikkvideo Tooth for an Eye (2013) som gjør seg veldig godt på en stor museumsvegg. Ukrainske Anatoly Belov er også representert med en musikkvideo. Selv om denne blir hengende litt for seg selv, er det gledelig å se at museet har fokusert på europeiske og nordiske kunstnere innenfor et emneområde som ellers ofte kretser om nord-amerikanske uttrykk.
De mange arbeidene tematiserer også mange ulike problemstillinger. Hen har et uttalt pedagogisk mål om å formidle «problemstillingene LHBT-personer har satt på dagsordenen», men jeg savner et kritisk grep som kunne ha artikulert tydeligere hva som menes med «flytende kjønn». Utstillingen på Haugar har mange av ingrediensene, og kunne sågar ha vært presentert kronologisk eller tematisk. Fra slutten av 1800-tallet viser utstillingen de fantastisk sjarmerende fotografiene av Bolette Berg og Marie Høeg som eksperimenterer med klær og selvfremstilling. Deretter gjør utstillingen et hopp til Christer Strömholms fotografier av transkjønnede kvinner i Paris på midten av 60-tallet. Her er tonen mer dyster, og den utsatte kroppen får mer plass. I ett av bildene står en naken kvinne foran et speil og dekker til skrittet med usikkerhet i blikket. Andre ser på refleksjonen av seg selv med en selvransakende mine. Allerede i disse to seriene er det tydelig at kunstnerne snakker om ulike ting: mens bildene til Berg og Høeg representerer en stilisert lek med roller og forventinger, formidler Strömholms fotografier et mer eksistensielt behov for å være et annet kjønn.
Ane Lans videoinstallasjon Birth/fødsel (2013) deler den samme nerven som Christer Strömholms fotografier. Verket består av to videoer fra en sykehusseng. I den ene ligger en gravid kvinne som føder et barn og blir tatt hånd om av sykehuspersonell. Den andre videoen speiler handlingen i den første, men her ligger Ane Lan selv, alene og med et tilsynelatende sterkt ønske om å føde. Men han mangler både et foster og de fysiske forutsetningene for å sette et barn til verden. Videoen er tragikomisk, den formidler en eksistensiell lengsel etter å være en annen, og de kulturelle og biologiske hindringene som gjør en slik forvandling vanskelig.
Utstillingen rommer flere arbeider fra nittitallet. Nan Goldins serie Gilles and Gotscho beskriver HIV/AIDS-krisen i rørende og deprimerende fotografier. Fin Serck-Hanssens portretter Gaywatch fra 1996 er en serie intime fotografier av homofil kjærlighet i en langt mer optimistisk tone. Bildene er hverdagslige hjemme-hos scener i 90-tallets grelle interiører, og jeg elsker dem. Ett av bildene viser to gutter fotografert fra lav høyde. Den ene ligger på magen med beina i været, i høyhælte sko, og snakker i telefonen. Til venstre sitter den andre på en billig oransje stol. Han har farget øyenbrynene svarte og holdt dem i en tett linje. Bildet er preget av ro, forventning og tillit. Måten de sitter på, nærheten mellom dem, minner om en sensuell fortrolighet.
De fleste av arbeidene i utstillingen er fra 2000-tallet. Marit Victoria Wulff Andreassens store veggtegning Madonna (2018) ligner en vagina bestående av tynne tråder. Trådene bukter og tvinner seg som om de har en egen vilje, halvt natur, halvt menneske. Kritiserer verket tanken om kvinner som et ubegripelig naturfenomen, eller er det en slik tanke Andreassen forfekter? Arbeidet viser hvor uklar utstillingen er rent tematisk, og virker å ha et kvinnepolitisk fremfor et kjønnsoverskridende perspektiv. Narve Hovdenakks video Sorry, remix (2006) kan betegnes som en tilsvarende mannspolitisk problematisering. Den handler om en mann som skammer seg over å være mann idet han anklages for en voldtekt han ikke husker eller vet om han har gjort. Den ynkelige mannen gjør narr av kjønnsbestemte forventinger.
De nyeste arbeidene handler i større grad om identitetspolitikk. Timothy Greenfield-Sanders The Trans List (2017) er dokumentariske portretter av relativt berømte transkjønnede. På bildene ser alle fast inn i kamera med en uredd, standhaftig mine. Alok Vaid-Menon skiller seg ut med make up, ringer og en typisk «gutteklipp» som gjør det vanskelig å bestemme kjønnet på personen. Janet Mock, på en annen side, ligner en skolepike i pastellrød kjole med utringning og armer og bein i kors. Det er bare bildeseriens tittel som vitner om at hun har beveget seg fra det ene kjønn til det andre. Men er det ikke en kritisk kortslutning å reprodusere undertrykkende lister og kategoriseringer? Greenfield-Sanders’ portretter vitner om at mange som ønsker å skifte kjønn, faktisk er opptatt av å bekrefte tradisjonelle kjønnsrollemønstre. For Janet Mock er det viktig å bli lest som en kvinne.
I Lesia Vasylchenkos sobre videointervju XXoY fra 2016 får begrepet «flytende kjønn» ytterligere en ny betydning. Kunstneren har intervjuet en russisk interseksuell person. Altså en person som er født uten verken tydelige mannlige eller kvinnelige kjønnskarakteristikker. Her er det ikke snakk om et behov for å være en annen kropp, eller overskride normer, men en situasjon hvor subjektet ikke hører til den ene eller andre kategorien.
Til tross for den pedagogiske intensjonen, får de svært ulike problematiseringene av kjønn og identitet denne utstillingen til å virke rotete. Eller, snarere forvirret. Jeg savner en mer konkret definisjon av «flytende kjønn». Katalogteksten viser til uutholdelig vage konsepter som «det mannlige», «det biologiske» og «spørsmålet om hen», men hva innebærer dette? Utstillingen gjenspeiler flere forskjellige posisjoner, kanskje uten å tydeliggjøre at disse posisjonene også skiller seg fra hverandre.
På den ene siden er det snakk om å skride fra det ene biologiske kjønn til det andre, uten dermed å myke opp de kulturelle kategoriene for kjønn, som portrettene til Greenfield-Sanders viser. På en annen side er det snakk om å utvide kjønnsroller. Noen av disse arbeidene er knyttet til seksuell identitet, hvor kunstverkene får en mer erotisk karakter, som Serck-Hanssens og Nan Goldins fotografier. Her er det ikke nødvendigvis snakk om å overskride det biologiske kjønn, men om å utfordre kulturelle forventinger. Det samme gjelder Andreassen og Hovdenakks arbeider.
Ytterligere en posisjon er tydelig i Lesia Vasylchenkos videointervju hvor «flytende kjønn» er en faktisk realitet. De forskjellige posisjonene deler alle en tematikk knyttet til kropp og identitet, noen av dem handler også om seksualitet. Men alle virker motivert av forskjellige årsaker. De sikter seg også mot forskjellige mål. For transseksuelle, som hos Christer Strömholm, har det vært en kamp for å sikre at individet selv kan bestemme sitt juridiske kjønn, uten innblanding eller behov for godkjennelse av helsepersonell. Serck-Hanssens homser har på den annen side kranglet seg frem til ekteskapsloven. For den ene gruppen handler det om å finne seg til rette i sin egen kropp, for den andre handler det om å leve sammen med hvem man vil. Ved å blande sammen denne typen problemstillinger, blir nyansene i disse viktige diskusjonene utydelige. Dermed blir det også vanskelig å føre presise samtaler, og det blir vanskeligere å takle de reaksjonære stemmene som alltid står parat til å sette endringene tilbake.
Eivind Reierstad antar at The Hungry Hearts fikk full kunstnerisk frihet og kunne utforme sine bidrag uten innskrenkninger (liksom han selv og andre kunstnerne som deltar i «Hen»). Mulig var det slik, at kunstens integritet ble tatt på alvor ved en institusjon som Haugar. Det skulle man tro sånn på generelt grunnlag. Men kurator Tone Lyngstad Nyaas gjengir selv en ganske annen virkelighet da hun i et intervju publisert dagen før utstillingsåpningen på Minervanett.no, der hun beskriver sin rolleforståelse med: «En del av det å kuratere en utstilling handler om utvelgelse. Senest i dag har jeg tatt ut et verk fra en annen kunstner som deltar på utstillingen». Hun sier videre at mangfold og takhøyde ikke ble etterstrebet, fordi hennes «Hen» er den første utstillingen i Norge om flytende kjønn så «I denne utstillingen vil vi ikke presentere verk som kan krenke transpersoner». (Minervanett.no, 26.1.18)
Direktør for Haugar, Jan Åke Petterson, gjenga en enda tydeligere bestilling da han på åpningen forklarte hvordan utstillingen skulle fungere «(…)i forhold til alle de forkastelige og diskriminerende holdningene som fortsatt finnes i det norske samfunnet». Utvelgelsen var ifølge han styrt av at verkene « (…)formidler det kunstneriske lys som vi ønsker å sette på sentrale LHBT-problemstillinger». Og han understreket at museet IKKE: «(…)hadde ønsket å fokusere på forskjellige motsetninger og meningsforskjeller internt i bevegelsen, [for] så ville vi søkt opp og valgt ut slike kunstneriske uttrykk fra alle deler av dette miljøet. Det har vi altså ikke gjort, og heller ikke ønsket å gjøre.» (talen er lagt på facebook-sidene til Haugar).
Ordbruken og praksisen viser hvordan ‘prinsippet kunstneriske frihet’ håndteres som noe så flytende at det ikke kan kalles noen av delene. Og det blir da komisk når i sakens anledning enda en direktør talte på åpningen om at museet var beredt til å fylle medienes funksjon: «I en tidsalder med fake news og redaksjoner som ikke har tid eller økonomi til å gå i dybden, er museenes oppgave viktig», var ordene Nils Anker, direktør for Vestfold museene, brukte (ifølge Tønsberg blad, 29.1.18). Men man reder ikke grunnen for dybderefleksjon ved å satse på minste motstands vei og utelukke både formidling av og rom for uenighet.
(Å omtale et verk som aldri er blitt fremført, eller forholde seg til en ren auditiv gjengivelse fra nett som erstatning for dette verket som skulle være en scenefremførelse, er ikke gangbart – man kan si mye om Vagina Anthem, men uten annet enn vilkårlig kontekstualisering kan kritikken aldri ramme).
Ny-konservatismen er utrolig kjedelig lesning.
OK, synes at det bør understrekes at Andreas Breivik sin anmeldelse tar opp ganske mange andre kunstneres bidrag til utstillingen, i tillegg til problematikken rundt at Tonje Gjevjons konsert med The Hungry Hearts ble kansellert. Men når det gjelder dette, så forstår jeg ikke hvorfor Gjevjon i det hele tatt var invitert til utstillingen som skulle omhandle «Hen – det flytende kjønn». Hennes motstand mot transpersoner er godt dokumentert (se Breiviks oversikt i kommentaren over) og har forarget mange andre i det skeive miljøet (meg selv inkludert) som har en åpen, medmenneskelig holdning til andre minoriteter, uten at de nødvendigvis anser seg selv som transaktivister. Hvorfor skal hennes konservative, transfobiske perspektiv inn i utstillingen? Både inkluderingen og ekskluderingen leder til at andre, mer nyanserte holdninger til kjønnsproblematikken man vil undersøke med utstillingen overdøves.
Jeg leser med undring Andreas Breiviks anmeldelse. Her går han hardt ut mot Tonje Gjevjon og mener så vidt jeg forstår at Haugar Vestfold Kunstmuseum aldri burde ha invitert henne til å være med i utstillingen. Dette synes jeg er et underlig standpunkt. Dette er i grunnen en trist sak. Men det er også en prinsipielt viktig sak. En kunstner er invitert til å lage et prosjekt til en utstilling, og har selv understreket sin egen kontroversielle rolle i denne diskursen, og får helt på tampen beskjed om at verket ikke kan tas med i sin fulle bredde. Tonje Gjevjon har åpenbart synspunkter her som mange reagerer på, og jeg må selv si at jeg på ingen måte er enig med henne i hennes skepsis til en mer åpen kjønnsdefinisjon. Men nettopp derfor; fordi hun er en ensom motstemme, fordi hun mener noe helt annet enn meg selv og de fleste andre, så synes jeg det ville vært interessant å ha hennes bidrag med. Jeg forstår ikke helt museets argument om at hvis man skulle fremføre ”Vagina Anthem.” måtte man hatt motstemmer som kunne imøtegå den. Hele utstillingen er jo full av slike motstemmer. I kunstverden er det vel veldig få som er enig med Gjevjon, så hvorfor kunne ikke disse perspektivene også fått plass? Jeg kan heller ikke helt forstå hva det er ved ”Vagina Anthem” som skulle være så veldig støtende for transpersoner. Jeg tror mer det handler om at selve personen Gjevjon er en rød klut i dette miljøet, og det kan man kanskje forstå, men det er vel ikke akkurat noen saklig grunn for å ekskludere noen. Vi må vel i hvert fall i kunsten ha rom for ulike oppfatninger av komplekse spørsmål.
Andreas Breivik, du kunne kortet ned kommentaren din til tre ord; TONJE ER SLEM.
Her er link til tilsvar:http://www.kunstkritikk.no/kommentar/transaktivister-taler-ikke-uenighet/
Tror det er første gang jeg har lest kritikk av et kunstverk som ikke er fremført. Det er jo umulig å forholde seg til.
Hei Eivind Reierstad,
Jeg kritiserer først og fremst Haugar Vestfold Kunstmuseums valg om å invitere Tonje Gjevjon til utstillingen.
Du har rett i at ingen av oss har sett bandets performance. Men «Vagina Anthem» er tilgjengelig på Youtube, og basert på denne, og hva jeg tidligere har sett av The Hungry Hearts, tror jeg ikke Haugar inviterte Gjevjon basert på en kunstnerisk vurdering. Jeg tror hennes tekster om kjønn og identitet har vært en viktigere faktor.
Til Dagbladet bekrefter Gjevjon min mistanke. I et intervju sier hun: «jeg har tidligere skrevet artikler der jeg belyser sider ved transpolitikk og transaktivisme som jeg anser å være problematiske. Jeg fikk beskjed om at det var en del av begrunnelsen for at vi ble invitert til å delta.» (Dagbladet, 30.1.2018, «Lesbisk feminist i kunstkrangel: – Folk blir jo krenket av alt»)
Men det Gjevjon skriver er ikke forenelig med utstillingens tematikk eller kurator Tone Lyngstad Nyaas intensjon om å presentere LHBTI-personers «kamp for allmenn aksept og juridiske rettigheter.» Den 19. april 2017 skrev Gjevjon et åpent brev til helseminister Bent Høie, «Kjønn er ikke en følelse,» på bakgrunn av lovendringen som slår fast at enkeltpersoner selv skal bestemme sitt juridiske kjønn. I brevet skriver Gjevjon:
«Transkvinner er etter mitt syn ikke kvinner, de er transkvinner. Det vil si personer som er født som menn og med mannlige karakteristika som penis og testikler, men som identifiserer seg som kvinner.»
Brevet senker ikke bare nivået på diskusjonen til en samtale om kjønnsorganer. Gjevjon skriver videre at transkjønnede i offentlige garderober og kvinnefengsler utgjør en trussel om voldtekt: «Skal transkvinner være i kvinnefengsel? Her er et eksempel på voldteksmann i USA som valgte å bli kvinne og ble flyttet til kvinnefengselet.»
(Dagbladet, 19.4.2017, «Kjønn er ikke en følelse, Bent Høie»)
Gjevjon er dessuten ansvarlig redaktør for nettstedet tryggikroppen.com som advarer mot «transing av barn i tidlig alder,» mot «transpropaganda» og «transideologi». Med et ufint og nedlatende språk henger nettsiden også ut forskjellige YouTube-videoer hvor unge mennesker formidler tips og triks andre transpersoner kan benytte for å takle utfordringer i hverdagen.
Det er viktig å la alle stemmer slippe til. Gjevjons tekster bidrar derimot til at samtalen stadig vekk sporer av. Undersøkelsen «Alskens folk» fra 2013 om transkjønnedes livsvilkår rapporterer om «lite forståelse for kjønnsidentitetstematikk på alle arenaer […]. Det har alvorlige følger som intoleranse og transfobiske holdninger, diskriminering, utestenging, stigmatisering og trakassering».
Gjevjons posisjon er altså ikke enestående. Hennes tekster kan sies å representere holdinger til transpersoner som er svært utbredt. Men istedenfor å diskutere hvordan disse levekårene kan bli bedre, må vi stadig bruke tid og krefter på urimelige anklagelser og forsøk på å sette grupper opp mot hverandre. «Hen – flytende kjønn» kunne ha skapt grunnlag for debatt på en langt mer elegant måte.
For flere reaksjoner på brevet «Kjønn er ikke en følelse» kan jeg anbefale disse artiklene:
«Gjevjon setter spørsmålstegn ved om det å være født i feil kropp i det hele tatt er «virkelig»» – av Karoline Skarstein, iDagbladet 4.8.2017
«Transfobi på norsk» – av Martine Aurdal, i Dagbladet 27.7.2017
«Fem forskere svarer Tonje Gjevjon: Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold» – av Janne Bromseth, Elisabeth Lund Engebretsen, Lin Prøitz, Katrina Roen, Stine H. Bang Svendsen, i Blazer (blazerfanzine.no), 25.4.2017
«Åpent brev til Tone Gjevjon» – av Janneke van der Ros, i Dagbladet, 23.4.2017
«Samfundet ofrer skeive stemmer» – av Frida Sveen Hempel, i Dusken (dusken.no), 25.9.2017
Vennlig hilsen
Andreas Breivik
Mitt navn er Eivind Reierstad, og jeg deltar i nevnte utstilling under kunstnernavnet «Ane Lan». Andreas Breivik står selvfølgelig fritt til å mene hva han vi om utstillingen, men jeg vil gjerne få lov til å kommentere Breiviks kritikk av kunstneren Tonje Gjevjon og hennes performancegruppe «Hungry Heart». Jeg mener Breiviks kritikk er dypt urettferdig. Slik jeg har forstått saken mellom Gjevjon og Museet ble hun invitert til å produsere et nytt performancearbeid til åpningen av utstillingen med full kunstnerisk frihet. Få dager før utstillingsåpningen trekker museet arbeidet når de leser/hører teksten til sangen «Vagina Anthem» som skulle være en del av dette performancearbeidet. Museets valg om å ekskludere (som er en annen diskusjon), og Breiviks kritikk baserer seg på denne sangen, og sangteksten alene. Må jeg minne om at performancearbeidet som helhet aldri ble vist. De som jobber med, og har kjennskap til performance vet at denne kunstformen handler om mange elementer som virker sammen. Det kan være kostymer, video, objekter men også gester, ansikts-utrykk, intensjon, humor osv. Det er når alle disse elementene virker sammen at man kan forstå arbeidet og eventuelt foreta en vurdering. Teksten og sangen ville altså kunne fått en helt annen mening og åpne for helt andre tolkninger i sammenstillingen med de andre elementene. Men dette har vi altså ikke hatt anledning til å ta stilling til, og jeg mener derfor at det heller foreligger noe grunnlag å kritisere på.
Tonje Gjevjon har lenge vært synlig i media med tydelige meninger rundt problemstillinger som angår kjønn og biologi, og man kan selvfølgelig være uenig eller enig med hennes standpunkt. Problemet i Breiviks kritikk av hennes deltagelse i utstilling, er at han hevder at hun står for det motsatte av hva utstillingen på Haugar skal stå for, og har gjort seg til motstander av «flytende kjønn» uten at Breivik skriver hvor han har dette fra. Hvor er det Gjevjon har uttalt at kvinner som tidligere har vært menn hverken har plass i det offentlige ordskiftet eller på offentlige toaletter? Kanskje Breivik kan nevne hvilken kronikk han henviser til her?
Breivik må gjerne mene og kritisere hva og hvem han vil, men jeg mener at kunstkritikk av dette slaget bør vise en grunnleggende respekt for kunstverket og i dette tilfellet kunstneren som samfunnsdebattant, til og med når dette er en meningsmotstander. Om man vil bruke dette som et element i kritikken så bør man sette seg grundig inn i hva hun faktisk har uttalt, eller til og med ta kontakt med vedkommende får å høre hvor hun står i saken.
Eivind Reierstad