I dag, fredag 4. februar, åpner Bergen Kunsthall en installasjon av den London-baserte kunstneren Cerith Wyn Evans. Utstillingen består av to nye arbeider i tillegg til S=U=P=E=R=S=T=R=U=C=T=U=R=E («Trace me back to some loud, shallow, chilli, underlying motive’s overspill…»), en installasjon med søyler sammensatt av lysrør, som strekker seg fra gulv til tak. Søylene blir vekselvis lysere og slukkes, og avgir en varm glød som kan kjennes, med varierende intensitet, i alle de fire rommene i Bergen Kunsthall.
I likhet med mange av Cerith Wyn Evans’ tidligere utstillinger, spiller denne installasjonen på varme, lys og lyd, ikke bare for å rette oppmerksomheten mot det aktuelle visningsrommet, men også for potensielt å skape et annet sted, muligens en annen tid, hvor forgjengernes ideer kan settes i spill. Til denne utstillingen har Wyn Evans trukket inn verk av både Stéphane Mallarmé og Marcel Broodthaers, i en serie med innrammede arbeider på papir.
Den aller første utstillingen Cerith Wyn Evans så, som filmstudent på the Royal College på slutten av 70-tallet, var «Décor: A Conquest by Marcel Broodthaers» på ICA i London. Kort tid senere begynte Wyn Evans å leke seg med Broodthaers’ ideer i sine tidlige filmer, og innflytelsen kan fortsatt spores i hans senere installasjoner. Men det samme gjelder tankene til William S. Burroughs, John Cage og Guy Debord, blant andre. Cerith Wyn Evans forholder seg fritt til historiene og tankene til sine forgjengere, som arbeidet (eller fortsatt arbeider) innenfor ulike felt som film, filosofi, litteratur og kunst. I et essay om Cerith Wyn Evans skriver Jan Verwoert: «I motsetning til kunstnere i dag som behandler konseptuell kunst rett og slett som en historisk etablert genre og en kilde med utnyttbare sitater, aktualiserer hans peripatetiske bevegelse (mellom kunst, film og litteratur) den originale tanken bak en konseptuell praksis: å skape et frirom, en stoa, som ligger mellom alle medier, genrer og disipliner, og som forblir åpen for dem alle uten å underlegge seg deres regime av lover og regler.» I en av Cerith Wyn Evans’ utstillinger kan dette ta form av lysekroner som tennes og slukkes, mens tekster av John Cage, Theodor Adorno, Eve Kosofsky, Brion Gysin og Terry Wilson, og fra Madame Lafayettes salong, er konvertert til morsekode og overføres gjennom dem. I en annen kan det ta form av en film som viser en tekst blåst opp i billboard-størrelse – tatt fra Pier Paolo Pasolinis film Oedipus Rex (1967) – som sakte går opp i flammer, til minne om Pasolinis død. Selv om de formelt sett er minimale, er Wyn Evans’ utstillinger vanligvis ladet med rungende kompleksitet.
Kunstkritikk hadde denne uken gleden av å intervjue Cerith Wyn Evans via epost, og med tanke på hans særegne humor og spåkfølelse endret vi for anledningen litt på de vanlige ti spørsmålene. Vi gjengir her intervjuet i engelsk originalversjon.
– For your upcoming show at Bergen Kunsthall, how has the Kunsthalle’s exhibition space influenced your installation?
– The exhibition space has been an essential ingredient and the exhibition has been at every level alert, aware and responsive to the generous architecture and its occasions of maintenance through the kind and considered devotion of all concerned.
– What do you consider the most important aspect of this exhibition or this particular installation?
– I am pleased to have the opportunity to create new works for the Bergen Kunsthall, the pleasure and privilege is all mine. The opportunity to develop new relational addresses to an ever merging and hopefully curious audience.
– What event(s) in your life influenced you to do the work that you currently do?
– Luckily not dead yet.
– How would you describe your working method?
– Breathing.
– Your work is in dialogue with the work of many fascinating artists – Debord, Cage and Broodthaers; is there anyone who is particularly inspiring you at the moment?
– Potentially everyone.
– You draw from divergent sources in your works: philosophy, literature and cinema – what thinkers would you say have stayed with you throughout your practice?
– Warhol, Beckett, Proust, Elaine Sturtevant, Hanne Darboven, Ian Hamilton Finlay, John Cage and an almost numberless list of activists in the chain.
– Which histories of the avant-garde do you think matter today?
– The avant-garde is a French military term and must remain so.
– How do you think art should deal with the money?
– Confusion can exist around confluences of poetry and economics.
– If you had the golden binoculars, what would you want to see art do today?
– Make tomorrow possible.