Du sitter på bussen hele natten. Du vet du kommer til Europas mest pregløse by. Du vet at en av de mest definerende kuratorene i Europa har festa tynne tråder til hue til studentene på kunstakademiet der (eller hennes favoritter) og gjerne sender dem til zamtidzkunstutklekkingsanstalten Frankurt Am Main Kunstschule. Du var der ikke (fordi du forsov deg), men du hørte at Eivind Furnesvik hadde sagt en gang at han aldri kom til å ta inn en kunstner på galleriet sitt som hadde gått på kunstakademiet i Oslo, og absolutt ikke hvis de ikke hadde vært innom Frankfurt Am Main Kunstschule, på et etableringskurs, i tredjeklasse på bachelor. Og du pustet lettet ut. Du vet egentlig at grunnen til at du ikke var der var at du ikke hadde noe håp eller ønske om å etablere deg. Og du vet at du er ferdig. Du vet at du har gitt alt. Du vet at du ikke har gjort noenting. Du vet at du er udødelig. Og du kjenner at du er vanvittig dødelig i kinosalen til The Feature av Michel Auder. Du lider deg igjennom det. Du må igjennom det fordi du har bestemt deg for det. Og du vet at det ikke var verdt det, men samtidig vet du at det er verdt mer enn å la være, fordi da hadde kanskje Auder hatt en pregende verdi for deg om ett år, to år, tre. Til du endelig hadde fått sett filmen hans. Du lener deg tilbake i togsetet på vei til Malmø. Byen Satan glemte. Du puster og hoster. Som alle andre. Du føler deg som Michel Auder. Du føler deg som en selvopptatt solipsist med vanvittig kapasitet. Til å fortelle publikum en ting. Hvordan du har det til enhver tid. Og hvordan du ikke har det. Som oftest hvordan ikke. Med tunga i kinnet. Du vet det er over. Og at dette er siste setning til billedkunstnere, siste setning fra dine fingre, som forteller folk at det går an å være menneske samtidig som man jobber med bilder. Men det vet de allerede, så hvorfor insistere? Så er du i galleriet. Du står i dette perfekte rommet, som en annen Jørgen Leth, og det perfekte mennesket, Fredrik Værslev, står og prater om bildene, som en annen Claus Nilssen. Lyset er perfekt, teppet er perfekt, mennesket er perfekt. Det eneste som ikke er perfekt i dette rommet er du. Og arbeidene til Fredrik Værslev. Du er ikke akkurat Clement Greenberg. Men hvem vil være han? Og du snakker med deg selv. Det er på tide å slutte. Det er kun teknikk. Det kunne like godt vært maledråper på et lerret. Du vil ikke være et lerret vil du? Vil du ligge i gresset og herde under sol, regn, løv som faller. Og vind. I den tomheten som en hage i Drøbak representerer. Nei du vil ikke det. Du tør ikke det. Du tør ikke la estetikken snakke. Du tør ikke se strukturen oppstå over tid. Du vil ha alt. Du vil ha alt. Og du vil ha det nå. Du vil ha det for deg selv. Du vet at du står i en av to poler i kunsten. Om det er billedkunsten, teaterkunsten. Whatever. Du vet at det har polarisert seg. For det er vanskelige tider nå og de eneste som overlever er de som finner mening. I overflate og estetikk. Eller innholdt, livserfaring og de etiske problemstillingene det medfører.
Så du skjerper deg.
Fredrik Værslev har vært meget aktiv. Både som student og kunstner. Han har på en måte levd opp til alle forventninger. Grunnen til at jeg hørte om han var fordi han var så flittig, orientert og hadde teft. Som en annen Jan Christensen, men med et talent, en agenda og et billedspråk som få forstår. Han har drevet Landings på Vestfossen. Et galleri som dro inn ting som helt klart ikke bare var forut for sin tid, men som i den nære framtid kommer til å definere scenen, samtidig som nesten utelukkende alle prosjekter refererte bakover, vekk fra persona… Fredrik Værslev har alltid visst hvor han burde være og hvorfor. Men hva med arbeidene? Hva skjer når en som kontinuerlig har jobbet for andre i mange år får tid til produksjon av sine egne agendaer? Vel, det som ofte oppstår er en helt syk energi og en befriende ærlighet. Du vet du har bare et par sjanser… (ikke noe mer DU nå, HAN). Det Fredrik Værslev ser, eller det jeg tror han har sett, er at man har få sjanser til å vise hva som er sitt. Virkelig sitt. Ikke ideer, men en grunnleggende estetikk. Hva man synes er fint.
Maleriene tar utgangspunkt i terrazzogulvet. Teknikken dikterer også på en måte terrazzoens orginale konstruksjon, hvor det i kunstnerens tilfelle brukes spraymaling, husbeis, båtpuss, asfalt, whitesprit i stedet for sten, mur, marmor. Resultatet av malingen ender opp visuelt som uliker stadier av terrazzo. «Wear and tear» av et ekte terrazzogulv om du skjønner hva jeg mener. Lerretene Værslev jobber på spres utover hagen til hans mor og ligger utendørs og jobbes på utendørs til de er ferdige – før han tar dem inn i garasjen og lar dem tørke og godgjøre seg, naturens påvirkning er helt avgjørende for resultatet. Nedfall av blader og kvist, forringing av dråper med vann, ekspandering og komprimering av materialet ved forskjellige temperaturer. Resultatet, som dere ser, noe midt i mellom natur, arkitektur, abstrakt ekspresjonisme og monokromt maleri.
Det bliver for billig. Det vet man jo. Arbeidene snakker om livserfaring. Man bliver nødt til å stusse over dette premisset som Fredrik legger opp. Arbeiders livserfaring. Samtidig tar du for deg jesten. Jesten som oppstår i det du tenker på et gammelt sitat av Edvard Munch om att maleriene skulle stå og herje i solen som vanlige folk før de går inn i galleriet. Klisjeen i å dryppe som en annen Jackson… Det skjer optiske ting, utilfredstillende ting i det man betrakter Værslevs arbeider (og man må søke mot de skitne billeder for rommet jeg står i er komplett usynlig, umenneskelig, utopisk). Optiske malerier. Malerier man ser på en stund og så tvinger linjer eller fargekombinasjoner deg til å flytte blikket, uten at du tilsynelatende har kontroll over prosessen. Christian Bould er et lokalt eksempel, Bridget Riley et internasjonalt historisk ett. Det å strekke seg mot det store uten å være stor, men fremdeles være interessant. Maleriene til Værslev tangerer nemlig den optiske illusjonen, de tangerer fargene i det de bliver akkurat for skitne til å kunne påpekes som banal formalisme, eller kommunisere. Feilene til Værlsev minner om feilene til Wolfgang Tillmans sine fotografier, i det han mer eller mindre fucker dem opp i mørkerommet, ufrivillig eller ikke. De har den samme egenskapen, som tidligere nevnte skur, i forrige «kritikk», av Simon Starling har når det gjenoppstår i galleriet på Tate Britain. Hva er vakrere enn det som er herdet? Og det er interessant å se en kunstner ta forfall på alvor, men samtidig sette det i system, estetisere det. Nesten opphøye det. (Vet det er problematisk å nevne disse to kunstnerne IGJEN, men de er i hvert eneste Artforum jeg åpner, så jeg våger.)
Samtidig er det ikke noe destruktivt å spore i Værslevs prosjekt, og det kan det ikke være, for han jobbet for andre i alle år. Dette skal taes til etteretning, men aldri prege det synet man naturlig har på arbeidene framfor deg. De virker tomme. De virker meningstomme. De virker historisk refererende, men du har aldri sett det før (nå kom DU igjen, dropp det!) Ok, VI har aldri sett det før. Samtidig er det en historisk gest. (Ikke en jest selvred. anm.)
Nei. Vi avslører oss aldri via tekst, eller video eller noe som helst annet som inneholder et narrativ. Vi avslører oss selv i estetikken. Jeg ser igjennom deg, men jeg kan aldri resonnere meg igjennom deg. Etter å ha sett Auder i Lund, og Værslev i Malmø, stakk jeg innom I’m Still Here på en hippiekino i Køben (en pun på I’m Not There om Bob Dylan) av Casey Affleck. Det eneste som virkelig er rørende og effektivt i filmen er avslutningsscenen der Phoenix trasker igjennom en elv han pleide å bade i da han var liten, et sted i Panama, med et amatøraktig pianotrack over, hvor man ser den feite, uflidde bomsen av en tidligere stjerne gradvis drukne i det grumsete vannet. Det er noe verdig over det. Det er noe uverdig over Auders prosjekt og. Det koster han ingenting, i motsetning til Phoenix, som gjør om en sterk karriere til en artistisk pun, ved hjelp av mer eller mindre gode venner. Men mens Auder lener seg mot Mekas, lener ikke Phoenix seg mot noen, hvis man ikke regner Brandos endelikt som en verdig avslutning, eller Heath Ledgers. Det er uansett helt uviktig i den store sammenhengen. Uansett sniker den ene Turner Prize-vinneren etter den andre seg inn i prosjektet til Værslev, eller alle som har vært innom Frankfurt. Arbeidene er jo faktisk en kominasjon av Blushes til Tillmans, i det grenene faller ned på lerretet som tørker i regnet i mors hage, Damien Hirsts spotpaintings som skinner igjennom i metodikken og Simon Starlings forfallstrategi som ligger i overflaten, bokstavelig talt. (For ikke å glemme Munch og Pollock.) Og all denne selvbevisstheten gjør flere ting. Den beskriver en trygghet som tangerer den uroen som preger Phoenix eller Auder. Værslev står i midten, balanserer på en line, men han kan balansere. Så selv om bygningene han balanserer mellom er ruiner som skal erstattes av et kitschy monument, står han trygt på den lina. Hvis han faller rammer det kun han. Han skal jo ikke ha barn uansett. Men når man tuner ned egoet sitt til dette her… En kommersiell arte povera. Povera var å bruke alle tilfeldige materialer fordi man ikke hadde tilgang på annet, mens man her gjør det som en reaksjon på at man har tilgang på alt. Sånn sett legger Værslev seg på en linje som tidvis virker som en reaksjonær generasjon. Hahahahail modernism! Det har uansett ikke noe å si hva jeg sier om det. Nei, det vet jeg, det har ikke det. Værslev har skjønt et grunnleggende empatisk premiss, ikke et ignorant et. Nei. Men allikevel et som bevarer og beskytter, ja stopper tid. Men livserfaring er ikke på agendaen. Mulig livserfaring er likeså tilgjengelig i din mors have som i sengen med Viva eller blant stammer i dype jungler eller «to fall from grace», som er Phoenixs irrasjonelle mandat. Men det diggeste denne uken var å se en stjerne drukne, ja slokne. Og Herzogs film viste det så bra i Encounters at the end of the world. Der pingvinen som søkte fjellet, når det var havet (Auder) og fisken (Værslev), man skulle jakte. Der ligger det noe. Noe vakkert og sublimt. Noe personlig. Ikke persona. Og totalt utilgjengelig. Men når kameraene er på slipper ikke lyset inn eller ut igjennom sprekkene. Når håndverket bliver rekonstuert som et konsept, bliver premissene obskure… Og lykke til med å komme dere ut av det.
Prosjektet til Phoenix og Affleck bliver så selvbevisst identitetseksprimerende at det tangerer det ufrivillig frivillig komiske, men så står det en ting igjen. Poesien som oppstår på slutten. En poesi som ikke Auder får fram en eneste gang (kanskje et øyeblikk når han filmer datteren som snakker om den tingen som forsvant). Med ett husker jeg strukturen på gulvet inne på badet hjemme, da jeg var liten (spark til Paasche – hevn fra min debut). Mønsteret var uforutsigbart grønt mot hvitt. Hver gang jeg satt og trøkket var mønsteret (og jeg lette etter noe figurativt i det) den eneste underholdningen jeg hadde. En dag fant jeg en steinaldermann som stod stolt på en fjellhylle med en klubbe i den ene armen reist over hodet. Den forble der i sånn ca.10 år. Jeg spurte broren min om han noensinne hadde sett det. Han sa han aldri hadde sett den. Jeg sa det var merkelig. Han svarte: «Jeg setter alt det som ikke er interessant ut av fokus. Det gjør det lettere å forstå det som faktisk betyr noe. Å drite.» Foreldra mine la nye fliser over terracottagulvet. Ikke så annerledes enn en annen standardisert kunstner. Man skulle nesten tro kunsten hadde blitt hjemmekjær. Kanskje den alltid har vært det.
Mens I’m Still Here sår tvil om ekthet i seg selv, Auder tar nakkegrep på autensitet ved å utnytte det mest dyrebare (og syreoppstøtende), sitt liv, som skulptur, gjør Værslev det samme uten persona stigmata. Han slipper unna men ikke helt, ved å presentere noe personlig, i og med at historien hans har sprekker, og lyset skinner igjennom disse, og får lov til å skinne fordi det ikke er noen kameraer som registerer dette. Skjoldet hans har sprekker. Men dette reduserer erfaringen av prosessen ved å referere til noe dødt, uviktig og la oss være ærlige – kjedelig. Allikevel går prosjektet i samme spiral som de overnevnte. Produktet er falskt, den overflaten den mimer er ikke funksjonell, og herdingen er intensjonell. Maleriet er et fiktivt gulv. Slitasjen er reell, men konstruert/initiert. Konklusjonen er innvielse og uangripelighet. Samtidig er insisteringen i at prosessen er mer interessant enn endepunktet en formildende faktor i dette rimelig forutsigbare plottet, ikke kun fordi det åpner opp for et narrativ, en funksjon. Det lodder maleriene i endepunktet – Galleriet. Og lar dermed maleriet spille det teater maleriet og skulpturen alltid har gjort. Mytens. Jeg lover om at 15 år så kommer alle til å forstå denne teksten. Jeg kan også love deg at om 15 år vil alle forstå Fredrik Værslev. Og det er først da det begynner å bli vanskelig. Når arbeider vibrerer etter 15 år… Men det vet vi ikke nå. Det er uansett helt uviktig i den store sammenhengen. Det jeg er mer opptatt av er om Fredrik Værslev noen gang kommer til å få barn.
I filmen Encounters at the end of the world av Werner Herzog snakker en forsker om et isflak som vil ta hundre år for å tine og renne igjennom Nilen, mens hvis man velger seg en litt smalere sti for den hypotetiske prosessen vil det ta tusen år. Det at filmen nå har gått i metamodus gjør det enkelt for maleriet å returnere, spesielt for det abstrakte. For det er den reelle verden og dens formdiskurs som setter standarden for den marginale. Den dominerende faktor er den regjerende. Men kanskje ikke for alltid. Jeg ser ingen implisitt ironi her, men ser en presentasjon av en prosess og en konklusjon i denne som i seg selv er konstruktiv. Den jobber med temaet destruksjon uten å være destruktiv, men heller deduktiv. Faktisk.
Uansett bliver spørsmålet om dette er bra eller de andre merkelappene jeg kunne satt på det like uviktige og like fjerne som å sammenligne Super Mario med Super Sonic eller Resident Evil med Tomb Raider? Og vil du vite hvorfor må du prøve de spillene. Da må du kjøre to konsoller i stua. Og det har de færreste råd til. Både når det gjelder tid og penger. I det minste var det slik på nittitallet da folk faktisk sparte og ikke bare brukte. Værslevs malerier koster 6000 Euro. Jeg vurderer å ta opp forbrukslån. Men jeg ville ikke i et stille sekund vurdert å bytte dem mot t-skjorta jeg har på meg akkurat nå. Og hvis du vil vite hvorfor, så er det fordi jeg brukte seks måneder av livet mitt og fem fremmede land på å finne den. Trenger du en forklaring på den logikken så spør Michel Auder. Ikke Phoenix. Ikke Værslev, selv om jeg tror han forstår det. Svaret ligger mellom linjene.
