I går, torsdag 27. mai, begynte en ny runde med demonstrasjoner på Middlesex: sit-ins, appeller osv. Rapportene går ut på at politiet foreløpig ser på. Men hvem skulle egentlig tro at en varslet nedleggelse av et filosofiprogram på et universitet i London kunne vekke voldsomme reaksjoner, ikke bare i Storbritannia, men i akademiske miljøer over hele verden? Og hvorfor er saken faktisk både relevant og viktig for oss, også i Norge?
Se også Intervju med Éric Alliez.
Mandag den 26. april kunngjorde rektor Ed Esche ved Middlesex University i London at man hadde bestemt å legge ned alle universitets høyt rankede og internasjonalt respekterte filosofiprogrammer. Beslutningen hadde ingen forskningsrelaterte, filosofiske eller undervisningsmessige grunner. Filosofi på Middlesex har en veldig høy publiseringsfrekvens og hele 65% av forskningen rankes som «world-leading» eller «internationally excellent».
Overraskende nok er det heller ikke ført noen direkte økonomiske argumenter for nedleggelsen: Filosofiprogrammene ved Middlesex går faktisk med overskudd og tilfører over halvparten av total inntekt tilbake til den sentrale administarsjonen. Universitet tror simpelthen bare at det er smartere å bruke ressursene sine på andre områder. I England er humanistiske fag som filosofi klassifisert som «Band D». På «Band C», finner man fag med lab-virksomhet, som for eksempel biologi. I «Band B finnes blant annet teknologi mens «Band A» består av for eksempel klinisk medisin. «Band D» er altså det minst «produktive».
Umiddelbart etter at planene ble kunngjort ble en underskriftskampanje mot stengningen igangsatt. Alain Badiou, Judith Butler, Noam Chomsky og mange flere var straks på banen og skaffet over ti tusen underskrifter på få dager. Situasjonen eskalerte raskt, den 4. mai okkuperte studenter filosofibygningen etter at administrasjonen trakk seg fra et møte og nektet å snakke med studentene. Okkupasjonen, som samlet både lærere og studenter og involerte undervisning og andre aktiviteter, varte helt til 15. mai, da var politiet på plass.
Fredag den 21. mai fikk saken en ny, stygg vending. Professorene Peter Osborne og Peter Hallward ble suspendert med umiddelbar virkning, det samme ble fire studenter, deribalnt «talsmannen» for studentaksjonen PhD-kandidaten Ali Alizedah og nordmannen Johann Vadseth Høiby.
I England har nå også fremtredende teologer også begynt og markere støtte. Amerikaneren John Protevi har igangsatt en akademisk boikott og flere universiteter har allerede brutt all kontakt med Middlesex. Blant annet har den prominente forfatteren og poeten Michael Rosen frasagt seg sitt gjesteprofessorat.
Hvem er redd for filosofi?
Onsdag den 19. mai ble panelet Who is afraid of Philosophy? arrangert det på Insitute for Contemporay Art (ICA) i London. Filosof Alberto Toscano var ordstyrer mens Peter Osborne, Alex Callinocos, Alexander Garcia Garcia Duttmann, Ali Alizedah og Nina Power satt i panelet. Mange av Kunstkritkks lesere kjenner kanskje til Nina Power (som var Osbornes PhD-sudent ved Middlesex) som fast bidragsyter i kunstmagasinet Frieze. Duttmann var raskt ute med å proklamere at det var en «whiff of 1968 in the air», og stemningen var svært intens til å være en debatt i en kunstinstitusjon.
Callinocos trakk frem det enestående og kraftfulle i at studenter og lærere stod samlet og samarbeidet. Dette er svært uvalige da forskjellige interesser, organisasjoner og fagforeninger ofte jobber mot hverdre i slike saker.
Peter Osborne skilte på elegant vis mellom frykt og angst for filosofi og trakk frem Heideggers berømte distinksjon. Frykt forholder seg til en kjent og målbar trussel, mens angst til en uklar, ikke-definerbar en. Her ligger mye av sakens kjerne. Esche har vedkjent at Middlesex’ filosofiprogrammer har et svært godt rykte, men har hevdet at «reputation can’t be measured». Således dreier det seg om en angst for det som ikke er kalkulerbart og som ikke uten videre kan oversettes til tall. Osborne hevdet videre at dette er emblematisk for moderne kapitalisme og «managerialism». Professoren, som nå altså ikke har lov til å sette sine bein på campus eller ha kontakt med studentene sine, hevdet at det dreier seg om er «capitalist dread» – kapitalistisk skrekk. Og at denne skrekken nå helt tydelig rettes mot fag som filosofi. Obsorne hevdet videre at det ikke er snakk om anti-intellektualisme, men at bakmenne var «organiske intellektuelle» som administrerte nevnte skrekk.
Derfor angår nedleggelsen av filosofiavdelingen ved Middlesex flere enn dem som er direkte berørt. Tendensen er klar over hele Storbritannia og resten av verden: nå settes kapitalistenes skrekk ut i livet i form av nedleggelser og mer skjulte omdanninger av kunnskapsproduserende institusjoener. En lang rekker akademier i Europa blir utsatt for disse angrepene og nå også flere kunsthaller, blant annet i Lund og Göteborg. Man skal heller ikke se bort i fra at nedleggelsen av institusjoner som for eksempel NIFCA i 2007 ble instigert av tilsvarende «capitalist dread».
Man kan også tilføye et (borgerlig) dannelsesbevarende spørsmål: «Hva slags universitet er et universitet uten filosofi?»
For Oslo og Norge oppleves situasjonen som aktuell blant annet fordi Peter Osborne har samarbeidet nært med OCA og har gjestet Norge regelmessig de seneste årene. Dette gjelder også Éric Alliez som har hatt viktige seminarer blant annet ved Estetisk Seminar på Blindern og Stiftelsen Forart.
Lenker:
Professor John Protevis akademiske boikottkampanje
Fotnote: I en kort samtale med Kunstkritikk etter panelet på ICA fortalte Peter Osborne at studenter og lærere hadde møtt velvillig innstilte sikkerhetsfolk under okkupasjonens. Disse er nemlig kun ansatt på 24-timers-kontrakter og var selvsagt ute etter så mye overtid så mulig. En av dem fortalte Osborne at han støttet aksjonen fullt ut. Han var utdannet filosof. I følge Osborne hadde også administrasjonen kommet til ham og sagt at de kunne la programmet løpe et ekstra år om han kunne navngi studentene som var sentrale i aksjonene. Det samme tilbudet fikk enkelte studenter hvis de rapporterte inn lærernes protest-aktiviteter. Både Osborne og studentene hadde avvist tilbudet.
