Om å holde stenhårdt fast på greia si

Den 8. mars 2013 åpnet utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 på Kunsthall Oslo, kuratert av kunsthallen og kunstnerne Eline Mugaas og Elise Storsveen. Det var det året nasjonen Norge skulle feire at det var gått 100 år siden kvinner fikk – eller tok – retten til å stemme. I forarbeidet til utstillingen, og i etterkant, har Mugaas og Storsveen gjort et banebrytende arbeid med å løfte frem kunstnere som ikke har blitt skrevet inn i kunsthistorien. Som en direkte følge av deres og andre aktørers arbeid, ser vi nå, tre år senere, en bølge med separatutstillinger og avisoppslag som berettiget gir «glemte» kunstnerskap den plassen de skal ha. Av disse utstillingene er det verdt å nevne Siri Aurdal på Kunstnernes Hus, Elisabeth Harr på Kunsthall Oslo og Sidsel Paaske på Nasjonalmuseet.

På den internasjonale kvinnedagen for over tre år siden åpnet også utstillingen Possessions på UKS, kuratert av oss, Liv Bugge og Sille Storihle, som driver plattformen FRANK. Vår intensjon var å stille spørsmål ved hvordan historien skrives. Videoverket The Myth of Progress (Moonwalk) (2008) av Klara Lidén fungerte som en allegori for utstillingen. I motsetning til en rekke utstillinger som velger å skrive det tapte objektet inn i nåtiden, var vår kuratoriske strategi å stille oss spørrende og ambivalent til forholdet mellom makt og historieskriving. Vi ville bryte løs fra en lineær historisering og begjæret etter å skrive de «glemte» kvinnelige kunstnerne inn feiringen av stemmeretten. Vårt prosjekt er å se hvordan de historiske figurene agerer i samtiden, uten å at de kontekstualiseres som glemt eller tapt.

Da vi hentet opp Sidsel Paaskes Brent fyrstikk (1966) fra vaskekjelleren til hennes sønn Carl Størmer i 2013, var den ikke glemt. I 2008 var den inkludert i utstillingen og forskningsprosjektet Whatever Happened to Sex in Scandinavia på OCA, kuratert av Marta Kuzma. Det var nettopp fordi Mugaas og Storsveen viste Sidsel Paaskes arbeider på Kunsthall Oslo at det ble spesielt viktig for oss å inkludere den i vår utstilling, og sette henne inn i en tvetydig sammenheng hvor Paaskes verk ikke kan leses ut fra gitte begreper om tid, kjønn, seksualitet, alder eller nasjonalitet. I anmeldelsen «Den rastløse kampen» på Kunstkritikk (21.03.2013) skriver Line Ulekleiv:

«Satt opp mot Possessions favner utstillingen på Oslo Kunsthall videre og er naturlig nok mer systematisk historiserende. På UKS er vi vitne til noe som fortsatt er i bevegelse; den baklengse forflytningen til Lidén staker egentlig ut veien for noe som ligger foran oss. Energien i begge utstillinger skaper en slags rastløs forventning, en positiv bekreftelse på en gradvis endring fra fortidens makttunge ensretting av kjønn til en hypotetisk åpenhet, fragmentering og likestilling av roller. De politiske spørsmålene som reises i spenningen mellom det historiske perspektivet og den samtidige rastløsheten er med på å definere framtiden.»

Tre år etter at den anmeldelsen ble skrevet, stiller vi oss spørsmål om hvorvidt og på hvilken måte man gjennom kunstnerdrevne initiativer er med på å definere framtiden.

Som en videreføring av Possessions og en ytterligere utforskning av Stemmerettighetsjubileet gjorde vi boken Voluspå, en utstilling i bokform. Vår uttalte intensjon var å destabilisere oppfatningen av at feminismen har oppnådd sine mål og ikke lenger er relevant. Forståelsen av feminismen som tre progressive bølger danner strukturen for boken. Gjennom samtaler, fotografier, malerier, tegninger og arkivfoto fra Norge og Sverige er Voluspå en utspørring av hvordan historien om feminismen fortelles og skrives inn i nasjonale narrativer. I den tredje bølgen, ofte kategorisert som queer, møter leseren igjen Brent fyrstikk av Sidsel Paaske.

For oss har queerbegrepet vært fruktbart som kunstnerisk og kuratorisk strategi, fordi det har gitt oss verktøy til å peke på maktstrukturer. Queerteorien tar et oppgjør med 70-tallets drøm om et samlet «vi», og åpner opp for kritiske blikk på identifikasjonsmekanismene som gjør at noen subjekter og figurer inkluderes, mens andre ekskluderes. Brent fyrstikk ble et viktig innslag i denne delen. Vi hadde lest et blogginnlegg av Paaskes sønn Carl Størmer, hvor han spekulerte over hvorvidt Claes Oldenburg kan ha sett hans mors fyrstikk og appropriert hennes arbeid. Videre kom vi over Henrik Olesens skeive hommage til Oldenburg, som ikke nevner Paaske. Denne spekulative genealogien danner rammeverket for en samtale med vår samarbeidspartner, kunsthistorikeren Mathias Danbolt, i den tredje delen av Voluspå, som blant annet omhandler historieskrivingens maktdynamikker.

På en tekstplakat i Like Før. Sidsel Paaske (1937-1980), og i utstillingskatalogen, dukker det opp et sitat av Mathias Danbolt fra denne samtalen i Voluspå-boken, men uten at det blir kontekstualisert i forhold til FRANKs arbeid. På Museet for samtidskunst har kurator Stina Högkvist fulgt den samme genealogien rundt Paaskes fyrstikk som vi la opp til i Voluspå, og i utstillingen står Brent fyrstikk (1966) lent opp mot veggen, omgitt av både Oldenburg og Olesens originalverk. Vårt poeng er ikke at vi muligens var først ute med å problematisere relasjonen mellom verkene, men hvordan statlige institusjoner som Nasjonalmuseet skriver historie uten å kontekstualisere de kunstnerstyrte initiativenes eksistens og påvirkning. Mathias Danbolts svar på vårt spørsmål, på den konstellasjonen av fyrstikker vi har skissert, står som en validering av kuratorens sammenstilling av Paaske, Oldenburg og Olesen.

Det er ironisk at det kun er den hvite, mannlige kunsthistorikerens ord som blir trukket frem fra FRANKs lange og sammensatte arbeid, som involverer en rekke kollektive prosesser som kuratoren tydeligvis ikke finner det viktig å innlemme. Som respons på vår påpeking av utskrivningen av FRANK, henviser Högkvist til fotnotene i katalogteksten, som det viktigste stedet i enhver tekst. Ikke bare er vi uenige i at det viktigste i alle tekster er fotnotene. Om fotnoten om vårt arbeid var så viktig, ville den ha inkludert tittelen på boka, og navnene våre ville vært stavet riktig. Det er ikke i fotnotene, men i overskriftene historien skrives.

Like Før. Sidsel Paaske (1937-1980) reproduserer dermed flere av de samme maktstrukturer den kritiserer, samt oppfyller museets ønske om å fremstå som historiens gjenoppdagere, istedenfor å la et dynamisk kunstnerinitiert felt skrives inn i den statlige historieskrivingen. I sin anmeldelse av utstillingen poengterer Lars Elton i Dagsavisen at «Det hører også med at denne utstillingen ikke er oppstått i ett vakuum,» og krediterer Mugaas og Storsveens arbeid. Men hvordan preger disse foreleggene egentlig utstillingen, utover den sporadiske krediteringen? Norge og Oslo har en ekstremt viktig ryggmarg av selvorganiserte og kunstnerdrevne initiativer som har en direkte og stor påvirkning på feltet. Det er et tap at dette ikke fremheves som en styrke på Nasjonalmuseet.

Å holde stenhårdt fast på greia si når du ser arbeidet ditt sitert, men ikke kontekstualisert av institusjoner med makt og ressurser, kan gjøre enhver kunstner motløs. Det å jobbe med kunstnerstyrte plattformer og kuratere utstillinger som setter søkelys på de hullene som institusjonene har etterlatt seg, er ressurskrevende arbeid. Å jobbe slik er å pause sin egen kunstneriske produksjon og gi plass til det kollektive. I bunn og grunn handler det om ressursforvaltning og om å få anerkjennelse for viktigheten av jobbe med historieskrivning, og stille spørsmål ved maktstrukturene som opererer i forhold til dette. Dette er et rent idealistisk arbeid drevet av en tro på at man kan påvirke samtiden og delta i å definere framtiden.

Artikkelen ble oppdatert 29.11.2016 kl 16.22. Siste avsnitt var falt ut ved publisering.